Bokelskere.no

Dette spørsmålet har jo blitt reist gjennom heile filosofihistorien. Kva er det gode, det skjønne og det vakre - og finnst det objektive kriterier som gjer at noko er godt, skjønt og vakkert.

Eg personleg har veldig sansen for dei fenomenologiske kuntfilosofane, særleg Maurice Merleau-Ponty og Hans Ulrich Gumbrecht. Merleau-Ponty er oppteken av måten mennesket sansar og persiperer verda på, i The Phenomenolgy of Perception. Han vil at kunsten, også litteraturen, skal sjå verda på ein opprinneleg måte og dermed sjå verda slik ho eigentleg er. Han brukar malaren sitt blikk som eksempel. Malaren ser tingen og gjenskaper han, og må dermed sjå tingen som han er. Malaren sitt blikk skil seg frå kvardagsmennesket sitt blikk, fordi i kvardagen ser vi tingen for å sette han inn i ein samanheng og skape ei meining rundt tingen. Mennesket har ofte hastverk med å skape meining rundt tingen, og dette i hastverket gløymer vi å sjå tingen slik han er. Overført til litteraturen kan den lyriske skildringa vere ei hjelp til å sjå ting som dei er, ikkje bare å sette dei inn i ei meiningssamanheng. Dermed er den estetiske opplevinga knytta til det einskilde mennesket si sansing og persepsjon av tingen, utan at det er heilt kriterielaust. Gumbrecht vender seg også mot sansane når han skal forklare kva kunsten er i Production of Presence. What meaning cannot convey. Han kritiserer den vestlege metafysikken for å vere for fokusert på å leite etter meining i kunsten, til at det reine nærveret kjem fram. Gjennom å fokusere på nærver, altså dei intense augeblikka av oppleving som ein opplever i møte med objektet eller teksten, vil ein ikkje lengre bare vere oppteken av å leite etter det som er under overflata, men også i stand til å oppleve det som overflata er. Dermed får dei lydlege og klanglege elementa i lyrikken for eksempel ein eigenverdi. Dei er ikkje lenger bare formelle krav som skal fyllast, men dei kan stå som element som er med på å bygge opp om eit nærvær som kan opplevast.

Begge desse filosofane har ei tilnærming til "den subjektive opplevinga" som er sett i system, og som derfor ikkje er relativistisk. Sjølv om det er subjektivt kva ein sansar og kva ein opplever som vakkert, kan det likevel relaterast til noko i sjølve verket. Dette er teoriar eg liker i stor grad støtter meg til når eg skal svare på dette spørsmålet.

Eg liker at du skreiv dette innlegget, Sisyfos. Du reiser veldig interessante spørsmål, som eg meiner det er viktig å tenke gjennom.

Dette er bra, akkurat slike innfallsvinkler jeg synes det er spennende å lese om, og en naturlig fortsettelse på hovedspørsmålet i innlegget mitt, nemlig hvordan vi skal snakke om kunst, tatt i betraktning de premissene jeg legger frem og som jeg mener det må være ganske lett å enes om. Har selv ikke studert verken filosofi eller kunsthistorie, så fenomenologisk tilnærming til kunst er noe jeg ikke er særlig kjent med, selv om jeg kjenner til hovedtrekkene i den ontologiske fenomenologien.

Det er interessant, dette med nærværet og det å se ting for akkurat hva de er. Jeg har selv vært svært opptatt av dette, at man ikke overser overflaten i jakten på innhold og mening, for form og innhold er på ingen måte uavhengige størrelser, tvert imot. Sagt på en banal måte så kan man jo i litteraturens verden skrive det samme på to vidt forskjellige måter, men formale grep og virkemidler vil kanskje gjøre at kun den ene betraktningen oppleves som kunst eller sier noe på en ny måte, overskrider noe, om man vil. Jeg mener at norsk film har overdreven fokus på manus, for å ta et beslektet eksempel.

Problemet er jo at denne innfallsvinkelen, med vektlegging av det vi kaller form, det ytre eller det faktiske, jo gjør det litt vanskelig å diskutere kunst og komme frem til en enighet om hva det er som gjør verket bra. Det er de som klarer det, men selv mener jeg kunst bør oppleves som helhet, som en kombinasjon av form og innhold, dette fiktive skillet som jeg også tror vi rent intuitivt opphever, men som kritikken ofte overser, sikkert fordi det er langt lettere å snakke om innhold enn om hvordan form fremhever og kaster nytt lys over det selvsamme "innholdet". Og siden kritikken er med på å forme kunsten så risikerer man en overdreven vektlegging av innhold, igjen er kanskje dette noe av problemet i norsk filmbransje.

Kanskje var det lettere før gud døde og alt det der, for da var man ikke så redd for å omtale kunsten som overskridende og barrierebrytende. Fortsatt opplever vi kunsten slik, men vi har ikke lenger de rette ordene, eller tør ikke bruke dem.

Svært spennende at de gutta du nevner har satt dette i system for å unngå relativismefella. Skal sjekke ut disse navnene, takk!

