Bokelskere.no

Jeg leser og leser Othello. Denne gangen leser jeg også den engelske utgaven parallelt med Edvard Hoems oversettelse.

Dette stykket gjør det faktisk fysisk vondt å lese. Den fryktelige rasismen Othello utsettes for både fra Brabantio og Iago, Iagos ondskapsfullhet som skildres så vanvittig at jeg tror den må være bortimot uovertruffen i verdenslitteraturen, Desdemonas uforstående troskyldighet og grenseløse kjærlighet, jo, dette røsker, og jeg måtte bare dele det med dere før jeg får igjen pusten såpass at jeg kan skrive anmeldelse.

Da har jeg for første gang vært på vår nasjonale teaterhovedscene og for ett bygg - Vakkert!

Othellos scenedekorasjon er veldig spesiell. Helsort med noen stenformasjoner som liksom svever i luften over scenen. Alle skuespillerne er kledd i moderne sorte klær og stemning skapes gjennom en finurlig og veldig spennende bruk av lys. Jeg likte denne måten å formidle Othellos stemning på. For bilder, se www.nationalteateret.no

Othello er i dette stykket hvit, men til gjengjeld er han svensk, så fremmedgjøringen er ivaretatt på en grei måte, selv om replikkene om Othellos mørke hudfarge er beholdt. Problemet med en svenske som prøver å snakke norsk, er at Magnus Roosmann av og til blir utydelig, godt hjulpet av et litt lavt volum på mikrofonen. Man mister derfor litt av dialogene noe som reduserer opplevelsen av et Shakespearestykke, spesielt siden skuespillerne spiller svært lite, de står mest i ro og snakker. Det at Roosmann må konsentrere seg om norsken, gjør at det blir litt stotring. Personlig hadde jeg foretrukket en mørkhudet nordmann i hovedrollen.

Jeg er klar over at en regissør nødvendigvis må ta seg visse friheter for å få det maksimale ut av sine ideer om hvordan man ønsker å presentere et stykke som Othello, men forestilligen slutter etter at Othello har kvalt Desdemona og Emilia har avslørt at Iago har vært renkespilleren. Så går scenen i sort, og det blir 5 sekunder der publikum lurer på hva som skjer. Så er stykket ferdig! Jeg satt og ventet at dramatikken da Othello tar sitt eget liv, Iago dreper Emilia og selv må bøte med livet skulle skje. Det ble derfor noe uforløst i meg, kanskje en liten skuffelse over at dramatikken ikke får sin endelige utløsning.

Iagos ondskap ble godt portrettert av Henrik Rafaelsen, og det kom veldig godt frem hvor manipulativ Iago er. Det ble nesten overtydelig da vi først hører og ser Iago fortelle om sine onde planer, deretter hvordan han lurer Othello og Cassio, hvorpå disse skryter av Iagos hederlighet og høysinn. Anja skriver lenger nede i denne tråden at Cassio og Othello er lettlurte og lar Iagos renkespill stå uimotsagt. Etter å ha sett skuespillet presentert fra scenen, er lettlurtheten enklere å forstå. Iago er ond!

Terningkast 4!

Hva syntes du de hadde vektlagt tematisk i oppsetningen? Synes du det stemmer det jeg hørte på radioen om at det var Iagos svik det handlet om, og at rasisme-temaet ble forbigått? Ved å kutte etter at Iago er avslørt, gikk de som du sier glipp av en del dramatikk, men særlig kanskje den gripende talen Othello holder før han dolker seg. Othello ber ikke om unnskyldning eller tigger om nåde, han ber om at historien etter ham skal fremstilles riktig og sant. Det kommer så tydelig fram at han faktisk har forsøkt å være eller bli venetianer, for eksempel drepte han en som var omskåret, en muslim, “in Aleppo once”. Dette understreker igjen hvordan han overvurderte venetianernes syn på ham da han gikk av gårde og giftet seg med en av jentene deres. Dessuten er det jo et tema som går på kvinner som blir drept av menn, og det svekkes jo også hvis Emilias død ikke vises.

Bare for å komme med noen opplysninger . . . jeg har ofte sett Iago toppe lister over litteraturens mest minneverdige antagonister, bare utfordret av Miltons Satan fra tid til annen. Og filmatiseringer! vi er jo så glad i filmatiseringer, er vi ikke? Jeg setter min hengivenhet på Orson Welles sin.

Jeg kjenner ikke til Miltons Satan, men jeg tenkte på Goethes Mefistofeles. Sammenligningen blir ikke helt god siden jo faktisk Mefistofeles ikke er et menneske.

