Bokelskere.no

Jeg ser at enkelte hevder at de feks IKKE liker kjærlighetsbøker ELLER ikke liker krim. Jeg har STORE problemer med å forstå dette. Krim og KRIM kan jo være så forskjellige ting. Tenk på forskjellen mellom Agatha Christie og feks Karin Fossum/Sidney Sheldon? Slike eksempler er det jo bare å velge og vrake i. Jeg inbiller meg at vedkommende må ha vært uheldig i valg av bøker, eller at de ikke har utforsket sjangerne nok.

Veldig enig i det du skriver her.
Selv er jeg ganske allsidig mht lesestoff. Må innrømme at jeg er svak for psykologiske thrillere spesielt. Noen ganger er jeg i humør til å lese klassiske romaner, noveller, reiseskildringer, dikt, småfortellinger, - andre ganger mer innstilt på humor, og andre ganger igjen vil jeg ha krim.
Alt til sin tid!

Enig med deg! En bok kan ikke bare vrakes pga at den ligger under en kategori/sjanger.

Og noen bøker faller jo rett og slett utenfor "vedtatte" sjangre - eller kan plasseres i flere! Nei, det gjelder å ha et åpent sinn, ellers går man glipp av for mye!

Enig med deg. Jeg foretrekker enkelte sjangre foran andre, og krim er ikke først på lista for å si det sånn, men man går jo glipp av utrolig mange leseopplevelser ved å være så kategorisk!

Her kan eg vere einig med deg. Eg har gjennom fleire tiår lese om Miss Marple, Hercule Poirot, Sherlock Holmes og Maigret med stor glede. Eg deler den kritikken mange har retta mot bøkene om desse heltane mine fordi slt skjer innanfor eit borgarleg univers der harmonien blir oppretta att etter at den skyldige er avslørt. Samtidig meiner eg at ein kriminalroman, som eg helst liker å kalle sjangeren, ikkje nødvendigvis blir betre om forfattaren trekkjer inn andre faktorar enn dei individualpsykologiske for å analysere brotsverket og forbrytaren, men prøver å finne årsakene i samspelet mellom det personlege og det sosioøkonomiske. Så derfor seier eg som deg: Det er ikkje eit spørsmål om ja eller nei til kriminalromanar, nei. Inntrykket mitt er at romanfigurane i mange moderne kriminalromanar er flate som fjøler og at forsøka på å gjere dei interessante er klønete og kunstige.

Og kjærleik? "What should writers have done if there hadn't been marriage and death?" sa professor Bjørn Tysdahl i ei førelesing om Arnold Bennets Anna of the Five Towns på Universitetet i Oslo hsusten 1994. Og her kunne ein vel føye til love ...

Sier ikke dette noen om mangfoldet blandt oss mennesker, og for ikke å nevne, heldigvis at det er så mange forfattere der ute som skriver noe for enhver smak. Det ville vært trist å komme inn i et hjem med bøker der jeg visste hvilke bøker som sto i hyllene. Synes det er gøy å kikke på bøkene i folks bokhyller, finner straks noen "gode venner", men også noen som er helt nye for meg, og disse gjør meg alltid nysgjerrig.

Jeg liker krim, men ikke kjærlighetsromaner. Har ikke noe i mot en kjærlighetshistorie inne i en roman, bare ikke den er hovedfokuset i historien. Jeg synes det fort blir kjedelig å lese om det rett og slett. Bøkene om Miles Vorkosigan er jo space opera av beste merke, men de siste bøkene har hatt en liten kjærlighetshistorie i seg også. Det fungerte greit:) Nå har jeg forøvrig nokså sær smak innenfor krim, liker best Tony Hillermans bøker om navahoenes stammepoliti. Utenom det så er det fantastisk skjønnlitteratur, hovedsakelig science fiction som jeg er fascinert av.

Heia Hillerman!

'Off topic', men om du liker Tony Hillerman, så sjekk ut Nevada Barr...

Personlig hadde jeg ikke lest mer enn 15 sider før jeg tenkte 'dette høres ut som Tony Hillerman'

Takk for tipset, hadde aldri hørt om Nevada Barr før :)

Men kanskje er det sånn at man ikke liker de fleste bøkene innen en sjanger. Men tror at det går an å finne bøker innen en sjanger selv om man misliker de fleste bøkene innen en sjanger. Det er heldigvis stor spennvidd i ulike sjangrer.

Jeg leser sjelden Krim eller fantasy. Jeg har enkelte fobier når det gjelder litteratur. .f.eks. klassikere, lese hele serier og lese mursteiner. Men jeg jobber med saken og det har blitt bedre. Derfor blir det også lettere å velge seg ei krim bok eller ei fantasy bok. Men jeg er nok mer interessert i skjønnlitteratur enn jeg er av Krim og fantasy.

Selvsagt er det lov å mislike/styre unna en eller flere sjangre! Selv har jeg aldri fått et nært forhold til sci-fi.. Det har absolutt ikke noe med kvaliteten på disse bøkene å gjøre, det dreier seg heller om at jeg foretrekker å lese om det som skjer nå, eller det som har skjedd i nær fortid (les: i løpet av de siste 2000+ år..), på bekostning av det som kanskje kan skje i framtida.