Eg har heller ikkje studert kunst- eller filosofihistorie, men eg har studert litteratur og eg synest både kunsthistorie og filosofi er spennande og les ein del av det.

Eg er heilt einig med deg i at vi ikkje kan lausrive form frå innhald. Men noko av problemet med seinare litteraturtenking er at det formelle kanskje har blitt nedvurdert til fordel for innhaldet. Og det trur eg er eit like stort feilgrep som å seie at forma er viktigare enn innhaldet. Det formelle og det innhaldsmessig - eller nærvær og meining - som Gumbrecht ville sagt, er to sider av same sak.

Les Gumbrecht - Production of Presence er veldig godt og lettfatteleg skriven. The Phenomoneolgy of Perception er litt mindre tilgjengeleg, og eg las ho med Merleau-Ponty, a guide for the perplexed ved sida av. Men begge er vel verdt å sette seg inn i.

Du har helt rett i at også litteraturtenkning har lidd mye under et overdrevent fokus på innhold. Skal notere meg Gumbrecht-boka til å begynne med!

I forlenginga av dette, må eg bare legge inn to gode sitat. Det første er frå Birgitte Steffen Nielsen si bok Den grå stemme om Tranströmer si diktning:

”Vi må undlade at erstatte allegorien med en betydning, fiktionen med en sandhed - og i stedet for sådanne oversættende, erstattende operationer forsøge at fornæmme tekstens liv” Birgitte Steffen Nielsen

Det andre er frå min all-time-favorite-lyrikar Gunnar Ekelöf, henta frå eit av essaya hans, kor han reflekterer rundt eiga dikting (Ekelöf sine essay kan forøvrig leggast til på lista over tekstar som har behandla spørsmålet ditt godt).

All konst bör vara ren sinnesnjutning. All stor konst är det. Meningen, metafysiken hör inte till konsten. En dikt betyder ingenting, dess betydelse er fullständigt oväsentlig; alla tiders surrealismer är misslyckade i den mån de presenterar känslotankar i stället för färgar och former. Allt spekulativt skall bort ur konsten till förmån för den rena lungna sinnesnjutningen. (Vilket inte utesluter att en sak som föreställer något kan vara betydligt mycket vackrare än en sak som inte föreställer något; men meningen har inte någon som helst betydelse för konstvärkets skönhet.) (Skrifter, bind 8:591).

Det er tiltalende ord, og det minner meg om Susan Sontags berømte essay Against interpretation, som avsluttes slik: In place of a hermeneutics we need an erotics of art.

Og det er jo noe i dette, kunsten har en "umiddelbarhet" ved seg, jeg kan for eksempel lese et dikt og synes det er vakkert uten å ha fått med meg noe av innholdet. For ikke å snakke om abstrakt kunst. Da nærmer kunsten seg musikken, og det var vel en gang en fyr som sa at all kunst etterstreber musikkens tilstand.

Samtidig byr det på problemer: Kan vi egentlig la være å tenke? Men jo, jeg tror man kan ha en mer umiddelbar opplevelse av kunst, en spontanitet i møtet med den, som vi i en verden drevet av logikk og rasjonalitet har glemt. Kanskje verre: hvordan i alle dager skal vi snakke om kunst, hvordan skal kunsten få betydning for dette fellesskapet som er en forestilling jeg mener den til en viss grad er avhengig av for å ha verdi, hvis vi ikke har ord for den?

Spennende problemstillinger.

Ekelöf har sagt mykje om at diktinga hans etterstrebar musikken si form, i dei same essaya. Det er ikkje han du tenker på?

Eg trur at språket kan ha ulike funksjonar, og at det kanskje er denne musikalske funksjonen som er med på å gjere lyrikken annleis enn kvardagsspråket. Det er i alle fall ein av faktorane. Men i mange tilfelle er jo det musikalske og lydlege i diktet med på å poengtere det innhaldsmessige. Dette er jo sjeldan to motsette storleikar, men snarare to storleikar som styrkar kvarandre. Sjå for eksempel på Rolf Jacobsen sitt dikt, "Jernbaneland". Her beskriver innhaldet det å bu ved jernbanen, samatidig som rytmen etterliknar toget sine lydar. Vi kan lese diktet og lytte til rytmen, og tenke på tog, utan å tenke på innhaldet. Også kan vi lese diktet og sjå på innhaldet og skjønne at dette diktet handlar jo om tog. Og det meiner eg er god diktning. Det same finn vi i Ekelöf sin "Böljesång", kor rytmen i diktet etterliknar lyden av bølgjer som skyllar fram og tilbake. Og ser vi til innhaldet så handlar det nettopp om bølgjer (og eget som ser ut over havet og tenker på evigheita).

Eg trur dette er med på å kjenneteikne god dikting. Det lydlege og formelle, som forsterkar innhaldet og gjer diktet til ei heilskapleg oppleving av eit tema, er for meg eit kvalitetsteikn.