Vi har kanskje alle noen litterære opplevelser bak oss som kan kalles sjelsettende. En bok som fikk oss til å endre mening om livet, om framtiden, om oss selv. Jeg kan erindre 3 slike opplevelser:
Innvandrerserien til Moberg fikk meg til å bestemme meg for å lese bøker resten av livet (jeg var 13).
Ibsens Brand fikk meg til å elske teater (jeg var 15).
Dag Solstads Irr! Grønt! fikk meg til å studere litteratur (jeg var 20).
Hvilke bøker har hatt en slik betydning for dere at dere kan inndele livet i "før og etter denne boka"?
Viser 39 svar.
Paul Celans Todesfuge fikk jeg rett i fleisen da jeg begynte på tysk grunnfag for 20 år siden. Da plutselig skjønte jeg poenget med lyrikk og at en hel verden kan finnes i noen få linjer og, ja, faktisk forandre livet. Hver gang jeg tenker på dette diktet får jeg fortsatt en liten knute i magen, både på grunn av innholdet i diktet, men også på grunn av følelsen det gav meg da jeg hadde "knekt lyrikk-koden". Diktet er glitrende oversatt av Olav H. Hauge og fins bla i Dikt i umsetjing. Siden denne opplevelsen har jeg vært lyrikk-elsker.
Kanskje jeg er lettpåvirkelig, men det er mange bøker som har endret mitt syn på ting og/eller min retning i verden. Noen av dem:
Røvet av vikingene/Flukten fra vikingene. Jeg var sju, og boka vekka interessen for historie og ga meg en grunnleggende forståelse for at verden kan forandre seg vanvittig, at min virkelighet ikke er den eneste mulige, at andre liv også kunne vært fine, og at mine privilegier ikke er naturgitte.
Vinterbarn. Som en sprø lærer ga meg da jeg var 10! år. Beskrivelsene av total ruptur og akutt keisersnitt fikk meg definitivt til å se på min egen mor med helt nye øyne, og ga meg en respekt for graviditet, fødsel og barseltid som jeg tror er sjelden hos jenter som ikke har prøvd det.
Ringenes Herre. Jeg var tolv og har lest fantasy siden. egentlig nesten en videreføring av viking-bøkene, en øvelse for å utvide perspektiver, horisonter og å trene fantasi.
Hundre års ensomhet. Egentlig bare fordi norsklæreren min på ungdomsskolen syns den var tung og ikke kom gjennom den, mens jeg pløyde gjennom den på et par dager. Ga meg en selvtillitt i forhold til lesing som var god å ha seinere ...
Egalias Døtre. Endra hele mitt syn på språk og ga meg en enorm interesse for ord, språkbruk og språkhistorie.
Rubyfruit Jungle. Den første boka jeg leste på engelsk, som åpna dørene for en hel verden av ikke oversatt litteratur, og som dessuten viste meg hvilken enorm effekt gjenkjennelse har når man leser. Det var den første boka jeg leste om ei jente som var forelska i jenter og som gjorde noe med det.
A history of Women. Som lærte meg at alt jeg hadde lært om historie siden vikingbøkene var mist litt jug. Og at alt jeg kommer til å lære om historie seinere også kommer til å være det.
Sandman. Som gir en rus det er vanskelig å oppnå som voksen leser, og som gir nye perspektiver hver gang jeg leser dem.
Lista kunne vært mye lenger ...
Bøkene Onkel Toms hytte, Slavinner og Ben Hur ga meg en solid porsjon sosial samvittighet i meget tidlig ungdom. Litt senere la Vera Henriksens trilogi om Sigrid på Egge grunnlag for en historisk interesse. Som forholdsvis ny i Bokelskere finner jeg stadig nye tråder med spennende temaer, og de blir ikke mindre interessante å lese selv om trådene er gamle :-)
Hyggelig at du fant fram denne gamle tråden. :)
Den fikk meg vel ikke til å endre mening, men den overbeviste meg iallfall om livets ukrenkelighet. Dalton Trumbos "Johnny fikk gevær", lest for 30 år siden.
Jeg kan ikke huske den aller første boka jeg noen sinne har lest, men her og nå står to bøker ut som bør nevnes.
