Bokelskere.no

Jeg har ikke lest noe av Solstad, men planlegger å gjøre det. Hvis noen føler seg kallet til en aldri så liten veiledning er jeg takknemlig.

Han har jo utgitt veldig mye, er det noen som har synspunkter på kvaliteten til de ulike romanene? Er det en tråd i forfatterskapet? Eller noen romaner som bør leses/ tolkes i sammenheng? Er det stor forskjell på epoker i forfatterskapet?

I hylla står Genanse og Verdighet, 16.07.41, Roman 1987 og 17.roman. Hvem bør jeg starte med?

Og til slutt: skriv gjerne hva dere måtte ønske om Solstad i denne tråden, også om det ikke omfattes av mine spørsmål.

B.mrk: Venter spent på svar

Da har jeg fullført min første Solstad, som etter råd i denne tråden ble: Genanse og verdighet. Tipset om å lese Ibsens Vildanden først var svært godt. Jeg tror det nesten er nødvendig for å få fullt utbytte av romanen, der Solstads hovedperson Elias Rukla kanskje kan ses som en moderne variant av Ibsens Hjalmar Ekdal? Romanen gir ihvertfall det kjente sitatet, "Tar De livsløgnen i fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra han med det samme", et moderne innhold. Det er flere paralleller som kunne vært trukket, men i redsel for å bidra med en spoiler nøyer jeg meg med å si at denne romanen er en sår og til tider morsom, og ikke minst ironisk, historie om selvbedrag og fremmedgjorthet.

ANBEFALES

Den ytre rammen er en komisk beskrivelse av 1990-årenes Norge. Og jeg kunne ikke unngå å tenke at om dagligsamtalen var fordummende på 1990-tallet, viser Solstads eksempler, at dagens situasjon ikke er bedre, snarere verre. Om det mest absurde viss vass Solstad kunne tenke seg folk ville ta på alvor på 1990-tallet var å engasjere seg i en diskusjon om politikere kunne kombinere diabetes med høyt arbeidstempo, har vi vel i dagens medievirkelighet eksempler, nesten daglig, på at langt mer intetsigende temaer engasjerer hele nasjonen, over flere dager og med det dypeste alvor, som om ikke en slik "diabetesdiskusjon" ville vært dum nok! (puh..., lang setning...)

Til dere som har lest den: jeg ser paraplyscenen som et resultat av at Rukla har avdekket en slags sannhet både om seg selv og Vildanden, igjennom skuespillet. Sinnet oppstår kanskje fordi det er stor ironi i at han som har undervist i stykket i årevis, og ment at elevenes umodenhet forhindrer de fra å forstå det, selv, inntil da, ikke har forstått verken sitt eget liv eller det mest vesentlige hos Ibsen?

Og til formen: Sagt meg enig i under her at Solstads endeløse ordstrøm uten luft og mulighet til å puste innemellom virker heseblesende og irriterende, men det må en altså leve med.

"(puh..., lang setning...)"

Du er allerede påvirket ja! Fortsatt litt å gå på sammenlignet med Solstad da.

Jeg liker Dag Solstads stil veldig godt...han er spesiell, og jeg vet ikke alle liker denne stilen. Å starte med 17.roman kan være et godt valg. Jeg har blogget på dette Solstad stoffet: 17.roman - Professor Andersens natt - Dag Solstad-Film-intervju

Jeg levde lenge under den villfarelsen at Solstad ikke var noe for meg. Hadde hørt snakk om at bøkene både var tunge og til tider beint fram kjedelige. Det siste halvåret har jeg lest to av bøkene hans, Professor Andersens natt og 17.roman, og jeg må si at mannen virkelig skriver godt! Disse to bøkene har en ironi og snert jeg setter pris på, samtidig som hovedpersonene er ensomme og såre sjeler.

Nå har jeg som sagt bare lest to av bøkene, så jeg kan egentlig ikke komme med noen anbefaling angående rekkefølge. Professor Andersens natt var en god start for meg, i alle fall, den gjorde meg lysten på å lese mer av Solstad. Lykke til med ditt første møte med denne virkelig gode forfatteren!

Dag Solstad, ja. Vår største etter Hamsun.

Sisyfos er for en gangs skyld på bærtur i sitt svar (alle kan ha en dårlig dag). Det eneste han har rett i er at du godt kan begynne med Genanse og verdighet, Solstads kanskje aller mest presise og skarpeste oppsummering av det tenkende og lesende menneskes kår i det moderne Norge.