Siden jeg ble medlem her inne har jeg lest en mengde bøker jeg trolig tidligere aldri ville lest. Jovisst har jeg utarbeidet en egen boksmak etter å ha lest mange bøker, samtidig er jeg lysten på å få nye anbefalinger og oppleve/lese noe nytt… Jeg setter faktisk pris på at jeg er så lettpåvirkelig som jeg er. Jeg prøver meg på de aller fleste sjangre, og bokas omfang er intet hinder. Mine antipatier og fordommer blir ofte gjort til skamme – heldigvis.

Jeg er en smule overrasket over din beskrivelse av dine lesevaner (kanskje spesielt siden du er bibliotekar): du leser sjelden krim eller fantasy, du leser ikke serier, klassikere eller andre mursteiner… Mitt spørsmål er som så: hva leser du da?

Selv er jeg en person som pleier å si at jeg ikke liker krim, noe som egentlig er litt rart når jeg tenker over det i og med at de få krimbøkene jeg faktsik har lest likte jeg! Når jeg sier at jeg ikke liker krim, tror jeg at jeg mener konseptet (eller min forståelse av konseptet, føl fri til å rette på meg;). Jeg liker ikke drap, blod og groteske beskrivelser. Er heller ikke begeistret for bøker av "alkoholisert etterforsker" typen. Er nemlig avhengig av å kunne sympatisere med hovedpersonen (eller ihvertfall kunne kjenne meg igjen), og får ikke helt den rett "stemmningen" der for å si det sånn;)

Så når jeg sier at jeg ikke liker krim, mener jeg bøker som f.eks. Jo Nesbø (det jeg liker å kalle hardbarka krim), men er på den andre siden veldig glad i mysterie-sjangeren (som jeg kaller den) - Sherlock Holmes, Dan Brown og min barndommsyndling Frøken Detektiv;)

Kanskje det gav litt innsikt i en typisk person som sier at den ikke liker Krim, men egentlig liker/kan like store deler av sjangeren:P

Enig. Jeg liker endel eldre kriminallitteratur (Agatha Christie spesielt), men mer moderne krim leser jeg svært sjeldent. Jeg blir fort kvalm av grafiske beskrivelser av vold, så det er ikke noe jeg leser for underholdningens skyld. I tillegg er jeg veldig fokusert på karakterene når jeg leser, og har ofte blitt skuffet over endimensjonale/ulogisk handlende/statiske karakterer.

Her har du enda en som hverken har lest "Ringenes herre" eller "Harry Potter" Det til tross for at mange rundt meg har forsøkt å overbevise meg utallige ganger om at dette er bøker som må leses. Jeg trives vel bedre med en historie som kan relatere til virkeligheten, men det er jo mulig jeg har gått glipp av noe stort.

Er ikke så veldig glad i krim jeg heller, men Agatha Christie har jeg lest. Jeg leste på profilen din at du trekkes mot svunne tider, og i så fall er vi like på det punktet. Christies bøker liker jeg like mye for det universet hun beskriver, med sølvpistoler, sigarettetuier, herregårder og lønnganger, som for selve krimmen, så det kan kanskje være noe for deg også.

Du er nok ikke alene nei, har heller ikke lest Harry Potter eller Ringenes Herre, men ungene min har...

Søsteren min har lest begge deler og forsøker å overbevise meg om at det må jeg og gjøre. Hun har fått meg til å se noen av filmatiseringene, men jeg er langt fra overbevist, så det blir nok ikke til at jeg leser hverken "Harry Potter" eller "Ringenes Herre". Er alltid godt å høre at det er flere av oss, man føler seg jo litt ensom av og til.

Prøvde meg på begge deler etter sterkt påtrykk, men ga opp og kommer nok heller ikke til å åpne dem igjen.

Jeg orker ikke å prøve en gang, bøkene er for lange, jeg mister motet, men om jeg skulle gjort et forsøk så har jeg sterke mistanker om at det hadde endt med at jeg ga opp og.

Jeg har ikke lest Ringenes Herre og Harry Potter jeg heller. Ringenes Herre prøvde jeg meg på en gang, og la den fort bort. Så en av filmene, og det ble med den ene.

Ser ikke bort i fra at jeg leser Harry Potter en gang, men akkurat nå har jeg så mye annet som frister.

Her har du en til. Har aldri lest en bok eller sett en film i den sjangeren Tror grunnen er at jeg er "realist" og vil helst at det jeg leser i størst mulig grad skal være identifiserbart. Men når jeg ser alle bokelskerne her inne og alle jeg kjenner som liker "fantasylitteratur" er det jo mulig jeg har gått glipp av noe vesentlig. Derimot er jeg en ihuga krimelsker og sluker det meste innenfor den sjangeren. Stieg Larssons triologi er toppen av god krim. Anbefaler deg å gi de bøkene en sjanse.

Agatha Cristie skrev mange bøker, men jeg vet ikke om jeg vil si det er en serie. Bøkene om Poirot og Miss Marple er vel kanskje serier, men hver bok er avsluttet, jeg har lest noen, men på langt nær alle. De øvrige bøkene er vel, så vidt jeg vet, frittstående alle sammen, så om du er redd det skal bli for mye kanskje du skal prøve deg på en av dem.

Jeg leser forøvrig også mye heller om ulykkelig kjærlighet enn trollmenn og vampyrer:)

JEg er veldig glad i Agatha Christie både på film og bok og synes det er bra at det er mange :) Kan ofte finne bøkene hennes til en billig penge på qxl og lignende og de er heller ikke så altfor lange.

