Er i gang med 2-ern, omsider. Opplever ofte at bøker er spennende, men "ikke passer å lese for meg, nå". Altså kanskje senere, i en mer "riktig" sammenheng. Men allerede nå etter de første sidene fascineres jeg av Knausgårds forsøk på å beskrive sin opplevelse av sine egne barn, og det blikket han har for det. Å være småbarnsforelder er noe mange blir overrumplet av, tror jeg. Klarer du å "gripe dagen"? Være nærværende og deltakende? Se barna dine og være tålmodig og tilstede? Klarer du å utsette dine egne behover? Er det helt bra å utsette dem, og eventuelt hvilke? Panikk over manglende selvrealisering er noe som i alle fall går dårlig sammen med småbarnsfasen. Manglende ivaretakelse av partneren er jo en annen felle, og "å leve gjennom barna" en annen...
Viser 4 svar.
Jeg har også akkurat begynt på denne, men på lydbok. Fascinerende med alle de små detaljene, men jeg må si jeg er glad for at han ikke er en bekjent av meg, for her er det mange som får passet påskrevet. At han i stor grad utleverer seg selv er jo hans eget valg.
Tror jeg bare sier meg enig med meg selv, og er fristet til å gi meg en stjerne.... Er ferdig med 2-ern og er usikker på om jeg kommer til å lese flere. Iallfall ikke på en god stund.
Historiene kan man ha mange meninger om, men hans litterære evner er da imponerende. Aldri før har jeg lest en forfatter som kan beskrive en tur på toalettet over 25 sider, og finne meg selv i en altoppslsukende konsentrasjon over noe så trivielt! Språk.kunstner.
Ja, detaljrikdommen er enorm. Utrolig nok lar vi oss rive med at dagliglivets små og store hendelser. Hans fortellerkunst/litterære evner er formidable. Helt enig. Bok 1 er nok min favoritt. Allerede ved å lese de første setningene tenkte jeg at dette er rett og slett brilliant
Sist sett