Jeg regner med at vi kommer til å diskutere Iago ganske grundig etterhvert, men til nå er det jo Richard III som har vært erkeskurken. Han blekner i forhold til Iago! Richard kan man på en måte forstå, han har denne misdannelsen og han henvender seg også til oss som publikum på en annen måte enn Iago har jeg følelsen av. Vi blir på en måte medsammensvorne med Richard. Iago har også en rekke enetaler der vi riktignok får informasjon om Iagos forsett, men vi kryper aldri riktig inn i hodet på Iago. Kanskje er det det at vi blir vitne til pur ondskap, sett mer utenfra og relativt lite fyldig rettferdiggjort i stykket, som gjør at han blir så skremmende. Men som sagt, sannsynligvis mer om Iago senere...

Jeg må sette meg ned og bestille en haug med Shakespeare-filmer, har prioritert å bruke pengene på bøkene i vinter. Takk for tipset om Welles :)

Ja, dette er tragedie i ordets rette forstand, i større grad enn både Julius Cæsar og Hamlet, spør du meg.

Man lurer, er det rasismen Othello føler som gjør ham så var når det gjelder "eierskapet" til Desdemona. Er sjalusien hans, godt sparket igang av Iago, et resultat av de skjeve blikk han føler på sin hudfarge og det faktum at han har en vakker, Veneziansk og hvit kone.

Og Othello spilles på Nasjonalteateret i Oslo ut mai...

Dette blir litt som med Hamlet, det koker av inntrykk og tanker, og det er utfordrende å prøve og få satt ord på noe av det. Enig med Johan i at dette er en veldig sterk tragedie, og den seiler opp i toppsjiktet av favoritter, men det er tragedie på en litt annen måte enn Hamlet. Hamlets tragedie er intellektuell, den foregår inne i hans eget hode riktignok med blodig bakgrunn, og den spenner videre tankemessig enn Othello. Etter å ha lest Hamlet går man rundt og tenker. Othellos tragedie føles egentlig fysisk. Det er en studie i ødeleggelse av et menneskes sinn og stykket er rett og slett smertefullt å lese. Og da er vi nok en gang tilbake til mester S’s storhet, etter å ha lest dette stykket går man rundt og fryser.

Vi er tilbake i Venezia her, og det åpner med en scene mellom adelsmannen Roderigo og fenriken Iago. Umiddelbart får vi vite at Iago hater den bejublede, edle, mauriske generalen Othello. Iagos motiv for det voldsomme hatet forklares med både at han er blitt forbigått i en forfremmelse og relativt tvilsomme mistanker om at Othello har ligget med Iagos kone, Emilia. Iagos motivasjon er et stort diskusjonstema, som jeg regner med at vi kommer tilbake til. Det vi ikke er i tvil om, er Iagos målsetting: å ødelegge Othello.

Othello har giftet seg i hemmelighet med den hvite, aristokratiske Desdemona og han regner nok med at de store tjenestene han har gjort staten skal hjelpe når ekteskapet avsløres. Brabantio, Desdemonas far, lar seg ikke lett overbevise, selv etter en praktfull tale av Othello, der han forteller at dette er ekte kjærlighet og at Desdemona også elsker ham. Faren er overbevist om at Othello må ha brukt magi for å få Desdemona, og forstøter i prinsippet datteren selv om han lar seg roe såpass, blant andre av dogen, at han ikke vil drepe Othello.

Tyrkerne truer den venetianske kolonien Kypros, og det er den erfarne og dyktige general Othello som skal sendes avgårde for å ordne opp. Med seg skal han ha Cassio, som fikk stillingen som nestkommanderende foran Iago. Desdemona, som er så nygift at hun ikke har fått nyte “the rites for which I love him” (ja, kroppslige drifter er også et tema i stykket og Desdemona er en kvinne av kjøtt og blod) skal bli med til Kypros.

Roderigo er forelsket i Desdemona og Iago innlemmer Roderigo i sine planer om å ødelegge Othello, da vil veien være åpen for Roderigo og Desdemona. I den påfølgende enetalen forteller Iago hvordan han vil bruke Cassio for å prøve å få Othello sjalu.