Når noen sier at de ikke liker krim, hva er det egentlig de ikke liker?

Kriminalroman - som det en gang het, gir andre assosiasjoner enn dagens "krim". En roman bygd opp etter en gitt lest. Spenningslitteratur og trillere er andre betegnelser - krim eller egne sjangere?

John le Carré er ett eksempel på en forfatter som vanskelig lar seg sette i bås. Carré's personskildringer og hvordan han bruker det psykologiske spillet, gjør at hans bøker ikke står under "krim" i mine bokhyller.

Alt til sin tid.

Liseys story som krim? Oj, det ville ikke jeg ha plassert den som..

En annen bok jeg ofte ser står i krimhyllene er Brudd av Karin Fossum, som var den første boka jeg leste av henne. Var etter denne jeg oppdaget at Fossum var krimforfatter, og jeg ble overasket.

Du gir eksempel på at det kan være stor forskjell på kvalitet på krim, noe jeg er enig i, men det er allikevel mange som ikke liker sjangeren- og det respekterer jeg fullt ut. Du nevner i samme setning "kjærlighetsbøker"; har du gode eksempler på kvalitetsforskjeller innenfor den sjangeren (er det en sjanger?)?

Regner du for eks Jane Austen sine bøker som "kjærlighetsbøker"? Brontësøstrene har også skrevet uforglemmelig bøker om kjærlighet. Jeg vet ikke hvor dette "ikke like.... " kommer fra, og jeg har heller ikke sjekket din bokhylle, men hvis det er den såkalte "kioskkjærligheten" du viser til, er jeg usikker på kvalitetsforskjellen. Har ikke lest en "kioskroman" på veldig mange år. Og som jeg nevner i et innlegg lenger ned i tråden, leste jeg mye av den type bøker i min pure ungdom. Mulig det har vært en utvikling der, selv om forsidene likner veldig på de jeg selv leste.

Fint hvis du har gode eksempler å komme med:)

Jeg har nok lest en del "klassisk" krim eller hva man skal kalle det, slik som Agatha Christie, E. A. Poe, Raymond Chandler.. Jeg husker ikke hvilke bøker, hehe, titlene og handlingen er dessverre glemt, det var nemlig altfor lenge siden.. I tillegg har jeg kjennskap til Henning Mankell, Liza Marklund (er det krim?!) osv, men det er også en stund siden jeg leste noe av det. Jeg har ikke registrert disse bøkene her på bokelskere fordi jeg som sagt rett og slett ikke husker hva de heter.. :) Men det var ikke så verst.

Før i tida leste jeg jo fantasy også, ganske så begrenset, og husker stort sett bare Pratchett som mer eller mindre beveger seg inn i det absurdistiske spekteret, noe som da gjør at jeg fortsatt liker ham utroligt godt.

Ellers er jeg vel definitivt Hamsun-og-Dostojevskij-typen bokslyngel av en sofistikert og verdensvant dame ;)))(er det mulig å skrive så dårlig norsk..)

Men jeg syns ikke at folk ikke skal lese krim fordi det ikke beriker dem på noen måte... Det har men smak å gjøre, og med livsanskuelser etc. For meg var krim den allerførste type bøker jeg leste, og jeg føler at jeg nå på en måte for lenge siden har "vokst fra" det. Men kanskje jeg skal prøve noe med vampyrer! :) Fordi nå, på dette stadiet, så tror jeg at jeg kommer til å finne masse fin, dyster symbolikk, og til og med en del eksistensialisme i denne slags bøker. Det gjelder å se med sine egne øyne utfra sin egen verden og perspektiver. Det er vel bøkene som leser meg, og ikke jeg dem.

De fleste har vel det å "have a nice time" som hovedmotivasjon for å lese. Og da er oppskriften å lese det man har lyst på til enhver tid - så får ettertiden vise om man endte opp med bare en sjanger eller litt mer ymse.

Jeg har aldri smakt lungemos - likevel VET jeg at jeg ikke liker det. Min bedre halvdel har det på samme måten med gammelost.

Overført til litteratur: Enkelte sjangere kan man bestemme seg for ikke å smake på en gang. Jeg har det for eksempel slik med vampyrhistorier. Ikke engang Dracula gidder jeg å bruke tid på, enda så stuereint klassisk den visstnok er. Omtrent likedan er det med fantasy - med Ringenes herre som hederlig unntak. DEN tror jeg faktisk ingen i samme sjanger vil nå til knærne på, så da bruker jeg heller tida mi på annet.

Jeg skal vel ikke legge skjul på at jeg leser ut fra et sterkt motiv for å koble vekk hverdagen og bli underholdt - ergo leser jeg krim i bøtter og spann, og har ingen ting imot kjærlighetsromaner i litt videre forstand. Fra tid til annen kan underholdningen bli temmelig intetsigende, men den som for eksempel har lest Kjærlighet i koleraens tid, vet at det ikke alltid forholder seg slik med kjærlighetsromaner.

Og ikke sjelden (kanskje i 24,3 prosent av tilfellene?) befinner man seg plutselig "på ein våg me ikkje har visst um" som Olav H. Hauge sier, og oppdager at man både har utvidet sin horisont og forstand og er blitt et hakk mer tolerant enn man var.

Du kan ikke VITE når du aldri har prøvd. Men du kan bestemme deg for at dette VIL du ikke like. Er to helt forskjellige ting det!

