Bokelskere.no

(Denne uerfarne er forøvrig meg og bemerkningene er dem som her følger).

Jeg har både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid i bokhyllen min. Store romaner, jeg tenkte å sondere terrenget, som man sier, før jeg ga meg i kast med dem. Så langt har jeg bare lest to verker av Marquez, kortromanene Beretningen om et varslet mord og Alle mine triste horer, og jeg er lei meg for å si at ingen av dem har falt i smak. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor, i forbløffelse over at forfatteren unisont er kritikerrost og dessuten vant Nobelprisen i litteratur, for mest sannsynlig er det derfor meg det er noe galt med. Jeg skriver altså dette – ikke nødvendigvis for å bli omvendt, men – for å vite hva det er ved Marquez som er verdt å nevne, og kanskje også om det for meg vil ende med skuffelse hvis jeg investerer tid i de to førstnevnte romanverkene, om de er i samme stil som de jeg allerede har lest.

Siden jeg nettopp har kommet meg gjennom Alle mine triste horer, vil jeg lufte noen umiddelbare tanker om denne romanen, hva jeg ikke likte med den. Mest er det naturligvis de store forventningene man får til et verk av en så anerkjent forfatter, en som jeg endog har hørt sammenlignet med Cervantes, og når disse forventningene ikke innfris er det uunngåelig at man fylles av en slags tomhet. Bak på min utgave av romanen blir han beskrevet som "a master storyteller" av Daily Mail, og Salman Rushdie sier "Marquez writes in this lyrical, magical language that no-one else can do." Nåvel, saken er at det er nettopp disse to punktene jeg mener mangler. For å skrive med skuffelse fremfor blekk: jeg ser ikke hvordan romanen viser fortellerkunst da det synes meg mer som en informativ monotoni, en oppramsing av hendelser hvor man ikke får noe å holde fast i, å bryne seg over, ingen øyeblikk å hvile ut i eller rives med av. Perspektivet skiftes aldri og avstanden til det det fortelles om forblir alltid den samme. Jeg får ingen mulighet til å leve meg inn, jeg ble heller ikke klokere – dette er krav jeg setter til litteraturen – og jeg fant den heller ikke morsom, ikke sår, til tross for at den handler om denne nittiåringen som blir forelsket i en ung jomfru på et bordell. Jeg fant ingen ironi oppi det hele, akk, men det var jo så mange muligheter for det! For å toppe denne elegien over en forsømt leseopplevelse, ingen av karakterene kan jeg kalle karakterer, ei heller stemmer og personligheter: de hadde ikke noe liv, eller, jeg fant ikke noe liv i dem. Og slike formuleringer som "Are you still equipped like a galley slave?" og "Wake her, fuck her brains out with that burro's cock the devil gave you as a reward for cowardice and stinginess" har jeg aldri hatt den store sansen for. Ihverfall ikke når dét er den gjennomgående ordbruken.

Lolita derimot – for en roman! Den setter jeg virkelig pris på, særlig den myke, sødmefylte fortellerstemmen som bare glir fra en erindring til en annen (erindringer er noe ganske annet enn noe informativt, en erindring har nemlig sjel, og sjel må setninger ha), men ingen av Lolita sine kvaliteter fant jeg i Marquez' roman. Men mitt blikk er trolig formørket av hva det nå er som formørker, så jeg både håper og ber om innspill. Takk!

Hundre års ensomhet ble lest for ca 20 år siden og den var vel helt til i fjor på pallen når det gjelder beste bøker jeg har lest. Jeg hadde hørt uttrykket magisk realisme, men det var først når jeg leste denne boken at jeg forstod hva uttrykket betydde.

Siden den gang har ikke GGM fristet. Mulig det ble utmattende og kanskje visste jeg instinktivt at denne boka blir ikke toppet av andre verk fra hans hånd. Men Hundre års ensomhet anbefales i hvertfall på det sterkeste.

Jeg leste 100 års ensomhet i ungdomsskolen og følte at jeg ble truffet av lynet. En helt utmattende leseropplevelse slik jeg husker det. Etterpå leste jeg "alle mine triste horer og beretningen om et varslet mord, og ble skuffet. Det var liksom ingenting som overgikk denne første boken. Ironi derimot er det fint lite av...

Har lyst å prøve meg på Màrquez selv, da en av hans Kjærlighet i koleraens tid eller Hundre års ensomhet. Så det var flott du stilte dette meget velformulerte spørsmålet:) Men, hvor kommer Lolita-sammenligningen fra? Elsker den boken selv, og skal jeg sammeligne det jeg leser opp i mot kvalitetene i denne er det mange bøker som blir dårlige!