Vel framme på Kypros er den tyrkiske trusselen bokstavelig talt blåst vekk, og det blir en stor fest. Iago er imidlertid godt i gang med planen sin og lykkes med å få Cassio avsatt fra stillingen som nestkommanderende. Han overbeviser Cassio om at han må snakke med Desdemona og få henne til å prøve å overtale Othello til å gi ham tilbake jobben. For Iago handler nå alt om å få overbevist Othello om at Cassio og Desdemona har et forhold. Han bruker hver anledning til å sakte og målrettet så slike tanker i hodet på Othello. Det krever mye og intelligent innsats fra Iagos side, for Othello er ikke i utgangspunktet en sjalu mann. Likevel greier Iago å få Othello så opprørt at han får et slags anfall. Desdemona vil binde et lommetørkle om Othellos smertefulle hode. Dette er et spesielt symbol for Othello og Desdemona på deres kjærlighet. De mister lommetørkleet, og Emilia stjeler det på oppfordring fra sin mann Iago. Han planter det i Cassios soverom og det er med på å overbevise Othello om Desdemonas utroskap. Sammen med Iagos tallrike løgnhistorier er nå Othello sikker på at han blir bedratt, og Iago har fått overbevist ham om at Cassio må dø. Othello greier ikke å styre seg lenger og slår Desdemona foran øynene på utsendinger fra Venezia. Desdemona forsøker om og om igjen å få en forklaring eller å få forklare seg for Othello, men han er ikke villig til å høre på henne.

Iago overbeviser Roderigo om at det er på tide at Cassio dør. Roderigo skal dolke ned Cassio, men han mislykkes og blir selv dolket. Iago, skjult av mørket, greier å skade Cassio i benet. I tumultene får Iago det til å se ut som det er Roderigo som er skurken, og han dolker ham ned før Roderigo får sagt noe mer.

I mellomtiden gjør Desdemona seg klar for natten, og hun og Emilia snakker om sjalusi, utroskap og også om døden, som det virker som om Desdemona har en forutanelse om. Den rasende Othello kommer, jager Emilia på dør og kveler Desdemona med en pute i ektesengen. Da Emilia kommer tilbake og folk samler seg i soverommet, legger Emilia etter hvert sammen to og to og finner ut at det er Iago som står bak alt. For å hindre henne i å si mer, stikker Iago henne ned, men ikke før hun har fått avslørt sannheten. Iago og Othello skal straffes for det de har gjort, men Othello tar livet av seg da han skjønner at Desdemona var uskyldig.

Jeg er enig med deg, Johan, i at et av hovedtemaene i dette stykket er rasisme. I det elizabethanske England var det nok stor uvitenhet, fremmedfrykt og naturligvis hadde jeg nær sagt, rasisme. Det man ikke kjenner, frykter man. Likevel vil jeg hevde at Shakespeare så flere sider av saken, det fikk vi også demonstrert i Kjøpmannnen, der det på ingen måte er selvfølgelig at det er jøden Shylock som er den onde.

Othello utsettes for grusom rasisme fra Iago og fra venetianerne. Navnet hans brukes ikke før i scenen med dogen, han omtales bare som The Moor. Han kalles thicklips med sooty bosom, og det er tydelig at tanken på kjønnslig omgang mellom en svart mann og en hvit kvinne er vanskelig i Venezia. Othello kalles lascivious Moor (spiller på en ide om svarte menns hyperseksualitet?) og Iago legger ikke fingrene i mellom da han beskriver for Brabantio: “an old, black ram is tupping your white ewe”. Brabantio tror ikke det kan være sant at hans datter frivillig har giftet seg med en svart mann og mener Othello må ha brukt magi, for det kan de jo også være troende til disse utlendingene. Flere ganger kaller både Brabantio og Iago kjærlighetsforholdet unaturlig, det strider altså mot naturen i deres øyne, det er sykt og perverst.

Othello blir så ødelagt og indoktrinert i all denne rasismen som gjentas og gjentas at jeg tror at han nesten begynner å tro at dette er unaturlig selv etterhvert. “And yet how nature erring from itself” (3.3.229) sier han, og “As Dian’s visage is now begrimed and black as mine own face” (3.3.388). For Othello har det også nå blitt slik at hvit = god og svart = ond? Han konfronteres om og om igjen med sine afrikanske/arabiske trekk, og når han går fullstendig i oppløsning rett før han får anfallet i 4.1. roper han “Noses, ears, and lips”! Han er redusert av venetianerne til en svart kropp med distinkte, etniske trekk, og faktisk dehumanisert! Og slik fortsetter det jo bare…

Jeg mener at det er denne rasistiske behandlingen Othello utsettes for, som gjør ham mottagelig for Iagos manipulasjon, som fullstendig bryter ham ned, og som gjør drapet på Desdemona mulig, eller kanskje uunngåelig.