Det er utrolig hvordan man kan utvide horisonten med litt åpenhet, det gjelder både litteratur, mat og innstilling til livet og livets spørsmål for øvrig.

Jeg er åpen for det meste, både når det gjelder litteratur og mat. Men jeg tror verken lungemos eller vampyrer vil bidra til å berike mitt liv i nevneverdig grad. Derimot er det mange andre ting som jeg vet er berikende, derfor velger jeg heller dem.

Ein utvider vel horisonten ved å lese nye bøker, uansett kva sjanger dei har. Og når ein ikkje har tid til alt, og må velje bort noko, er det naturleg å prioritere det ein er minst usikker på og som ein i størst grad trur ein vil like.

• Med fare for å gjenta meg sjølv: Korfor er dette eit problem?

Ikke noe problem, men bare for å poengtere at man ikke kan vite noe før man har undersøkt saken.

Det er eg heilt einig i :) Men ein kan jo ikkje få med seg alt, og då må ein jo bare foreta meir eller mindre kvalifiserte gjetningar, med tanke på kva som er verdt å få med seg og ikkje.

Eg er einig; det er slett ikkje noko problem at vi vel bøker som vi trur passar oss! Dei siste åra har eg oftare enn før skutt blink når det gjeld val av lesestoff, rett og slett fordi eg etter kvart har blitt sikrare på kva eg liker og på kva eg ikkje vil bruke den dyrebare tida mi på. Samstundes har eg fått fantastiske leseopplevingar gjennom å gå laus på bøker eg tidlegare skydde som pesten, t.d. verker av Solstad og Fosse. Veit ikkje korfor eg hadde i mot desse forfattarane, det hadde vel berre med ein eller anna inngrodd fordom å gjere… Uansett: Fosse er no ein stor favoritt og Solstad er på veg til å bli det. For meg er det viktig å kunne lese det eg til ein kvar tid ønskjer å lese. Samstundes let eg meg påverke av andre, og på den måten har eg oppdaga for meg upløya litterær mark.

Eg legg meg ikkje så mykje opp i kva folk leser, så lenge dei leser noko. Om det er Hamsun eller Pondus er det same. Men det som skremmer meg er vaksne mennesker som aldri leser noko, hverken aviser, bøker eller blad. Uansett kva ein leser, vil ein oppleve å bli stimulert på ein eller anna måte. Om ein aldri leser, det er då ein verkeleg går glipp av noko.

Jeg må si som Linn Charlotte litt lengre her nede; sjanger har ikke så stor betydning for meg. Jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg turt å (prøve)smake på, og jo mer finner jeg ut at jeg liker/er interessant/utfordrer meg.

Jeg tror smaken min er ganske allsidig, og det er heller hva som står på vaskeseddelen bakpå boka som avgjør om jeg får lyst til å lese den eller ikke, og ikke hvilken kategori den kan plasseres inn i. Likevel er det jo noen sjangre jeg leser mye oftere fra enn andre, av ulike grunner.

Jeg vil egentlig si ingen regel uten unntak. Jeg har mine genre jeg normalt sett ikke liker, men det betyr ikke at jeg ikke kan komme over en bok som er knallbra i den genren allikevel. Jeg er ikke særlig glad i det som går under skjønnlitteratur, men avviser ikke en bok bare på grunn av genren. Når det er sagt, så betyr det ikke at jeg liker alt av bøker i de genrene jeg normalt sett leser heller (krim og fantasy). For det er mye jeg synes er dårlig der også.

Takk for hjelpa... Tror vel egentlig du sier det jeg prøvde å si...

Jeg styrer unna den tradisjonelle krimmen. Men har da plukket opp en krim/spenningsbok, fordi den virket appelerende. Jeg er veldig glad i lesing som et virkelighetsavbrudd, lar meg forsvinne inn i fantasy, science fiction eller historiske romaner. Jeg orker ikke mord og elendighet, det er nok å lese avisen...

Så er det ofte snakk om en balangsegang mellom trygt og godt, noe en som leser regner med at treffer rett hjem og det å prøve noe nytt. Noen er mer utforskende enn andre :)

Jeg er ikke så opptatt av sjanger og leser veldig mye forskjellig selv. Alt fra serieromaner til historie og faktabøker. Det er stort sett innholdet/handlingen det kommer an på å ikke sjanger.

Man forholder seg aktivt til omverdenen og agerer i takt med den slik at man fort kan konstruere seg nye mål uten å gjennomgå en slitsom tankeprosess, og man liker bøker der karakterene gjør det samme, hvor universet gir mening og det meste henger på greip og har sin plass. Dette er naivt.

Eller man lar passivt virkeligheten trenge innover seg og bruker lang tid på å forsøke å forstå noe som helst bare for å innse at det er umulig før man prøver igjen, og igjen. Man liker bøker der røttene til menneskets beveggrunner undersøkes. Dette er idiotisk.

De fleste befinner seg sikkert mellom disse to konstruerte båsene, på gjerdet, hvor de forsøker å finne balansen.

hihi.. my kind of thinking. Hva kan man egentlig få ut av litteraturen? Bjørneboe mente at bøker skal forandre en. Ellers burde de helst ikke være til. De som foretrekker "tyngre" litteratur (som meg selv, yippie!).. forandres vi av de "dype tankene" og de "store følelsene"? Kanskje, til en viss grad. Vi utvikler de kognitive evnene våre, men finner vi ut av noe? Neppe. Tunge bøker bare bidrar til den generelle for-virringen. Menneskets beveggrunner er det vel ingen som har klart å definere helt.

