Bokelskere.no

For å være helt ærlig er jeg usikker på hva du vil ha svar på, men jeg kan jo gjøre et forsøk. Har kanskje en følelse at mange leker litt Gud når de, som du muligens holder på med nå (?), mener at en skal ta ansvar for andres dannelse. Jeg er ikke så glad for at folk påpeker at det jeg leser ikke er oppbyggende, unyansert og andre ord som gjør at jeg føler meg liten og dum. Ikke misforstå for jeg er lykkelig for alle bokanbefalinger jeg får, men det at du for eksempel gir meg bokanbefalinger har sjelden noe for seg da mye tyder på at vi foretrekker vidt forskjellige typer litteratur. Du liker råttenskap, jeg liker glede, du liker ondskap og jeg foretrekker spenning, rare personligheter- ikke nødvendigvis onde, og gjerne en løsning det går an å leve med. Jeg ville forresten aldri ha tort å anbefale deg og mange andre her inne noe som helst- og hva kommer det av? Jeg for min del kan jo vise til det du skriver om Gud, og allvitenheten noen bokelskere fremstår med. Jeg har minimalt å bidra med litterært, men hevder meg forhåpentligvis på andre områder;) Roter litt opp og provoserer sikkert en del,hehe. Og konfliktsky er jeg nok ikke;)

Er litt nysgjerrig på hvem det er som gir deg den etterlengtede dannelsen? Og hvem skal bestemme hva som er berikende for meg.. Tror nesten det må være opp til hver og en av oss å ta stilling til. Jeg holder daglig på med dannelse i mitt yrke og som mor, men utover det tror jeg en skal være litt forsiktig med å tre sine subjektive meninger om hva som er godt eller dårlig nedover hodene til hvem-som -helst. Raushet, toleranse og humor er gode ting.

Eg blir litt skremd av at folk blir beskylt for å leker litt Gud når de, som du muligens holder på med nå (?), mener at en skal ta ansvar for andres dannelse., når dei startar ein diskusjonstråd om eit av dei største og viktigaste spørsmåla i kunst- og litteraturhistorien. Viss vi skal diskutere interessante spørsmål i forlenginga av bokinteressa vi har til felles, må spørsmålet Sisyfos reiser - som forøvrig er det mest sentrale spørsmålet kunstteoretikarar og estetikkfilosofar har stild sidan Platon si tid - vere relevant og legitimt. Og det er lettare å oppretthalde interessante diskusjonar, viss ein ikkje går inn med det utgangspunktet at alt som ikkje interesserer ein sjølv er ei personleg fornærming som ein bør svare på med personangrep. Då ender vi opp med eit svært lite interessant forum.

Når det er sagt trur eg kanskje du misforstår det Sisyfos skriv om Gud. Platon reiste spørsmålet om kva er det gode, det vakre og det skjønne, 400 år før Kristus. Finnst det objektive kriterier, og i tilfeller kor er dei bunna? Han svarte med å vise til idéane. Alt mennesket opplever som vakkert, er vakkert fordi det inneheld noko frå idéen om det vakre. Idéen om det vakre er "guddommeleg" i den forstand at han er utanfor det som er sansbart for menneska her på jorda. Og når Sisyfos spør om det objektivt vakre er relatert til ein Gud, trur eg han like gjerne kunne spurt om det var relatert til ein guddommeleg idé i platonsk forstand. Kant stiller spørsmålet igjen, på 1700-talet. Han meiner at "tingen for meg" kan vere noko heilt anna enn "tingen for seg". Men eg kan bare seie noko om "tingen for meg". Han har hatt stor innflyting på det vestlege tenkesettet, og han har lagt mykje av grunnlaget for tanken om at "det som er fint for meg, treng ikkje vere fint for deg".

Sisyfos spør er det nokon guddommeleg idé som seier kva som er god litteratur, eller er det slik at boka for meg ikkje treng vere det same som boka for deg. Verken meir eller mindre.

Det var han som brakte inn Gud og oppfattet det som om han mente at noen tok den rollen ved å heve seg over. Om det er Platon eller en annen stor tenker som har sagt eller ment noe om hva som er vakkert er uinteressant i dette henseende. Sånn jeg oppfattet det handlet dette om dannelse og det skrev jeg vel at jeg ikke synes noen skulle tre over hodet på andre, uten at jeg av den grunn mente at Sisyfos gjør det eller på noen måte føler meg fornærmet. At du nå igjen gjør det du gjør er grunnen til at jeg føler meg frustrert og misforstått. Hvorfor er din tolkning riktigere enn min? Ser jo at dere snakker tilnærmet samme språk så du har nok rett. Vi snakker over hodet på hverandre (evt du snakker over hodet på meg)og om forskjellige ting. Oppfattet ikke at vi skulle diskutere hva som var vakkert, for det er vi jo ihvertfall uenige om. Det ligger selvfølgelig større tygnde bak dine argumenter med henvisninger til ditt og datt, men tenkte ikke ett sekund på at dette skulle bli en konkurranse om hvem som gjorde det riktigst. Mulig jeg er naiv, men det må da kunne gå an å svare på noe uten å få i bøtter og spann tilbake.