Hørte akkurat anmeldelsen av Nasjonalteaterets oppsetningen av Othello på radioen. Der har de en hvit Othello, og tragedien bygges opp rundt Iagos svik. De sa ikke et ord om rasisme der... Blir veldig interessant å høre hva du syntes, Johan.

Ja, dette stykket er definitivt noe av det ypperste jeg har lest! Det er, som du sier, vanskelig å ta alt inn over seg. Her skjer så mye urett, her finnes mennesker som er pur onde… Leseren kjenner det hele definitivt på kroppen! Jeg skjønner hva du mener med å fryse, men må innrømme at for meg dreier det seg heller om å dirre i rødglødende harme. Denne Iago er bare så utrolig fæl!

Iago er en veldig interessant karakter. Rasjonaliseringen han bedriver for å rettferdiggjøre sine handlinger mot Othello er mesterlige. Ikke bare er han sjalu på maurerens rang, han har også hørt rykter om at det har vært noe mellom Othello og Emilia, Iagos egen kone (dette virker det ikke som han helt tror på selv..). I tillegg innrømmer han at han selv har følelser for den skjønne Desdemona… Ikke rart at han ønsker Othello ut av veien! Rasisme spiller også, som du påpeker, en stor rolle. Det er uhørt at en maurer skal få en så yndig pike som Desdemona er til hustru!

I starten av stykket framstår Othello som en mektig og bejublet mann, til tross for at han er maurer. Ryet sitt har han oppnådd, selv om av rasisme og fremmedfrykt råder i Venezia. Han er stolt og standhaftig, det er rett og slett noe verdig over ham. Det er først når Othello finner seg en hvit hustru at problemene hans virkelig oppstår. Othello setter kjærligheten høyt, han portretteres som voksen og fornuftig og han viker ikke selv om Desdemonas far er mot deres ekteskap. Selv om maureren Othello har begått den “synd” å gifte seg med en hvit kvinne, er hans status fremdeles likevel bortimot uendret.

Det er Iagos onde planer som endrer det hele. Han er villig til å bruke enhver venn og fiende for å få has på Othello. Hatet hans er rødglødende og han går definitivt på med dødsforakt. Det virker som om det eneste som betyr noe for ham er Othellos fall. Om Iago ikke kan oppnå det, kan det være det samme med alt annet… Iago bruker Roderigo; en venn som er forelsket i Desdemona og lett manipulerbar. Det er heller ikke ille at Roderigo gir Iago masse penger/verdigjenstander som Iago igjen egentlig skal gi Desdemona. Pengene havner selvsagt i Iagos egen lomme... Det endelige sviket mot Roderigo er nok allerede planlagt før den onde planen mot Othello er satt ut i live; her skal ingen løse tråder overlates til tilfeldighetene. Cassio også blir brukt som en brikke i Iagos spill, både fordi han er en av Othellos nærmeste og fordi han er ung og pen. Cassio er et lett bytte og han portretteres i grunnen som ganske svak og lettlurt, blant annet gjennom forholdet til en prostituert kvinne. Iagos verste svik må kanskje være at han bruker sin egen hustru, Emilia. Hun er en av Desdemonas nærmeste og framstår som fornuftig og rasjonell, til tross for at hun i starten av stykket lar seg kue av Iago. Emilia betyr lite for Iago, det får vi virkelig bekreftet da han angriper henne for å få henne til å tie om det hun vet. For meg er Emilia den store helten i dette stykket. Hun trosser aller konvensjoner for å fortelle sannheten, til tross for at hun vet at det trolig kommer til å koste henne livet..

'Twill out, 'twill out: I peace!
No, I will speak as liberal as the north:
Let heaven and men and devils, let them all,
All, all, cry shame against me, yet I'll speak.

Othello selv har jeg litt blandede følelser for. Manipulasjonen han blir utsatt for er selvsagt en god begrunnelse for hans handlinger mot Desdemona, samtidig synes jeg det er problematisk at han lar Iagos ord stå uimotsagte. Det vitner om at han har liten respekt for sin hustru/kvinner, eller? Tja, jeg synes i alle fall at han faller litt for raskt i Iagos felle. Etter min mening er dette en brist i hans karakter.. Kanskje han har vanskelig for å bli sjalu, samtidig er han, når han først blir det, overveldet av hat og vil gjerne rette opp denne uretten han mener er begått mot ham.. Hans ære kan bare gjenopprettes ved at Desdemona dør…

Forresten; var det flere en jeg som la merke til parallellen mellom Othello og Romeo and Juliet i det Othello begår selvmord?