Gymnaslærer Pedersen utgjør den minneverdige overgangen fra den røde perioden over til det mer desillusjonerte og eksistensielle snittet som har kjennetegnet bøkene hans fram til i dag, hvor det politiske eventuelt ligger som noe underforstått. Roman 1987, Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer er en rekke av triumfer få andre kan matche, og man kan godt lese disse bøkene kronologisk f.o.m. førstnevnte. Pass på å lese Ellevte... før 17..

Det er så absolutt en rød tråd gjennom forfatterskapet. Det er vanskelig å oppsummere, men jeg vil hevde at de fleste av karakterene hans opplever en avgrunn mellom den ideelle verden og den virkelige, en avgrunn som etterhvert blir så synlig at de går drastisk til verks for å bøte på problemet.

Takk. Har lurt på om ironien i Gymnaselærer Pedersen (sett filmen) indikerer et slikt brudd. For har jo fått med meg at Solstad, som mange andre i sin kulturgenerasjon, var/ er rød. En liten digresjon, en skal jo i følge tidsånden by på seg selv: Jeg snakker omtrent som i G.Pedersen, riktignok ikke som del av sjølproletarisering, men mer som en medfødt skavank ingen språkpåvirkning har klart å plukke av meg:)

Er det dialekten du kaller "en medfødt skavank"? I så fall: Skam deg!

Bruddet eller overgangen ligger etter min mening ikke i en total avvisning av den revolusjonære ånd (tvert i mot fylles fortelleren av en "indre jubel"). Men bruddet blir synlig senere i forfattereskapet, i den forstand at de påfølgende bøkene ikke lenger har samfunnsomveltningen som en mulighet, tvert i mot står individet alene igjen, og gjør det fortsatt pr 17. roman.

Akkurat som resten av verden ga han opp. Solstad, en slave av tidsånden! Vi må snart få se forfattere som skriver om noe annet enn meg og mitt igjen. Dette markerer for øvrig slutten på mine lite overveide sleivspark mot Solstad, jeg lover.

Men det handler ikke bare om karakterenes seg og sitt. De preges aldri av sin traumatiske barndom, men de stilles opp mot et samfunn og en kultur som de av ulike grunner finner ulevelig. Forskjellen (mellom den tidlige og senere perioden) er at bøkene til Solstad ble mer interessante når han ble politisk desillusjonert, etter min mening. Jeg tror ikke det er typisk for Solstad-lesere at de ble lei av ham på det tidspunktet, tvert i mot.

Jeg kjenner ingen som faktisk har lest Solstads tidlige romaner, men om noe bekrefter vel det kanskje hypotesen din. Og ja, naturligvis har han et og annet å si om samfunnet, Solstad. Jeg frisket opp hukommelsen ved å bla litt i Genanse og det slo meg at han deler en del likhetstrekk med Thomas Bernhard, den samme gnålinga og kompromissløse mangelen på avsnitt. Skjønt snillere, ikke like insisterende og repeterende. En høflig Bernhard. Utilpasse i samfunnet, begge to, men Solstad er litt stakkarslig, Bernhard sint. Jeg tror jeg foretrekker sistnevnte. Men jeg bør jo holde kjeft.

Hold for all del ikke kjeft. Har ikke lest Bernhard selv, så det var et nyttig innspill.

Så lenge man kritiserer teksten og ikke personen er ingen forfatter hellig i mine øyne. Dessverre hører jeg litt for ofte utsagn om at man aldri skal lese Solstad fordi man "ikke kan fordra fyren", eller lignende (noe som forøvrig er helt uforståelig for meg).

Riktig! Uten å kjenne Bernhard irriterer denne gnålinga og mangel på avsnitt. Genanse og verdighet er i min utgave 106 sider, kunne han ikke like godt ha kosta på seg 200?

Diskuterer hele tida med meg selv, om denne instendigheten tjener noe formål. Har kommet fram til at jeg akkurat nå tenderer i mot å tro at det gir et godt bilde av livet. Altså som en evig strøm, det er vanskelig å stoppe og dermed forstå eller endre. Floskler om at "jula er en tid for ettertanke" og "livet passerte i revy" er jo frustrerende virkelighetsfjerne for huer som aldri helt kan tømmes for tanker og bare i sjeldne små glimt se de eller seg selv utenifra...Ja, om det er mulig å forstå hva jeg mener.

Derfor tenker jeg vel, trass min irritasjon, akkurat nå, at den endeløse ordflommen tjener et formål og at boka ikke hadde vært den samme på 200 sider.