Lesing av slik litteratur er rett og slett en slags... intelektuell selvtilfredsstillelse, men av begrenset varighet og kvalitet. Ja, noen bøker er i stand til å betenne nervene og overstimulere hypofysen og få fart på det indre livet som noen av oss setter så høyt (vi, ja, og Hamsun). Det blir imidlertid ikke noe stort mer enn stimulering av nevrotrasmittere, eller... hemmelse av nevrotransmittere. Dostojevskij kan virke litt depressiv, yes? (Hvem var det som lanserte begrepet "depressionism" først? Bernhard-Henry Levy? jeg som trodde at jeg har funnet på det først ;)) Dysterhet er vakkert. Og bla bla. Stimulanse eller hemmelse, samma det, bare det blir effekt. En stemning. Litt kognitiv bråk. (my fav word)

Kan tenke meg at de som leser den andre typen litteratur som mange regner som ren underholdning egentlig sitter igjen med den samme fasiten: de vet ikke stort mer enn før de leste boka. Men den har påvirket dem, satt i gang tanke- og følelseskarusellen. Igjen: kognitiv bråk.

Men er det noe annet å oppnå? Når man leser, lever man. Og da sier jeg: uansett hva slags type litteratur man leser, lever man i sitt indre mens man leser den. Det er samme "systemet" litteraturen påvirker, uansett. Et ganske innfløkt og uberegnelig system.. og det kommer i hvert fall fram både hos Fjodor Dostojevskij og Henning Mankell. Ich habe gesprochen.

"Kognitivt bråk". Tror jeg skal tatovere det i nakken min, hehe. Jeg faller jo automatisk for nesten-nihilistisk svartsyn av dette slaget her, jeg skrev jo selv dette for litt tilbake:

"Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg."

Jeg står ca 75,7% for dette, men det var også formulert som en reaksjon på et svært optimistisk synspunkt på litteraturens funksjon. Jeg tror det er nettopp svartsynet mitt, det verdiløse utgangspunktet jeg holder for å være sant, som gjør at jeg må ta livet og dermed kunsten dødsens alvorlig, og jeg må tro at den bærer mening og gir oss et eller annet, denne litteraturen vi er så opptatt av. Kanskje er effekt godt nok, som du sier, bare det oppstår litt bråk i hjernebarken.

Hehe ;) tatovere det i nakken.. Det er nok ikke lurt :P Men hvis du likte dette, så kommer du helt sikkert til å like Robert Anton Wilson, "Quantum Psychology".

Nihilistisk svartsyn? Jeg skjønner at det høres sånn ut, men.. nei, ikke helt. Kanskje 75,8 % :) (den delen om det kognitive bråket.. litt reduserende og svartsynt, ja..men det er alt vi har :))

Kan jeg kalle min syn en slags biokjemisk tilnærming? Jeg brukte jo masse ord som "nervesystem", "nevrotransmittere", "hypofyse". Det er realisme på det hardeste, på fysisk, psykosomatisk,nettopp biokjemisk nivå. Alt bestemmes av de usynlige impulsene i hjernene våre. Og det er jo dem litteraturen setter i gang.

Hvorfor skulle ikke effekt være godt nok? Vi må jo benytte oss av den fine tanke- og følelseskarusellen. Akkurat som vi benytter oss av smaksløkene ,fungertuppene og øyehornhinnen. Ja. Det er ren nytelse (og da må man ikke glemme at det negative også gir nytelse, right?)det er snakk om, en slags hedonisme? Er ikke det?

Se her... jeg tenkte jo det hele egentlig positivt ;)

Med svartsyn mente jeg i grunn bare at det ofte ikke er så stort rom for begreper som frihet og den slags med en gang man begynner å snakke i biokjemiske vendinger om hjernen, særlig når man omtaler utfallet av prosessene som kognitivt bråk, hehe. Dette er jo skremmende tanker for mange.

ja, kognitivt bråk sett i biokjemisk sammenheng åpner for en slags determinisme. til og med darwinistisk determinisme hehe. skremmende er det nok ikke. skremmende enkelt-ja. kognitivt bråk kaller jeg resultatet av hele prossessen fordi jeg vil gjerne poengtere at tankene og følelsene våre er udefinert, formløst vrøvl som - hvis i det hele tatt, og hvis ikke, så glemmer man dem fort - ender opp som nogenlunde artikulert vrøvl gjennom det lingvistiske apparatet. og da snakker vi om lingvistisk bråk i stedet haha.

men nyte kan man jo det likevel. iakttakeren som nok ligger et sted i den herlige hjernen din som jeg liker saa godt iakttakeren som en slags shizoid tredjeperson kan følge med på dialogen i ditt indre og nyte den

Kom ikke og si noe annet enn at tanken på at man er en organisk robot ikke er skremmende! Nyte det sier du, men da kan man jo ikke engang velge om man vil nyte det eller ei? Bare følge strømmen og håpe, et forhåndsprogrammert håp, at ens inntrykk og sanseopplevelser betyr en dritt. Det fine er at man kan avfeie determinismen ved at den slår beina under seg selv, tror man på determinismen så er man også dømt til å tro på den. Skjønt, det sier likevel ikke noe om muligheten for fri vilje og er i grunn bare mer skremmende. Faen.