I kiss'd thee ere I kill'd thee: no way but this;
Killing myself, to die upon a kiss.

Uansett: min respekt for Shakespeare øker fremdeles. På så mange måter var han forut for sin tid. Både hans syn på rasisme og kvinner er temmelig moderne, heldigvis.

Det er mange ting å ta tak i her og jeg håper vi kan diskutere både Iago, Desdemona og Emilia mer etter hvert, men jeg har lyst til å ta tak i det du sier om Othello først.

Ja, Othello er mektig og bejublet som du sier. Han er innleid krigsherre og har gjort staten store tjenester. For det blir han respektert i Venezia. Han inviteres blant annet hjem til stormennene for å fortelle om sine bedrifter. Han har en høy stjerne hos dogen og jeg er enig i alt du sier om at han er edel og fornuftig og at han tegnes som en verdig mann. Han har stor tro på seg selv, og hvorfor skulle han ikke ha det? Han vet at han er dyktig og respektert på tross av at han er maurer. Han vet at han er en dyktig kriger, for eksempel i scenen der Brabantio med følge kommer etter ham: “Keep up your bright swords” (1.2.), sier han, han er suveren med sverdet, og disse gamle ventianerne som har sittet hjemme mens de sendt ham for å krige, er ingen match. “I fetch my life and being from men of royal siege” (1.2.), sier han også. I hans hode har jo faktisk Desdemona på en måte giftet seg oppover, mens ventianerne selvfølgelig ikke ser det sånn. Othello overvurderer sin egen stilling i Venezia når han tror han kan gifte seg med den hvite Desdemona. Han undervurderer Venetianernes fremmedfrykt, deres syn på ham som noe mystisk, annerledes og skremmende og undermåls.

Jeg tenker også at Desdemona på en måte ikke er helt kvitt den venetianske rasismen når hun taler hos dogen. “I saw Othello’s visage in his mind”, sier hun. Ok, hun ser bak det ytre og ser Othellos dyder på innsiden. Betyr det at hun ikke bryr seg om at han er svart? Hvorfor sier hun ikke bare med rene ord “jeg elsker den svarte mannen”? Hun må forklare at hun elsker Othello på tross av “svartheten”, er ikke det også en slags rasisme? Hvorfor sier hun ikke bare “jeg elsker Othello”? Hvis Othello oppfatter denne replikken slik jeg gjør, følger den med ham bevisst/underbevisst videre? Det gjøres klart for Othello at han er maureren Othello i de hvites øyne heller enn mannen Othello.

Othello mangler evnen til å se forskjellen på “seems” og “is”, og det er jo her opphavet til hans tragedie ligger. Når Iago setter i gang, er han blind for muligheten for at Iago er en annen på innsiden enn det han viser på utsiden. Othello er ærlig selv og tror Iago er ærlig også. Han kjenner jo dessuten Iago og har sannsynligvis kjempet sammen med ham. Han kjenner vel Iago bedre enn Desdemona egentlig. Når Iago steg for steg, drypp for drypp, med halvkvedede viser og antydninger så mesterlig timet, leder Othello inn i sjalusien, hvilken sjanse har egentlig Othello til å stå i mot? Iago tar jo tak i det Othello sier og setter det sammen på nye måter som antyder nye meninger – han er jo en mesterlig dramaturg! En av Desdemonas gode egenskaper er jo at hun er mild og forståelsesfull og vil hjelpe Cassio, og nettopp dette er noe Iago utnytter. Othellos tragiske feil består, i min tolkning, i at han ikke evner å se at andre kan være falske og hans sårbarhet som svart mann i venetiansk miljø gjør at han faktisk etterhvert tror at Desdemona er falsk, og muligens spiller kvinnesyn inn her. Kvinnen er ustadig og upålitelig osv, men her utmerker han seg vel ikke i forhold til samtidens menn.

