Bokelskere.no

Her kommer jeg valsende med et langt svar, godeste Sisyfos, men du og de andre her får unnskylde meg med at det er helg og man da har lett for å bli revet med under lediggangens åk. Nåvel!

Jeg tenker på denne problemstillingen mer enn jeg har godt av. Hva jeg har kommet fram til i tunge nattetimer, nei . . . det er jeg ikke helt sikker på.

For å arbeide meg ut ifra et sted, la meg begynne med det du sier om individualitet. Jeg kan ikke si meg enig i at konfliktskyhet er en forlengelse av individualisme, eller kanskje (?), men det kommer an på hva du legger i ordet "forlengelse". Handler ikke individualisme nettopp om å stå for sitt og tro på sin egen sannhet, etc, noe som også må kreve at man kjemper for denne? Hvis forlengelsen du nevner er blind toleranse kan jeg imidlertid se hva du mener. Men individualisme i seg selv (uten noen forlengelse) kan ikke likestilles med ansvarsfraskrivelse. Disse ordene, "individ", "ansvar", "toleranse" og "objektiv", de er jo blitt popularisert og misbrukt i retorikk så voldsomt at de har mistet sin mening, sin egentlige mening iallefall. Idealet tror jeg er en organisk subjektivitet, dvs. at man står for sitt, utvikler seg selv, og samtidig er åpen for endring, men ikke åpen som et eller annet suppehode som er åpent for alt. Og som et ideal for kunsten kan den være i slik grad subjektiv at den transcenderer inn i det objektive (jeg tror Adorno sier dette eller noe lignende i et essay). Akk, unnskyld språkbruken! men det er ingen annen måte å si det på, mine damer og herrer.

Idéen om Guds død handler, slik jeg ser det, ikke om at Gud nødvendigvis er død, men at vi, vi menneskene, har vendt oss bort fra ham, at vi har drept ham. Det handler altså om at det nå er vi som må skape mening med vår eksistens. Nietzsche tror jeg foreslår at vi vender snuten mot oss selv, mot mennesket, og det er jo et fint sted å starte: kunst som gavner mennesket og det menneskelige. Ikke kommunisme, ikke kapitalisme, ikke noen sak eller idé annet enn vår idé om mennesket. En slags humanisme altså, men merk: en slags. Og jeg sier ikke med dette at kunsten skal være samfunn-samfunn-samfunn, men at den gjør oss bedre, hva nå det vil bety, eventuelt (indirekte!) til bedre samfunnsborgere. Jeg henviser til Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse.

Om det du skriver i ditt svar til Bjørg: jeg er av den oppfatning at det er formen som skaper innholdet. Det banale kan bli mesterlig i en stor penn, og det episke kan bli smålig, ja svulstig hvis forfatteren ikke kan yte dette episke den storhet det krever. For et eksempel på det første kan vi gå til Hitchcock (skjønt det er film, jada jada), og for eksempler på det siste: Jerry Bruckheimer-filmer, Pearl Harbor, og adapsjonene av Krig og Fred og The Great Gatsby. Huff. Vi ser jo også hvor stor rolle form spiller f.eks. i filmer av Godard, hvor innholder nesten forsvinner bak formen (vel, hvis vi ser bort ifra de alt for politiske filmene hans ihvertfall).

Vi kan leve og gjøre fremskritt selv med denne relativismen, tror jeg, men ikke hvis denne brukes som unnskyldning (eller en rettferdiggjøring, om man vil) av dårlig argumentasjon. Det må kunne gå an å innrømme at man er på avveier.

Forøvrig takk for et flott og omstendelig innlegg, Sisyfos! Kan vi finne noen objektiv mening med det hele? Nei, trolig ikke, men (for å spille på navnet ditt) det er en egen glede med å rulle kampesteinen opp fjellet allikevel; om enn det er et evig og fånyttig slit, så gjelder det å bite tennene sammen. La slitet være sin egen mening. Målet er, O du felles streber, å finne frem til den subjektiviteten som . . . som . . . ja, her er det virkelige spørsmålet!

Ja, det er den blinde toleransen og likegyldigheten jeg frykter mest av alt med individualismen, for vel er den nok fredelig, kanskje vil en verden av mennesker som først og fremst og mer enn noe annet tenker på seg selv som individer, være den mest fredelige verden vi har sett, men gud bedre for en kjedelig verden det vil bli. For å si det med Robert Frost så ser jeg heller verden gå til grunne på grunn av flammer enn av kulde. Dette ble litt på siden, men er likevel beslektet med det hele. Jeg tror kanskje kunst er avhengig av forestillingen om et fellesskap og om en menneskehet.

Noen av mine favorittfilmer er nesten for rene bildemontasjer å regne, dikt i celluloidform, og favorittforfatterne opphøyer det banale til det eneste av virkelig stor verdi. Helt enig i at form skaper innhold.

Hva Nietzsche angår er jeg også saktens enig. (Er fortrolig med at det ser dumt ut når jeg skriver sånt som "gud døde", som om det var en faktisk hendelse, men det er med glimt i øyet, jeg er kjent med betydningen, hehe.)

Akk, vi kunne i grunn ikke vært stort mer enige. Så kjedelig.

Svært flott bruk av myten som er opphav til brukernavnet mitt og!

(Og her kritiserte jeg akkurat forumet for å være en koseklubb. Jaja, er langt mellom mine virtuelle skulderklapp.)

Blind toleranse og likegyldigheit er farleg, trur eg. Alle har rett til å ha si subjektive oppleving av kva som er estetisk. Men vi må passe oss for å ende opp i ei tenking kor det å akseptere at alle har ei subjektiv oppleving blir eit hinder for meiningsutveksling. Då vil vi ikkje kunne berike kvarandre med synspunkt og vi vil heller ikkje ha eit samspill kor vi utvikler kvarandre.