Bokelskere.no

Helt enig i at en bok kan være enormt viktig og riktig i et tidspunkt i livet, men ikke et annet. Nettopp dette underbygger hvor subjektiv en leseprosess er.

Jeg syntes det er spesielt godt å dele gode leseropplevelser, fordi jeg vil at andre skal oppleve gode ting. Men skummelt fordi det kan hende de ikke er enig. Ikke det at alle må mene det samme som meg, det hadde blitt en kjedelig verden. Men hvis det er noe som betyr noe for meg så ønsker jeg jo at andre kan kjenne igjen dette.

Du snakker om kunst, og hva som er god kunst. Jeg er ikke veldig kunstinteressert, men har jo en viss estetisk sans. Tror du man kan lære seg å se hva som er god kunst? Og bør man det?

Jeg er helt sikker på at man kan øve opp øyet. Det bør jo ikke være etter en fasit, men kunnskap kombinert med et trenet øye gir mer utbytte. En som jobber med visuelle medier vil antagelig se andre ting enn en som ikke gjør det. Jeg kjenner f.eks. en designer som er gift med en akademiker med realfag, og hun sier at det er helt skummelt når de skal gjenfortelle hva de har sett. De har da sett helt forskjellige ting. Antagelig sider av samme sak, gir det mening?

Jeg så en gang et program på tv fra England, hvor de hadde tatt forskjellig typer mennesker , gruppert dem etter typer - krative - realister - jordnære? etc og så gitt dem forskjellig oppgaver- utrolig interessant å observere. Husker blant annet at de kreative oftest varierte veiene de tok for å komme til et mål- for variasjonens del. Realistene var gode på å planlegge, lage strategier og fulgte dette. Fikk meg en vekker etter dette og ser det samme på jobben,hehe. De kreative (kunst- og håndverkslærerne) er ofte de første til å kommentere at du har nye klær, frisyre, gått ned i vekt,hihi. Altså veldig visuelt sterke. Realisten lager excelark med formler for det meste;) Dette har blitt mer aktuelt i skolen etterhvert og fokus på elevenes læringsstiler er nok veldig viktig for at de skal lære på best mulig måte.

Morsomt! Min mann som har et kreativt yrke går ALDRI samme vei frem og tilbake. Ellers liker jeg å sitere Jonas Salk (det er han med polio-vaksinen) vitenskapsmann som hadde et fantastisk samarbeid med arkitekten Louis Kahn da denne tegnet Salk Institute utenfor San Diego. Salk sa at det ikke var slik at kunstnere på den ene siden var kreative og vitenskapsmenn på den andre siden var realister. For å våge å forske og utforske nye felter må en vitenskapsmann ha stor kreativitet, og for å gjennomføre et prosjekt, må kunstneren ha et stort mål av realisme i seg. Dette synes jeg ville være fint å formidle til ungdom som tror at rene kreative yrker er alt.

Nei, jeg prater meg helt bort idag, både på nettet og hjemme. GOd søndag!

Nå drysser det stjerner på deg, Reidun. Vel fortjent!

Mulig jeg tok feil av de andre gruppene, kanskje de ble kalt de strukturerte og ikke realister. Et interessant program var det i alle tilfelle:) Siden noen heveder at jeg er rask til å sette folk i bås, beviser vel dette (på en måte) at jeg har litt rett;) Det finnes rotekopper, kreative, og strukturerte folk over alt i alle settinger.

Ser at spørsmålet ikke er stilt til meg, men jeg fikk lyst å svare. Er heller ikke videre kunstinteressert, men har nå hatt litt kunsthistorie på høgskolen og liker setter pris på vakker kunst. Men hva hva det er kan jeg ikke formulere/ uttrykke. Og at en kan lære seg det, tror jeg er fullt mulig akkurat som med litteratur. Det er alltid visse kriterier som skal oppfylles,( og da snakker jeg ikke om eksperimentell kunst/ litteratur) men om en bør det er jeg usikker på. Alle bør ikke være eksperter på ethvert område. Å kunne glede seg over noe på en litt naiv måte burde også verdsettes. Tenk så komplisert og anstrengende verden blir for alle kjennere, som må analysere og tolke alt slik at en uttaler seg riktig og for den del interessant..

Å kunne glede seg over noe på en litt naiv måte tror jeg er noe av det aller største, for det treffer hjertet!

Når jeg begynte på bibliotekarstudiet fikk jeg en periode problemer med hva jeg syntes om en bok. Der får man visse verktøy for å analysere og tolke, og dette skal gjøres på en profesjonell måte. Det tok litt tid før jeg kunne verdsette litteratur som ga meg en god leseropplevelse, men som kanskje ikke er det beste verket skrevet. Så når jeg nå jobber med litteraturanbefaling så begynner tankene om hva som skal anbefales å kretse. Jeg vil på ingen måte fortelle noen hva som er god/mindre god litteratur, men når en diskuterer litteratur kommer alltid kvalitetsaspektet krypende...

Eg jobbar jo som norsklærar og blir også ofte spurt om å anbefale bøker. I begge samanhenger er det heilt sikkert viktig å skilje mellom å finne ei bok som passar til den som spør og kva som er mi personlege favorittbok. Eg er for eksempel veldig glad i modernistisk lyrikk, og Gunnar Ekelöf er ein av mine store favorittar. Han skriv slike dikt som eg aldri blir ferdig med, noko som er med på å gjere at eg synest dette er gode tekstar. Eg vil likevel ikkje gi Ekelöf sin Mölna-Elegi til ein yrkesfagelev som spør kva han kan lese for å bli betre i norsk. Han vil kanskje få Doppler eller Skyskraperengler av meg. For meg vil anbefalingar vere mottakarorientert - kven er det som spør etter eit boktips. Men spør ein kva eg liker å lese, vil eg vere langt meir meg-orientert og subjektiv. For meg er det to ulike måtar å snakke om bøker på.

Ja enig i det. Man skiller mellom yrke og privatliv, selv om man er seg selv begges steder vektlegger man andre egenskaper. Man ser på de som skal få anbefalingen og prøver å møte de. En må møte brukerens behov og ønske, men bruke egne erfaringer i dette møtet.

Jeg slet litt med det å at jeg liker å lese populærlitteratur som ikke og da kunne jeg på en måte ikke si hva jeg leste. Som Ann Christin sier her inne, det kan være avanskelig å holde på den gode følelsen man satt med når man leste en bok. I et forum som dette kan man bli farget av andre. Når jeg ser på boksamlingen min ser jeg at jeg noen ganger ikke er enig med meg selv hvis jeg leser en bok senere, eller ser tilbake på hvilket terningkast jeg har gitt den.

Nå er jeg trygger på meg selv. Jeg kan godt lese en bok og gi den et bra terningkast fordi den ga meg en god leseropplevelse, uavhengig av bokas nivå. Jeg kan også gi opp en klassiker/eller høyt stemplet bok, som er skrytt opp i skyene.

Det finnes millioner av bøker og tiden er for kort til å lese ting man ikke liker bare fordi de man "skal" ha lest de :)