At Tolkien var kreativ og unektelig smart er jo klart, men hans bok "Húrings Barn" skaper et meget godt bilde av hovedpersonen som blir en antihelt. Valg blir tatt helt på egne vegne, uten å tenke videre på hvordan disse valgene påvirker andre. Den bør leses, minst like god som Ringenes Herre-triologien.
En annen bok som tok tak i meg, slo meg hardt, og åpnet mine øyne, er "Da Nietzsche gråt" av Irvin D. Yalom. Dette er en massiv, utfordrende og livsendrende bok som tar for seg så utrolig mye. Foruten å være full av intriger, er det også en beskrivelse av Nietzsches filosofi, Breuers liv og psykoanalysens fødsel slik den kunne ha vært. Jeg var allerede godt på vei til å kalle meg en eksistensialist, men denne boken tippet meg helt over kanten og overbeviste meg om at mine meninger er fornuftige, fordi de er eksistensialistiske. Anbefales! Spesielt til de som lever et liv uten en egentlig mening, de som føler at det de gjør kun er plikt og vane - ikke frie valg.
Dette var artig å høre, jeg har nemlig den Nietzsche-boka liggende på vent. Gleder meg (enda mer) til å lese den nå!
Jeg husker at min leser karriere begynte med frøken detektiv og Hardyguttene. Jeg slukte bøkene og ville ha stadig mer. Gikk over i mors bokhylle og fant Vera Henriksens Sølvhammeren, da var jeg solgt til vikingetiden. Dette fikk meg intressert i historie og ikke minst i sterke kvinneskikkelser. Derfra har veien vært både bevisst og ubevisst. Pløyde gjennom klassikere for å ha lest dem, leste kun krim en periode fordi det var lettlest. Men nå er jeg inne i et godt år der jeg kaster meg over den ene boka etter den andre og nyter de ulike universene og historiene de gir meg. Jeg tror lesingen min er dels motivert av ønske om å lære og å oppdage, men samtidig (heldigvis) et ønske om å drømme!
Jeg husker fremdeles gleden da jeg fullførte min aller første bok på egenhånd.Da var jeg fem, boken het "Folen Borkas bedrifter"
Litteraturens verden ble virkelig åpnet for meg da jeg var 8-9 år. Da leste far Tolkiens trilogi "Ringenes herre" høyt.
Da jeg var 15-16 leste jeg mye poesi, og oppdaget Jens Bjørneboe den veien. Skuespillet Fugleelskeren gjorde et uutslettelig inntrykk og diktene sitter fremdeles.
Senere har jeg hatt en rekke sjelsettende opplevelser med bøker, men det var her det startet :-)
Jeg leste og ble lest for mye da jeg barn, men Den uendelige historien av Michael Ende var den første boka jeg ble hekta på. Jeg var kanskje ti og hadde min første store leseropplevelse.
Books of Magic-serien som for noen år siden fikk meg til å forstå at tegneserier også er god litteratur.
I 2006 var jeg en måneds studietur på Cuba. I ettertid har jeg lest endel skjønnlitteratur som har endret min mening om de sosiale forholdene i landet i langt mer negativ retning. Jeg kan trekke fram Hermanas av Torgrim Eggen som en av disse bøkene.
Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søby. Den sterkeste biografien jeg har lest. Hvorfor den endrer den som leser: 1) Innholdsmessig: Historien om krigen i Norge blir aldri den samme for deg igjen. 2) Språklig: Så skrellet -> så effektfullt
Dette er dekkende
"Scott-bøkene" fikk meg til å begynne å lese flere bøker i uka. Dette er en serie på 5 bøker utgitt av Disneys juniorbokklubb på 80-tallet.
"Boktyven" endret hele mitt syn på Nazi-Tyskland.
Etter "Harry Potter og Dødstalismanene" trodde jeg ingen bok kunne være like god;)
Har ikke lest Boktyven, men ble veldig nysgjerrig på hvordan den kan endre noens syn på Nazi-Tyskland. Lyst til å utdype?