Jeg trakk en sammenligning til Lolita først og fremst fordi den konkrete handlingen i de to romanene hadde likheter (Marquez sin bok handler om en nittiåring som forelsker seg i ei seksten år gammel jente), men der Marquez roman ikke innfridde hos meg på noen punkter, står Nabokovs Lolita frem for mitt blikk som idealet på hva en roman faktisk kan bli. Sjiktet mellom dem ... nei hva er det jeg sier, avgrunnen mener jeg, avgrunnen mellom dem er for dyp til at jeg ... til at jeg ... nåh, hm, jeg har vanskelig for å kose meg med noe jeg synes er middelmådig, her er problemet, og bøker som Lolita har nok gitt meg for store krav. :-)

Det spørs:) Av det lille jeg har lest er det bare Pan som er i samme liga som Lolita språkmessig.

Du har nok vært uheldig med startbøkene. Alle mine triste horer er bare trist - og ikke representativ for Garcia Marquez på sitt beste. Leser du Hundre års ensomhet og føler deg like snytt, er ikke dette forfatterskapet noe for deg. Men prøv! (Et varslet mord leste jeg som et slags eventyr, tror jeg, og i slike historier er jo karakterene nokså endimensjonale).

Jeg har kun lest "Kjærlighet i koleraens tid" for ikke så veldig lenge siden. Forventningene var store, boka ble ikke en skuffelse men ikke helt det store heller. Gikk tilbake for å se hva jeg hadde skrever. her er noe av det.

Jeg synest det var veldig mange ord i denne boka, av og til litt for mange. Noen ganger utbroderer han vel mye etter min smak. Jeg må innrømme at jeg skumleste enkelte partier i boka.

Jeg ble ikke så veldig grepet av handlingen eller personene i boka. Har "Hundre års ensomhet" i bokhylla men "huff" den frister meg ikke så veldig.

Synes å huske at "Alle mine triste horer" fikk elendige kritikker da den kom for noen år siden? "Patetisk fra en gammel mann", synes jeg å huske var et av stemplene... Nå har jeg med skam å melde ikke lest annet av GGM enn "El colonel no tiene nadie quien le escribe" - det vil si dét er løgn, for jeg måtte gi opp å lese den på spansk og låne oversettelsen "Ingen skriver til obersten" på biblioteket. Dette var pensumlitteratur da jeg tok spansk på universitetet, og det er mulig "tvangslesing" var en del av problemet - jeg kunne ikke fordra boken i norsk versjon heller. Siden har jeg utsatt og utsatt å lese Marquez, men jeg SKAL forsøke meg en dag, altså. På norsk. Har oppdaget at jeg har to utgaver av erindringene hans (Skrive, for å fortelle) i hyllen, så ingen bør trekke intensjonene mine i tvil.... ;-P ....

Erindringene syntes jeg ble nokså langtekkelige. De var tørre og saklige og manglet helt den magien som gjennomsyrer de beste bøkene hans!

Nå begynner det å bli noen år siden jeg leste Marquez, men jeg kan i alle fall opplyse at jeg opplevde Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid som verk av et HELT annet kaliber enn varslet mord og triste horer. Disse sistnevnte gjorde aldri inntrykk på meg, heller.

Det fyller meg med håp om fremtidige lesegleder! og bekreftelse på at min skuffelse var berettiget, som er minst like viktig. ;-)

Jeg har selv akkurat fullført Beretningen om et varslet mord og kan bare stemme i. Falt overhodet ikke i smak. Som en fabel der karakterene er for strektegninger å regne, og hadde de enda vært knyttet til et levende miljø, men neida, det er blekt, alt sammen, fargeløst. Sistnevnte ord trodde jeg på forhånd ville være det siste man kunne slenge etter Marquez, men man skuer over disse folkene på avstand uten en eneste gang å få ta del i forstørrelsesglassets potensielt fornøyelige eller interessante avsløringer.

Oppsummert: Jeg skjønner ikke hva han vil med skrivingen sin. Jeg bærer på et håp om at disse to mest kjente romanene hans, som også står i undertegnedes hylle, har noe av den magien man har hørt så mye om og som denne var blottet for, men slik det stiller seg nå så kan det bli lenge til jeg forsøker.

Lolita er fantastisk. Den også akkurat fullført. Umiddelbar favoritt. Skjør, varm og så langt fra fargeløs som man kommer. Nabokov er som en gudebenådet Mykle. De deler noe av den samme sansen for komiske, treffende og nær sagt hverdagslige metaforer og har samtidig et underliggende tungsinn som alltid preger blikket.