Slik jeg oppfatter det tar Othello Iagos antydninger ganske avslappet til å begynne med, og det er vel ikke før rett før anfallet at Othello virkelig begynner å tro på Iago. Da har han til gjengjeld allerede selv begynt å lure på om forholdet til Desdemona er unaturlig, som jeg skrev ovenfor. Nå blir vi vitne til at Othellos sinn fullstendig er i ferd med å bryte sammen. Iagos beskrivelse av Cassios drøm er det nærmeste Othello kommer “ocular proof” bortsett fra om han virkelig hadde sett Desdemona og Cassio i seng sammen. Nei, jeg synes ikke Othello faller lett i Iagos felle…

I 5.2 før drapet får vi innblikk i hvordan Othello tenker om det han skal gjøre. Han overbeviser seg selv om at han ikke dreper henne av sjalusi eller sinne: “Yet she must die, else she betray more men.” Han overbeviser seg selv om at det er det eneste riktige moralsk sett å drepe Desdemona. Mennesker er i stand til å begå mye rart hvis de kan overbevise seg selv om at de gjør noe av prinsipp eller for en større sak. Da kan mennesker begå de uhyrligste ting i religionens eller nasjonalismens navn. 5.2.64: “And mak’st me call what I intend to do a murder, which I thought a sacrifice.” Å drepe Desdemona av sjalusi ville stride mot Othellos moral, han gjør det for “the cause, it is the cause, my soul” (5.2.1).

Jeg er gjerne med på en diskusjon om alle personene i dette stykket – skuespillet er så intrikat og karakterene så uforglemmelige og interessante at verket rett og slett var en fryd å lese. Det eneste problemet er at alle notatene/sitatene jeg oppførte underveis, er tapt etter et datakrasj.. Vel, skal i det minste svare så godt jeg kan!

Desdemona er nok, som du sier, kanskje preget av andres rasistiske syn på Othello, til tross for at hun velger å ekte ham. Samtidig er hun ham alltid tro. Selv når hun stirrer døden i øynene og ber for sitt eget liv, lar hun ham begå den urettferdige udåden mordet mot henne er. Når Emilia kommer inn og vil vite hva som har skjedd, er Desdemonas siste ord tro mot Othello: hun sier at en annen har begått ugjerningen. Desdemona vet at Othello er god, og på grunn av denne vissheten lar hun ham ta livet hennes. Denne trofastheten har noe selvutslettende over seg, eller?

Jeg fastholder at Othello er for rask til å akseptere Iagos anklager. Jeg er enig i at Othello først ikke tror fullt og helt på Iago, han nærmest avfeier ham, men etter at tvilen angående Desdemonas trofasthet er sådd, er det liksom ingen vei tilbake. Ja, Iago manipulerer Othello etter alle kunstens regler. Min kritikk mot Othello består først og fremst av at han ikke konfronterer Cassio eller Desdemona om disse mistankene. Han lar Iagos ord forpeste hans sinn og vil ikke høre på innvendinger. Til tross for at han selv er en modig kriger, er han villig til å la Iago ta seg av Cassio. Når Desdemona ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, er han ikke villig til å høre. For meg er drapet på Desdemona et æresdrap: hun har gjort Othello urett og må bøte med livet for det. Othello er mann og ingen kvinne kan gjøre noe slikt mot en storhet som ham.

I dag har jeg for øvrig vært på møte med leseselskapet jeg er medlem av. Etter endt dyst startet ett av medlemmene, Tone Løwe (for øvrig medlem her inne, også) en interessant diskusjon: finnes det likhetstrekk mellom det å være “god” innenfor litteraturen og det å være passiv? Eksemplene hun trakk fram var Solveig i Peer Gynt og Gretchen i Faust. Jeg parerte med Hero i Much ado about nothing, Penelope som venter på sin sjøfarer og Desdemona i Othello. Er de gode i litteraturen de passive, de som venter, de naive, de som støtter andre, de som lar ting skje, uten selv nevneverdig å gripe inn?

Oj! Datakrasj er ikke morsomt! Håper du ikke mistet noe uerstattelig som bilder og sånt. Har opplevd det sjøl, men heldigvis var det bare en god del timers arbeid med nøye planlagte undervisningsopplegg som gikk fløyten gitt.

Hmmm… God = passiv? Nå snakker vi selvfølgelig om kvinnelige litterære figurer. Det har vel med at nesten opp til vår tid har idealet eller kravet til kvinner vært at de skal være føyelige og passive og helst ikke tenke for mye selv, både IRL og da også selvfølgelig i litteraturen. Mente ikke til og med Platon at kvinner ikke var riktig helt mennesker, men at de måtte oppdras og temmes slik man må med dyr. Kristendommen og hore/madonna-begrepet hjalp ikke akkurat, og det høviske idealet i middelalderen betraktet jo kvinnen mer som en (pynte)gjenstand enn et menneske og fytterakkern for et kvinnesyn Rousseau hadde! Riktignok ble det vel fremstilt sterke kvinner i litteraturen, kvinner med egen vilje, som Fedra for eksempel, hun prøver jo en stund å utfordre sin skjebne, men det går jo ikke bra med henne. I Norge kommer jo ikke Amtmandens døtre før på 1850-tallet vel. Jo, fram til langt ut på 1800-tallet er nok en god kvinne en passiv kvinne.