Den endrer ikke synet på selve nazismen... Den bare viser en helt normal tysk familie som blir kastet inn i en helt ny hverdag når hitler kommer til makten. Først tror de, som alle andre, at han er en helt, men senere prøver de å distansiere seg fra det hele. De vet ikke egentlig hva som foregår ute i verden, men føler på seg at noe er som det ikke burde være. Det hele tar en uventet vending da jenta (hovedpersonen) blir kjent med en jøde som de gjemmer i huset sitt. Boka gav bare litt mer perspektiv på ting... Tyskere var ikke nødvendigvis slemme - nazister var.
Takk for svar som ga meg lyst til å lese boka!
Ja da må jeg nevne "Røtter" av Alex Haley. Den har fått meg til å bli til de grader antirasist.
Har du lest Drep ikke en sangfugl ('To kill a Mockingbird') av Harper Lee?
Ja, absolutt. Det er i alle fall en av de beste romanene jeg har lest, og jeg vet at svært mange har den blant sine favoritter.
Grunnen til at jeg foreslo den er at du skriver i innlegget at lesingen av Røtter har fått deg til å bli til de grader antirasist. Tror Drep ikke en sangfugl vil "styrke" deg i den innstillingen. Men den handler om så mye annet også, og stilen til Harper Lee er nydelig.
Jeg hadde jo lest mye fakta om slavehandel tidligere, men da bare tenkte jeg at det var fryktelig. Det var ikke før jeg leste denne romanen at jeg virkelig følte hvor fryktelig var. Det sammen gjelder bøker om andre verdenskrig.
Og det bringer oss tilbake til diskusjonen faktabøker vs. romaner. ;o)
Selv om jeg får et stort utbytte av å lese faktabøker om menneskesinnet, har jeg innsett at for virkelig å kunne forstå, så nytter det ikke å bare lese faktabøker.
Faktabøker får meg til å bli en bedre tilskuer til livet, mens romaner/noen biografier får meg til å kunne ta del i livet på en helt annen måte.
Men for all del – la nå ikke dette bli en ny diskusjon om faktabøker vs. romaner! ;o)
Pelle Erobreren av Martin Andersen Nexø gjorde meg politisk bevisst og til en brennende sosialist som 15-16 åring. Nå er det så lenge siden at jeg ikke lengre vet hvilken -isme jeg tilhører, om noen.. (Men det gjør vel ikke noe?)
Etter Astrid Lindgrens univers fargela barndommen min, leste jeg meg også gjennom Innvandrerserien til Moberg. Fikk meg til å bli en utholdende leser.
Senere husker jeg at Kristin Lavransdatter gjorde meg interessert i historie (15-16- års alderen)
Tror at der var Ingvar Ambjørnsen (Hvite Niggere) og Knut Hamsun (Mysterier og Sult) som fikk meg til å studere litteraturvitenskap.
Ellers føler jeg at jeg stadig reiser og forandrer meg litt for hver ny bokverden jeg kaster meg inn i.
Kjenner meg igjen. Vi har mye felles, vi to. :)
Bøkene i serien Mitt skattkammer skapte leseglede og lesetrang hos meg allerede før jeg begynte på skolen. Med Snorres kongesagaer ble det skapt en interesse for norsk historie i 12-årsalderen. Ibsens Vildanden ble min første leseopplevelse innen dramasjangeren da jeg var 15 eller 16, og jeg gråt for lille Hedvig og syntes livet var fryktelig urettferdig. Henrik Wergelands fantastiske poesi, og spesielt Jan van Huysums blomsterstykke gav meg ny innsikt i forholdet mellom kunsten og livet i studietida. Jeg forholder meg til både ord og bilder på en annen måte nå enn det jeg gjorde før jeg leste verket.
Boka Ingen ingensteds, fikk meg til å endre syn på mennesker som mangler sosiale antenner. Plutselig så jeg tydelig at mange har vanskeligheter med å tyde de signalene som sendes ut, og at de derfor ikke reagerer slik som vi forventer.
Boka er skrevet av en høytfungerende autist, og lærte meg å vise større overbærenhet med «vanskelige» mennesker.
