Bokelskere.no

Jeg leste denne boka under en togtur i helga. Valget falt på 17. roman fordi jeg visste den blant annet omhandlet en togreise – takk Hans Olav Brenner i (det tidligere) Bokprogrammet! Må si jeg koste meg stort. Av og til forskrekket jeg medpassasjerer med mine ufrivillige knis, det er umulig å stålsette seg mot Solstads formuleringer og språklige finurligheter!

Bjørn Hansen er en plaget mann, med både mye gjort og ugjort i livet. Aller helst vil han vel forsvinne, men stadig vekk er det ett eller annet andre mennesker ønsker fra ham. I tiden etter fengselsoppholdet holder han seg unna familien, mens han samtidig pleier omgang med tidligere medfanger. Trolig gjør han dette fordi det er det enkleste. Etter at han blir pensjonist, derimot, bestemmer han seg for å ta opp kontakten med sønnen igjen.

For en bokelsker er det et sympatisk trekk at det som virkelig opptar Hansen, midt oppe i alt det andre som skjer ham, er litteraturen. Da Bjørn Hansen måtte i fengsel, var det bare bøkene han ønsket å beholde. Nå når han er ute igjen, er det fremdeles litteraturen han søker til.

Selv om Hansen til tider prøver å analysere seg selv og finne ut av hvorfor han har handlet som han har gjort, kommer han til kort. Det virker som han ikke selv forstår fullt ut hvem han egentlig er.

For når jeg beskjeftiger meg med meg selv og mitt liv på denne måten så beskjeftiger jeg meg jo med det uendelige i det endelige. Eller kanskje i det uendelige i det endelige.

Kanskje er det sånn for oss alle? Jo visst kjenner vi oss selv, samtidig mister vi en del av bildet når vi ikke forholder oss til hvordan de som er nær oss ser på oss..

Bjørn Hansen er en betrakter. Han analyserer hendelsene og menneskene rundt seg på sin egen måte. Tankerekken han har rundt svigerdatteren og hennes innflytelse på sønnen er fornøyelig. Likeså er Hansens tanker rundt dette med gener og rundt sønnens sosiale innsikt… Jeg må innrømme at jeg lo høyt da hovedpersonen spurte Thea: ”Er du sjuksköterska?”. Hansen tenker mye og gir andre mennesker tanker og kvaliteter, uten på noen måte å vite noe om disse. Handlingen foregår inne i Hansens hode og det er hele tiden hans tolkninger vi lesere må forholde oss til.

Jeg likte denne boka godt. Ikke bare på grunn av handlingen ,som både er morsom og trist, men faktisk mest på grunn av Solstads uttrykksmåte. Det er artig når forfatteren selv kommenterer det som skjer og når han velger å skrive i forskjellig tempus:

Han hadde ankommet Bø i Telemark. Bjørn Hansen stiger møysommelig av Sørlandsbanen..

En slik blanding av verbtid ville ført til en rød strek i en ungdomsskoleelevs tekst. Hos Solstad, derimot, fornøyer det og gjør i alle fall denne leseren enda mer skjerpet.

Jeg har ikke noe problem med å anbefale denne boka for andre bokelskere. Her kommer vi bokelskere til dekket bord. Eller, for å si det med Bjørn Hansen/Dag Solstad:

Voilà, som man sier i den klassiske skjønnlitteraturen.

Eg hadde også denne boka som reiselektyre no i veka. Denne vesle flisa av ei bok er eit godt val, både med tanke på innhald og vekt. (For nokre veker sidan hadde eg med Middlemarch på tur - 1,4 kg og 900 sider, den tok litt for mykje plass i reiseveska)

Manglar framleis 30 sider på å lese den ferdig, men det skal det nok bli ei råd med før veka er omme.

Jeg kjøpte denne boka i dag, og gleder meg stort takket være anmeldelser i fra Rose-Marie og deg. Voilà jeg føler meg priviligert som får lov til å være en del av dette forumet.

Ingen tvil, den må jeg se å få lest skjønner jeg. Rett på skal leselista med en gang.

Herlig bokomtale! Du gir meg lyst til umiddelbart å lese boka om igjen! ;-)