Bokelskere.no

Bruddet eller overgangen ligger etter min mening ikke i en total avvisning av den revolusjonære ånd (tvert i mot fylles fortelleren av en "indre jubel"). Men bruddet blir synlig senere i forfattereskapet, i den forstand at de påfølgende bøkene ikke lenger har samfunnsomveltningen som en mulighet, tvert i mot står individet alene igjen, og gjør det fortsatt pr 17. roman.

Akkurat som resten av verden ga han opp. Solstad, en slave av tidsånden! Vi må snart få se forfattere som skriver om noe annet enn meg og mitt igjen. Dette markerer for øvrig slutten på mine lite overveide sleivspark mot Solstad, jeg lover.

Men det handler ikke bare om karakterenes seg og sitt. De preges aldri av sin traumatiske barndom, men de stilles opp mot et samfunn og en kultur som de av ulike grunner finner ulevelig. Forskjellen (mellom den tidlige og senere perioden) er at bøkene til Solstad ble mer interessante når han ble politisk desillusjonert, etter min mening. Jeg tror ikke det er typisk for Solstad-lesere at de ble lei av ham på det tidspunktet, tvert i mot.

Jeg kjenner ingen som faktisk har lest Solstads tidlige romaner, men om noe bekrefter vel det kanskje hypotesen din. Og ja, naturligvis har han et og annet å si om samfunnet, Solstad. Jeg frisket opp hukommelsen ved å bla litt i Genanse og det slo meg at han deler en del likhetstrekk med Thomas Bernhard, den samme gnålinga og kompromissløse mangelen på avsnitt. Skjønt snillere, ikke like insisterende og repeterende. En høflig Bernhard. Utilpasse i samfunnet, begge to, men Solstad er litt stakkarslig, Bernhard sint. Jeg tror jeg foretrekker sistnevnte. Men jeg bør jo holde kjeft.

Hold for all del ikke kjeft. Har ikke lest Bernhard selv, så det var et nyttig innspill.

Så lenge man kritiserer teksten og ikke personen er ingen forfatter hellig i mine øyne. Dessverre hører jeg litt for ofte utsagn om at man aldri skal lese Solstad fordi man "ikke kan fordra fyren", eller lignende (noe som forøvrig er helt uforståelig for meg).

Riktig! Uten å kjenne Bernhard irriterer denne gnålinga og mangel på avsnitt. Genanse og verdighet er i min utgave 106 sider, kunne han ikke like godt ha kosta på seg 200?

Diskuterer hele tida med meg selv, om denne instendigheten tjener noe formål. Har kommet fram til at jeg akkurat nå tenderer i mot å tro at det gir et godt bilde av livet. Altså som en evig strøm, det er vanskelig å stoppe og dermed forstå eller endre. Floskler om at "jula er en tid for ettertanke" og "livet passerte i revy" er jo frustrerende virkelighetsfjerne for huer som aldri helt kan tømmes for tanker og bare i sjeldne små glimt se de eller seg selv utenifra...Ja, om det er mulig å forstå hva jeg mener.

Derfor tenker jeg vel, trass min irritasjon, akkurat nå, at den endeløse ordflommen tjener et formål og at boka ikke hadde vært den samme på 200 sider.

Hehe, bare vent til du plukker opp noe av Bernhard du. Jeg skjønner hva du mener. Mener dog man kan skape en følelse av denne strømmen, av de kontinuerlige tankene som ikke kan unnslippes, selv med litt luft i mellom og et avsnitt eller to pr side. Beckett, som jeg leser nå, gjør det. Woolf gjør det (hun har jeg for øvrig aldri fått taket på). Men denne kompromissløsheten Solstad og Bernhard legger for dagen synes jeg fungerer best i sistnevntes tilfelle, som en formgivning av raseriet. Igjen: Dette er ikke en kompetent uttalelse, år og dag siden jeg leste Solstad.

Krevende stil i hvert fall. Det vil si, den trenger ikke være det, for man kan fint flyte med strømmen uten å ha fått med seg noe, men skal man få utbytte av og forstå nødvendigheten av den insisterende stilen, og la hver enkelt tanke kverne like lenge som i karakterens sinn, så er dette ei språklig hengemyr man kan få overdose av. Men oppturen er jo bra og man vil ha mer.