Hm,hehe. Organiske roboter er man da ikke. Man er ikke noen programmert dystopisk skapning.. Både psyken til en velfungerede homo sapiens og samfunnet her i Vesten tillater alle slags tanker og meninger, og følelser er jo nærmest en industri. (det kanskje lukter litt determinisme av ordet industri? hm. mediekorporativ determinsime? hihi. jeg har sååå mange rare ord)

Determinismen fins da selvfølgelig, den ligger i genetikken hos mennesket som art, heh. Men de deilige psykiske mekanismene vi er utstyrt med tillater jo praktisk talt alt, bokstavelig alt av tanker, og hvis du skreller bort noen av lagene, så er det fritt spillerom for de villeste, selv om kanskje ikke de friskeste tankegangene du kan nyte ;)Og nyte dem vil du, fordi det ligger i din natur :):):)

Man er ikke dømt til å tro på determinismen bare fordi man er tilbøyelig til å bruke den som digresjon i en morsom, men ikke bindende diskusjon ;)

Ca 75,7%? Er ikke det selvmotsigende,hehe Litt nysgjerrig på hvordan du regner ut det....;)

Man trekker 24,3 fra 100, men man må jo regne med et slingringsmonn på 0,003%, derfor "ca".

Jo , takk det var oppklarende. (nope)

Jeg går ut ifra at du med denne tørre kommentaren ønsker en nærmere redegjørelse. De 75,7 prosentene er en beregning foretatt på grunnlag av det totale antallet ganger jeg har vært negativt innstilt til noe og det har vist seg å stemme. Siden det hersker uenighet om hva som er negativt og ikke har jeg måttet forholde meg til samfunnets overordnede syn på saken eller beslektede anliggender. Sagt på en enklere måte: Hadde jeg i alle tilfeller hvor jeg har vært negativt innstilt til noe, fått rett, så hadde jeg vært hundre prosent sikker på det ovennevnte utsagn. Det er verdt å merke seg at det i denne prosentberegningen aldri inkluderes negativt ladede fordommer som jeg ikke har mulighet til å få bekreftet eller avkreftet. Det er derfor et høyst pålitelig prosenttall jeg har oppgitt, dersom man da ikke tar i betraktning samfunnsverdienes foranderlighet, og det er dette jeg har forsøkt å ta høyde for ved å si ca. De 0,003 prosentene som utgjør slingringsmonnet anslås nemlig å kunne være tidsåndens omtrentlige endring hva de store saker angår, i løpet av mine leveår.

Wow.. hihi. Dette var virkelig veldig godt sagt. Fint at du kan sette ord på kompliserte og abstrakte tanker, med et vellykket billedlig språk.

Hehe, artig å prøve seg i blant.

Beklager at jeg ikke tar dette så seriøst. Det var ikke nødvendig med en omstendelig redegjørelse, jeg bare tøyset litt;) Synes det var litt underholdende at du oppgir nøyaktig prosent med desimaler med "ca" foran, men det er ikke meningen å fornærme deg. Glemmer at det er så lett å misforstå humoristiske kommentarer i skrift.

Det var i utgangspunktet en spøk som jeg deretter har fulgt opp, hvis det var noen tvil om det!

;D

Kommer vel an på interessen til hver og enkelt, tenker nå jeg..eller? Jeg kjenner at jeg ikke har så veldig stor dragning mot vampyrbøker og, kanskje jeg går glipp av noe, men interessen er ikke så stor. Leser heller ikke poesi.. Men er stor fan av Krim, og litt love er heller ikke farlig:)

Noen velger nok vekk noen sjangere av prinsipp tenker jeg, - og kan samtidig gå glipp av god litteratur. Kjærlighetsbøker/kiosklitteratur styrer jeg unna selv, men jeg har lest et par og vet derfor hva jeg velger bort.

Noen leser for å tillære seg kunnskap, noen for å utfordre seg selv i forhold til etablert kunnskap, - andre kun for underholdningens skyld.

Noen leser for å tillære seg kunnskap, noen for å utfordre seg selv i forhold til etablert kunnskap, - andre kun for underholdningens skyld.

Eg har som regel ei bok til kvart av desse tre formåla liggjande på nattbordet.

Der er ofte jeg også. Og da blir underholdningslitteraturen noe jeg slapper av med innimellom litt "tyngre" litteratur.

Personlig mener jeg det er synd at noen KUN leser for underholdningens skyld, - men det er dessverre lite jeg kan gjøre med det...

Dette handler vel om hvor bevisst en er. Er det alltid nødvendig å tenke over hvorfor en leser? Blir enn et bedre menneske av å tenke over alle handlinger en foretar seg til enhver tid? Det er vel nok av annet en skal ta ansvar for i en travel hverdag om en ikke skal vurdere om hver bok en leser er underholdning, utviklende eller berriker deg på en eller annen måte.

Jeg er veldig glad i krim og har lest en del, men ikke på en stund nå. Synes det er befriende og kobler av med det. Kan jo innrømme at jeg sjelden husker noe av den krimmen jeg har lest etter en stund, men det er heller ikke poenget. Er litt usikker på hva som menes med kjærlighetsbøker, men leser vel uansett sjelden noe som faller under den kategorien. Leste ekstremt mye av kioskkjærligheten i tidlig tenår. Det var ofte sterke, staute menn som forførte unge vakre kvinner, mye het elskov og inderlig kjærlighet,hehe. Jeg leste meg nok mett på det da, men forstår at noen trenger dette i hverdagen. Hvor jeg vil med dette er jeg usikker på (?), men jeg mener uansett at enhver skal få lov til å lese på sine egne premisser og at vi ikke alltid behøver å sette spørsmålstegn ved hvorfor ikke alle gjør som "oss".

men jeg mener uansett at enhver skal få lov til å lese på sine egne premisser og at vi ikke alltid behøver å sette spørsmålstegn ved hvorfor ikke alle gjør som "oss".

