En gjeng bakfulle filosofer sitter rundt et bord. De blir enige om at hver av dem skal gi en hyllest til Kjærligheten (som gud, men nødvendigvis også som begrep.
Dette var vakker og overraskende morsom lesning. Spesielt minneverdig for meg var Aristofanes' monolog om menneskets androgyne opprinnelse, Sokrates' gjenfortelling om hva han lærte om Kjærligheten av Diotima, samt Alcibiades inntreden mot slutten og hans (for meg) kostelige utbrudd om sin store forelskelse: Sokrates.