I Shakespeares samtid mente kanskje en stor del av publikum at det var Hero som var idealkvinnen, mens Beatrice kanskje var skremmende og kunne latterliggjøres. Jeg kjenner ikke godt nok til før-modernistisk litteratur til at jeg kan uttale meg om det fantes flere forfattere som framstilte kvinner såpass flerdimensjonalt som Shakespeare. Men ham elsker vi jo, ikke minst fordi hans kvinnefigurer ikke bare blir stereotyper. Og Desdemona elsker Othello så høyt at hun ikke vil la ham ta skylden for at han dreper henne! Det er som du sier noe selvutslettende ved hennes figur. Jeg begynte å tenke på dette med kvinner som blir værende hos voldelige ektemenn. De drar tilbake gang etter gang etter å nesten ha blitt slått i hjel fordi de påstår at de elsker mannen, og at han ikke mente det, og at det er de selv som har skylda fordi de har oppført seg feil osv. Eller er det Desdemonas grenseløse godhet og kjærlighet til Othello som gjør at hun ikke vil at han skal henrettes for det han har gjort? Er det det at hun innser at Othello må ha blitt lurt som gjør at hun fortsetter å elske ham inn i døden? Hvis vi sammenligner med Portia i Julius Cæsar, så er jo noe av tragedien (kanskje) der også at kvinnen ikke får tilgang til mannen, hun får ikke snakke med ham eller han vil ikke høre på henne slik at hun kunne hjulpet ham til bedre innsikt i seg selv og andre.

Ettersom Desdemona dør, blir det jo Emilia som snakker for kvinnene på slutten. Hun tar jo egentlig over en stund der, med integritet og moralsk styrke og moralsk mot. Etter at Emilia har skjønt at Iago ligger bak det som har skjedd ca l 185 5.2, så nekter hun å tie lenger selv om hun blir beordret til det gang på gang. Hun har allerede lagt opp til dette i talen i 4.3: “Let husbands know their wives have sense like them…” osv (Forresten veldig lik Shylocks tale “If they prick us, do we not bleed?”, sitert fritt etter hukommelsen). Hun snakker egentlig for alle undertrykte, kneblede, voldtatte kvinner her. Jeg synes dette knyttes så fantastisk sammen med Willow-sangen som stakkars Barbery sang, som Desdemona synger før hun dør, og som Emilia synger.

En annen ting som slår meg med Desdemona er at hun ikke bare tegnes som et overjordisk, eterisk vesen, men en kvinne av kjøtt og blod. Det kommer så tydelig fram at hun har et driftsliv, både når hun taler til senatet og i samtalene med Emilia når de snakker om den kjekke Lodovico for eksempel. Det er vel heller ikke så vanlig i renessanselitteratur og litteraturen i mange hundre år der etter.

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Emilia stjal lommetørkleet i utgangspunktet. Det er tydelig at Iago ikke har noe nært forhold til sin kone. Som du nevnte i et av innleggene, Anja, så er det sjalusimotivet hans så fjernt at vi lurer på om han egentlig tror på det selv. Dessuten, hvis han ikke elsker sin kone, hvorfor skulle han bli så sjalu at han vil ta knekken på Othello av den grunn? Ok, hvis han betrakter henne som sin eiendom, men… Jeg tenker at Emilia kanskje håpet å komme nærmere sin mann hvis hun stjal lommetørkleet slik han hadde bedt henne om. Alle hennes illusjoner om Iago knuses i hvert fall ettertrykkelig.

Fortsatt litt uenige om Othello, men det gjør det jo bare mer interessant ;) VELDIG enig i at respekten for Shakespeare bare øker for hver stykke jeg leser. Det er jo selvfølgelig persontegningene som gjør at vi kjenner igjen essensielle menneskelige egenskaper og følelser selv 400 år senere som utgjør noe av fascinasjonen, men også noe med et “moderne” verdenssyn der det ikke er skjebnen eller en gud som gjør menneskene til hjelpeløse brikker, men mennesker med muligheter til valg og utvikling. Når det er sagt, så er vel kanskje Othello en av de tragiske figurene som kommer nærmest tanken om helten med den tragiske feilen som faktisk nærmest er skjebnebestemt til å gå under. Det gjøres klart helt til å begynne med hva som kommer til å skje med Othello, skjebnen i form av Iago skal ødelegge helten. Kanskje ligger det noe her også når det gjelder den relativt svake motivasjonen hos Iago. For Shakespeare er det ikke det å vise hvorfor Iago handler som han gjør som er viktig. Det er det at han faktisk er som han er, en utrolig ond “skuespiller” som er i stand til å lure alle rundt seg og trekke Othello ned. Iago er jo veldig bevisst på denne egenskapen han har selv, han er stolt av at han kan skjule sitt indre og bruke sin psykologiske innsikt og intelligens til å knekke en general, en som er beundret av alle og står over ham i rang, kanskje?