Det er akkurat dette som er mitt poeng også!

Jeg er ikke spesielt bevisst, og leser stort sett for underholdningens skyld. Ikke skjemmes jeg over det heller - for jeg er iallfall glad i å lese, og er litt lei meg for at det ikke har smittet over på døtrene mine. Krim er stort sett spennende der og da, og de fleste glemmer jeg fort. Jeg glemmer ofte slutten på bøker også, dersom den ikke er spesielt god eller dårlig. Hvor du vi? Tja- si det, men jeg er enig med deg....

Ad å lese for underholdningens skyld:

Det gjør jeg ofte selv også, er en ihuga krimelsker. Og enhver må lese det en selv ønsker, - men jeg mener fortsatt det er synd at mange ikke leser annen litteratur.

Noen enkle eksempler: når man er i et vanskelig parforhold kan det være smart å lese om menneskelige relasjoner for å forstå partneren sin bedre, - eller seg selv. Når man er lærer bør en holde seg oppdatert på faglitteratur både om læring, elevenes reaksjoner, ulike diagnoser osv. Når man har et vanskelig arbeidsmiljø kan det også være greit å vite litt om mellommenneskelige forhold for å se på hva man selv kan gjøre for å bidra osv.

Dette er bare noen av grunnene, jeg har mange flere:-)

Men som sagt, enhver kan lese hva de vil for meg, men personlig mener jeg å ha stor utbytte av å lese ulik faglitteratur eller litteratur som gir mer enn bare underholdning.

Jepp, jeg er en av de som leser for underholdningens skyld, beklager ...
Forøvrig føler jeg ikke at jeg behøver å forsvare mitt valg av litteratur, all den tid jeg underholdes av så mangt, uten at det sier noe som helst om mitt samfunnsengasjement eller kulturelle integritet.

Hva med oss som er slik laga at vi lar oss underholde av det meste - fra Lev Tolstoj og James Joyce til P. G. Wodehouse og Are Kalvø? Det MÅ vel ikke være slik at underholdende = useriøst?

Eg trur ikkje eg klarer å lese kun for underhaldninga si del. Bøker er liksom mykje meir enn rein underhaldning.

For all del - eg blir underhalde av å lese bøker (og dei må ikkje vere "tunge") - og behovet for å bli underhalden er ein av grunnane til at eg ikkje gidder lese så mykje krim, fordi eg opplever dette som ein sjanger som (med nokre unntak) repeterer seg sjølv i stor grad. Men å lese er mykje meir enn bare underhaldning. Å lese er som du seier noko som tilfører meg noko. I kveld har eg sett to episodar MadMed på dvd. Det er underhaldning for meg. Å lese er mykje meir.

Jeg har flere sjangre jeg styrer unna, deriblant 99% av det man finner i krim-hyllene.

...I tillegg leser jeg svært lite ny norsk litteratur, ettersom jeg nekter å lese enda en bok om tafatte unge menn som svimer rundt og ikke tar ansvar for seg selv og gjerne også overmystifiserer kvinner.

Eg les mykje ny norsk litteratur. Men eg les lite om tafatte unge menn som svimer rundt... Eg trur det er ei vending på gang, blant nyare forfattarar.

Jeg hadde tenkt å skrive ganske mye her, men Bai sier stort sett det jeg ville si og det bedre enn jeg kunne gjort det så da kan jeg begrense meg litt.

Jeg har aldri forstått at det skal være noe negativt at man ikke har samme smak.

Jeg leser lite krim, det interesserer ikke meg, helt enkelt. Jeg har aldri lest fantasy og vampyrbøker. Mulig jeg går glipp av noe, men det er en sjanse jeg er villig til å ta, så lenge det er utallige andre bøker som frister mer.

Livet er for kort til at jeg skal kunne være så korrekt at jeg gir alle sjangre en sjanse, og skulle jeg misse noe fantastisk så er det jo mitt problem...

Eg må forresten bare legge til ein liten kommentar, i forlenginga av at dette (og likande) tema blir tatt opp med ulike vinklingar her. Korfor er det så gale at vi har ulike smak, når det kjem til bøker? Heime hos oss les mannen fantasy, noko eg ikkje synest er så spennande. Dei bøkene eg les (som eg synest er varierte) vil han karakterisere som "kjedelege". Også liker eg best sjokolade, medan han liker best potetgull. Men eg tar det ikkje som ei fornærming, at han heller vil spise potetgull enn sjokolade. Då får jo eg sjokoladen min i fred - kva er problemet?

Godt sagt - og herlig sammenligning ;)

word

Eg må beklage at eg har litt tungt for det, men dette var litt upresist.

[pedantisk folkeopplyser]Jeg tror Øystein mente å bifalle ditt siste innlegg. "Word", det er litt sånn amerikansk slang, som indikerer sterk enighet. [/pedantisk folkeopplyser]

Processing... Processing... * åpplyst *

Stemmer det ja, takk:)

Min erfaring er at de fleste virkelig gode romaner i bunn og grunn handler om kjærlighet eller fravær av kjærlighet. Vanskelig da å trekke grensene for hva man skal velge bort ...