Hehe, bare vent til du plukker opp noe av Bernhard du. Jeg skjønner hva du mener. Mener dog man kan skape en følelse av denne strømmen, av de kontinuerlige tankene som ikke kan unnslippes, selv med litt luft i mellom og et avsnitt eller to pr side. Beckett, som jeg leser nå, gjør det. Woolf gjør det (hun har jeg for øvrig aldri fått taket på). Men denne kompromissløsheten Solstad og Bernhard legger for dagen synes jeg fungerer best i sistnevntes tilfelle, som en formgivning av raseriet. Igjen: Dette er ikke en kompetent uttalelse, år og dag siden jeg leste Solstad.

Krevende stil i hvert fall. Det vil si, den trenger ikke være det, for man kan fint flyte med strømmen uten å ha fått med seg noe, men skal man få utbytte av og forstå nødvendigheten av den insisterende stilen, og la hver enkelt tanke kverne like lenge som i karakterens sinn, så er dette ei språklig hengemyr man kan få overdose av. Men oppturen er jo bra og man vil ha mer.

Visste at det ikke ville være langt etter deg! Du får høre på eksperten, Strindin.

"Bærtur"-sleivsparket mitt burde kanskje vært etterfulgt av en smiley, så her kommer den: ;)

Haha! Jeg setter pris på alle råd fra alle som har lest mer enn en Solstad.

Svaret er naturligvis relatert til at jeg i åpningsinnlegget spør om det finnes en tråd i forfatterskapet osv, og ikke ment å ekskludere de som ikke har lest eller bare har lest en Solstad fra tråden:)! Er selv nå i ferd med å fullføre min første som ble: Genanse og verdighet.

Da skal du få ett av meg og:) Har lest T. Singer og Genanse og verdighet. Begge gode bøker, men likte Genanse klart best. PS. Les Vildanden først.

Vildanden? Er det referanser tiø den, ligner en av bøkene eller fleiper du;)? Leser gjerne Vilanden igjen, tror vi også gjorde det på skolen. Og du trenger jo ikke avsløre om det fører til en spoiler.

Hovedpersonen gjennomgår Vildanden for sin gymnasklasse.

Oops - der skjedde det igjen! Det fine med Bokelskere er at jeg stadig får gode tips som avgjør valgets kvaler om hvilken bok som skal bli den neste i leserekka. Siden jeg nylig har lest Vildanden, og Genanse og verdighet står og roper i hylla, blir det den denne gangen. Så får Professor Andersens natt vente en liten stund til... Takk for tipset!

Hyggelig:)

En veldig viktig referanse, ja, så det er et godt råd å lese den først.

Skjønner. Jeg fant Vilanden som pdf på morgenkvisten og har lest det ferdig nå. Ibsen er som jeg husker...hehe. Liker Hjalmar- karakteren.

Du går effektivt og grundig til verks! Jeg liker det!

Haha! Lediggang er roten til alt ondt vettu, så som Hjalmar lever jeg i den villfarelse å tro at jeg er et svært opptatt menneske. Sysselsatt av selvpålagte små prosjekter;)

Eg har bare lese Genanse og verdighet og 16.07.41. Begge er bøker som har gitt meirsmak, til tross for at dei er veldig forskjellige. Då eg las 16.07.41, sakna eg å ha lese meir av forfattarskapet, fordi det er ei sjølvbiografisk bok. Og det er morsommare å lese sjølvbiografiske bøker, når ein kjenner forfattarskapet, enn når ein ikkje gjer det. Likevel var boka verdt å lese der og då, også.

Hmm... Eg trur eg skal lese litt meir av Solstad, eg også.

Brannfakkel: Du trenger bare å lese Genanse og verdighet. Solstad i kompakt, fortettet og kondensert form, med en hovedperson som virker å være noe av en gjenganger i hans romaner, selve arketypen av Solstads litterære alter ego. Dette vil dog mange bestride, og jeg koste meg jo litt med Roman 1987 før jeg gikk lei. I det siste har vel også 17. roman vært gjenstand for virak her på bruket. Tror ellers ikke det er noen gjennomgående rød tråd i forfatterskapet dersom man ser bort ifra at Solstad ikke klarer å krabbe utenfor sitt eget skinn (snakker her om perioden etter 70-tallet. Hans tidlige romaner hadde åpenbart en rød tråd). Riktignok kan ingen det, men min ukvalifiserte mening er at mange gjør det bedre enn Solstad.

B.mrk: Burde lest mer av Solstad før jeg uttalte meg.