Naiv. Super ble en slik bok for meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva i meg som ble forandret, men noe føles definitivt annerledes. Kanskje har det noe med perspektiv og synet generelt på verden å gjøre? (passende nok) Dessuten var dette mitt første møte med den fantastiske Loe, noe som er stort nok i seg selv. For å si det sånn, det ble ikke den siste boken av ham jeg leste!
Loe burde være kandidat til Nordisk råds pris i stedet for visse andre ordrike personer. Tenk å prestere så mye livsvisdom, samlivskunnskap og samfunnskritikk med så få ord. Har du lest hans siste? Anbefales!
Ja det har du helt rett i! Det er ikke mange som klarer å skrive så dypt og reflekterende, og samtidig beholde en slik jordnær, sympatisk og upretensiøs skrivemåte. Loe er rett og slett ganske enestående. Nei, den har jeg ikke lest enda, men den står øverst på julens ønskeliste :)
Marie Gripe da jeg var omtrent 10 år for da fikk jeg mitt første litterære forbilde og forsto at jeg skulle lese og skrive hele livet.
Margit Sandemo (Isfolket) da jeg var 17 år. Jeg flyttet til Valdres og ble budeie i fem somre etter dette.
Doris Lessing nå nylig. Da forsto jeg hva god litteratur er. For meg.
Doris Lessing er ubeskrivelig god!
"Historien om John F Kennedy", den første "skikkelige" boken jeg kan huske jeg leste og som vekket min nysjerrighet på andre ting enn Nancy Drew og andre barne- og ungdomsbøker. Jeg ble om mulig en enda større lesehest da jeg oppdaget de "voksnes leseverden".
"Emosjonell intelligens" (fagbok) av Daniel Goleman tror jeg faktisk er en bok som fikk meg til å endre syn på saker og ting. Selv er jeg vel en mer rasjonell og logisk tenkende person, men denne boka ga meg en litt bedre forståelse overfor mennesker som ikke er helt lik meg:-)
"Sjef i eget liv" av Ingvard Wilhelmsen ga meg mye å tenke på og etter et foredrag med samme mann skrev jeg min beste semesteroppgave noengang!!
Diktet "Det er den draumen" av Olav H Hauge åpnet en hel ny verden for meg, - jeg som aldri har hatt noen forhold til dikt ble en diktelsker over natta.
Så fin tråd da Jan!! Og jeg håper inderlig at der ute venter det enda flere bøker som kan gi meg en slik "før og etter denne boka-opplevelse".
Jeg synes også temaet var interessant, Hilde, og tvinger oss til å erindre gode leseopplevelser. Synd ikke flere følger opp. :)
Flott diskusjon der flere burde følge opp. Det var et bra ord du brukte: «Sjelsettende opplevelse» - altså noe som påvirker deg i ditt innerste og forandrer deg for livet.
Det finnes også bøker som er «skjellsettende», altså skaper et skille mellom før og nå, og her husker jeg godt boka «Fem på tolv» som jeg leste på begynnelsen av 70-tallet. Siden den gang har jeg aldri klart å forbruke eller kjøre bil/fly uten å kjenne et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg forurenser kloden.
Den bok som virkelig satte spor etter seg hos meg er "The art of loving," ("Om kjærlighet" på norsk) av Erik Fromm. Boken forandret mitt syn på hvorfor vi mennesker "elsker" hverandre. Boken kan også virke litt skremmende på den som er lett bevegelig mentalt på grunn av sin "brutale" ærlighet om hvordan vi mennesker ser på hverandre og oss selv.
«Om kjærlighet av Fromm» likte jeg også veldig godt. Den endret også meg, men nå er det så lenge siden jeg leste den at jeg har glemt ut hvordan jeg var «før» og «etter»! ;o)
Men jeg leste den to ganger og husker at jeg syntes at «alle» burde lese den.
Boka som heter «De fem kjærlighetsspråk» endret også min oppfatning av forhold mellom mennesker. Plutselig forsto jeg hvorfor noen kunne si «og jeg som gjorde 'alt' for deg», mens mottakeren på sin side mente at hun/han aldri hadde fått noe synlig bevis på at hun/han var elsket/avholdt.
Sist sett