Datakrasj er temmelig irriterende, ja! Mistet masse Shakespeare-notater, men heldigvis har jeg jo lagt ut mye av det her inne allerede…

Den var litt av en nøtt, denne diskusjonen om god kan sidestilles med passiv innen litteraturen! Som deg kom jeg med en del innvendinger (f.eks Lysistrata og Beatrice), samtidig har jo flere forfattere også brukt menn i denne rollen (da tenker jeg blant annet på Dostojevskijs Brødrene Karamasov og Idioten). For mange menn er nok idealkvinnen fremdeles den passive, som støtter opp og finner seg i alt, som er et slags vedheng til mannen. Innen litteraturen finner vi nok av eksempler på kvinner som mer eller mindre bare eksisterer (eller kanskje nevnes, skrives om) på grunn av en mannlig protagonist.. Dette gjelder vel også innen samtidslitteraturen? Godt da å oppleve at hos Shakespeare er det ofte annerledes.

Det er grunn til å undres over Desdemonas motivasjon for å fornekte at det er Othello som dreper henne. Kanskje dreier det seg om battered women syndrome, som du nevner, eller kanskje er det fordi hun kjenner han så godt at hun vet at han egentlig må være “skyldfri”? Jeg er enig i at det absolutt forvansker situasjonen at ektefellene ikke har fri tilgang til hverandre og på den måten ikke får kommunisert, samtidig er jo Othello så konsumert av sinnet over uretten som er begått mot ham at han ikke er villig til å høre på Desdemona, uansett hva hun sier. Dette er ikke kjærlighet, i mine øyne. I alle fall ikke likeverdig kjærlighet... Ofte er det jo slik i Shakespeares stykker at det først er etter at kvinnen, den syndige, er død, at mannen er villig til å høre på forklaringer. Tenker blant annet på tilfellet Hero og egentlig også Juliet (hun har jo ingen å betro seg til, selv moren vil fordømme henne om hun ikke gifter seg med Paris..). Desdemona er absolutt mer enn en svak og føyelig kvinne! Det er nettopp derfor det i mine øyne blir så inderlig trist at hun til slutt reduserer seg selv til noe såpass ynkelig. Jovisst er det verdighet å spore i dødsøyeblikket, samtidig blir feministen i meg sint og skuffet over henne…

Jeg tror at Emilia i starten av stykket ønsker å tro det beste om sin mann. Hun framstår ikke som noen sterk og bevisst karakter aller først, men etter hvert endres dette bildet av henne. Jeg tror hun, i det hun stjeler lommetørkleet og gir det til Iago, ikke tenker nærmere over handlingen sin. Hun gjør rett og slett ektemannen en tjeneste. Til tross for dette, ser Emilia likevel at det finnes svakheter i menn. Dette sitatet beskriver Iago godt, selv om Emilia ikke har ham i tankene når hun sier det:

But jealous souls will not be answer'd so;
They are not ever jealous for the cause,
But jealous for they are jealous: 'tis a monster
Begot upon itself, born on itself.

Samtalen mellom Emilia og Desdemona om hvor langt de er villige til å gå for sine menn, er interessant. Desdemona sier at hun aldri ville svikte ektemannen, mens Emilia slett ikke er like sikker, det kommer an på grunnen. Senere beviser begge at de er tro mot sine ord. Emilia står etter hvert frem som en sterk karakter. Hun er en kvinne av integritet, og denne kommer godt fram i scenen der hun får fram sannheten om det som har skjedd. Emilia er en sann heltinne!

I morgen fredag skal jeg på Nationalteateret for å se Othello. En jobbreise som får en sen retur for å få med meg dette stykket. ...og på lørdag er det leseselskapet med Faust :-)

Ser ut til at det blir en fin inngang på denne helgen...

Man får nesten lyst til å ta en tur til Tigerstaden ens ærend...

Du har ut mai :-)