Sisyfos nevner både dannelse og berikelse - og det svarer jeg på. At jeg ofte få den i fleisen at jeg sier ting fordi jeg blir fornærmet går jeg ikke med på. Jeg sier det jeg sier fra mitt "point of view". Det hadde vært mye greiere hvis Sisyfos kunne svart meg og fortalt meg at jeg har mistolket ham enn at du overstyrer. Blir selvfølgelig provosert og oppgitt over at du gjør akkurat de tingene jeg nevner i forgående innlegg. Ser verken raushet, toleranse eller humor.

Eg trur faktisk ikkje eg skjønner heilt kva du meiner. Slik eg oppfatta at du skreiv at Sisyfos leika Gud, og det opplever eg som eit personangrep. Og eg synest det er synd at alle diskusjonar som held seg på eit visst abstraksjonsnivå, blir avbrote av personangrep. Derav mitt svar. Eg har ikkje beskyldt deg for å vere fornærma eller noko slikt, men eg syntest svaret ditt var ufint, og kommenterte det.

Jeg har vel prøvd å forlare Sisyfos hva jeg mente. Du sier at det er synd at alle diskusjoner på et visst abstraksjonsnivå, blir avbrutt av personangrep. Er ganske uenig. Jeg prøvde å delta på min måte og slik jeg tolket dette. Det er mulig jeg har litt vansker med å lese slike abstrakte innlegg som dere skriver, derfor forbeholdt jeg meg også mot dette. Jeg forstår ikke at dine innlegg er noe mindre personangrep enn mine. Det er forresten du som gjør det til noe annet enn det var ment som. Du kunne jo rett og slett ha spurt hva jeg mente hvis du følte du måtte ta Sisyfos i forsvar. Jeg innrømmer at jeg ikke har så veldig presis formuleeringsevne, men jeg er ganske god på å unnskylde hvis jeg har gått over streken. Det er vel dette som kalles dannelse;)

Jeg hadde svart deg tidligere hvis ikke det hadde vært for at Bjørg sa omtrent akkurat det samme som jeg ville gjort. Og jeg synes ærlig talt at svaret hennes var både inkluderende og saklig. For å plukke opp igjen resten av tråden fra ditt første innlegg så er jeg ikke ute etter å danne noen eller å ta på meg noen rolle jeg uansett ikke har verken interesse av eller myndighet til, om noe er jeg nysgjerrig på hvordan vi sørger for hverandres dannelse. Hva gjør at vi synes noe er vakkert, som Bjørg sier. Selvfølgelig er det i utgangspunktet opptil den enkelte hva han eller hun finner berikende, men vi er alle sammen i besittelse av noenlunde samme sanseapparat, og vår mening er aldri bare vår mening, den har oppstått på grunn av interaksjon med andre mennesker, med samfunnet, den har oppstått av å lese andres meninger, av vår stadige utvikling, og vi er, enten vi vil eller ei, en del av en kollektiv meningsdannelsesprosess, og mitt forhold til kunst er av en slik natur at jeg også vil ta en aktiv del i denne prosessen. Det tror jeg kan berike opplevelsene ytterligere!

Det er greit, jeg har misforstått deg. Jeg gjorde nå et forsøk. Mente ikke å fornærme deg ved si at du lekte Gud. Ordla meg vel litt klønete. Uansett har jeg ikke nevnt et ord om at innlegget til Bjørg var usaklig, for det er vel ikke mulig;) Hun er gjennomtenkt, saklig, velfomulert og litt belærende;)

På hvilken måte vil du ta aktiv del i prosessen? Er fortsatt usikker på hva du mener? Og hva mener du bokelskere kan bidra med?

Når jeg snakker om å ta aktiv del i prosessen så går det på nettopp det å være bevisst på hva som influerer ens smak, og ikke minst diskutere det, rett og slett. Det er ved å diskutere, og man kan etter mitt skjønn gjerne være litt standhaftig uten at noen skal måtte bli ille berørt eller føle seg tråkket på av den grunn, at vi lærer og bevisstgjør hverandre på aspekter som ellers ville gått oss hus forbi. Det må være takhøyde for ulike meninger, uten at dette skal måtte bety kapitulasjon og kompromiss gjennom å møtes på midten, type "smaken er som baken". I så måte synes jeg dette nettstedet har blitt litt for mye av en koseklubb der man stryker hverandre oppetter ryggen og sier "så fint at du hadde en god opplevelse med denne". Visst kan man høste mange gode anbefalinger også på et debattforum uten opphetede diskusjoner, men det er jo et massivt potensiale for å utvikle sine tolkningsinstrumenter her som jeg synes er dårlig utnyttet.

Jo da, men en forutsetning for en god diskusjon er vel at en forstår hverandre;) Jeg prøver å delta med mine meninger, men siden utganspunktet er så forskjellig ender det ofte med noen tror og mener at noen har sagt.

Jeg har nettopp sagt i en annen diskusjon at mange bokelskere har påvirket meg og mitt syn på hva som er god/ dårlig litteratur. Er usikker på om jeg liker dette, at jeg er så lettpåvirkelig altså;) Det jeg også ser er at hvordan jeg uttaler meg om litteratur og kunst er veldig avhengig av konteksten og jeg er veldig forsiktig med å fortelle andre hva jeg menere er dårlig. Prøver heller å fokusere på det som er bra.