Takk Gud for at ikke alle ligger langflat etter krim og kjærlighetshistorier, og takk Gud for at jeg ikke gjør det.

Foretrekker selv, som nevnt, krim på TV og film. Og kjærlighetshistorier?? Fysj! Er du seriøs?

Eller som faren min sier; Jeg er glad jeg ikke liker brunost, så vondt som det smaker!

Jeg vet ikke om jeg oppfatter deg riktig..? Hvis jeg gav inntrykk av at jeg "ligger langflat" etter kjærlighetshistorier (og krim) har jeg nok uttrykt meg utydelig. Det var egentlig brukt som eksempel. Jeg leser faktisk en del ulike typer bøker vil jeg si.

Jeg satte det på spissen, fordi jeg ble en smule provosert av innlegget ditt. Forstår godt hva du sier i åpningsinnlegget ditt, og tror du skjønner hva jeg mener og;)

Joda, den er grei.... Har nettop lagt inn flere svar og håper det er mere klargjørende.... Godt at vi har ulik smak.

Jeg har det sånn med vampyrbøker, science fiction, grøssere og fantasy. Jeg innrømmer glatt at det skyldes fordommer mot nevnte sjangre, men jeg føler ingen trang til å lese sånt så lenge det er uhorvelig mange andre bøker jeg ønsker å få lest "før jeg dør". Det kunne ikke falle meg inn å verken lese eller se "Ringenes herre", selv om jeg fullstendig klar over at veldig mange elsker boka og filmene. "The Shining" så jeg f.eks. for over 30 år siden, og lærte en gang for alle at sånne filmer (og bøker) ikke er noe for meg. Fikk frysninger av Jack Nicholsen i mange år etterpå... Krim og "løv", derimot... Ja takk!

Jeg er så enig med deg, og jeg møter vel meg selv i døra i det du skriver. Poenget mitt er vel at det å dømme ALL type litteratur (ikke spesifikt krim/kjærlighet) innen en sjamnger kan bli feil. Men jeg må vel bare innrømme at den type bøker du nevner har jeg stort sett holdt meg unna. Men da kan jeg vanskelig dømme alt dette nord og ned - uten særlig bakgrunn.

Men det er vel forskjell på å dømme noko nord og ned, og på å seie at eg ikkje gidder å prioritere å lese denne sjangeren, er det ikkje?

Jo, bevares... Er helt enig at uttrykket kanskje blei feil.. Jeg har FULL forståelse for at vi alle liker ulik litteratur, og kunne ikke tenke meg å "dømme" noen for deres smak, og det er jo bare FLOTT at det finnes et tilbud av bøker for enhver smak. Håper jeg er klarere i min uttalelse nu..?

Eg er ein av dei som les relativt lite krim og ytterst få såkalla "kjærleiksromanar". Dette skuldest i all hovudsak at eg i tenåra las alt eg kom over i dei to nemnde sjangrane. Også kom eg bare til eit punkt der det blei litt repetivt. Kvar gong eg las ei krimbok, tenkte eg at dette har eg jo lese før. Og då begynte eg å utforske andre sjangrar.

Nå har eg svært lange lister med bøker eg gjerne vil lese, og eg har ikkje tid til å lese alle bøkene eg ønsker å lese. Bokhyllene blir fullare og listene blir lengre. Og noko må velgjast vekk. Derfor prioriterer eg ikkje å lese bøker som eg har erfart at ikkje gir meg noko nytt. Det kan jo hende eg går glipp av noko, men det gjer eg uansett, kva eg vel bort.

Det er det same med Twilight-serien, eigentleg. Bok 1 og 2 slukte eg, og eg koste meg med dei. Men då eg kom til Eclipse var det mykje det same om og om igjen, og derfor har eg ikkje orka å lese bok 4. Det kunne sikkert vore moromt å lese alle fire, men eg kjenner at så lenge lesetida er knapp og dei ulesne bøkene er så mange, har eg meir lyst til å lese noko nytt, enn noko som følgjer same oppskrifta om og om igjen.

Men eg liker krim - og britisk krim på tv er det beste eg veit.

Ikke enig i deg der. Eller, så klart...det kan jo komme ann på...men jeg regner med at de som sier de ikke liker en kategori har gitt det en sjanse, så man har noe å basere det på, samtidig som de vet at det bare ikke er dem. Det kommer an på personlighet rett og slett. Så klart, det kan alltids finnes en, unnskyld ordspråket, helvetes godt skrevet bok av den kategorien man ikke liker...og kanskje liker man denne boka, men i det hele og store tror jeg nok det at en person har rett til å si at de slettes ikke liker en kategori. Jeg f.eks klarer ikke kjærlighetsbøker/drama med masse kjærlighetsromanser...fordi det er ikke min personlighet. Jeg er ikke den som liker rosenrøde historier, med grining og folk som finner hverandre, masse kliss klass kjærlighet og hete. Eller små "søte" historier. Og de aller fleste kjærlighetsbøker er nettopp slik. Så siden vi har kun litt oppmålt tid å leve og lese på...så holder jeg meg rett og slett til det jeg vet jeg liker. Slik at jeg får flest mulig gode bokopplevelser.