Bokelskere.no

Denne dukket nettopp opp i innboksen min, og siden dette er et forum for boklesere kan det kanskje være av interesse hvordan bokSKRIVERNE av og til har det. Eller tar det.

Personlig synes jeg det er en blanding av hysterisk morsomt og litt tragisk.

(For dem som lurer: Det er en blogg hvor en forfatter har fått litt negative kritikker, og hun er VELDIG interessert i å forsvare seg. Uten helt å lykkes.)

Må innrømme at jeg føler med henne. Som forfatter har man av og til lyst til å "ta igjen", selv om det selvsagt er det dummeste man gjør. Får man en dårlig anmeldelse, så må man bare leve med det, og ikke ta det personlig. Men det er en ganske forståelig reaksjon - det er bare det at de fleste av oss tar den hjemme på kammerset og ikke ute i offentligheten. Der sitter du og jobber med en bok, kanskje i flere år, og når den endelig kommer ut, så er det faktisk noen som ikke liker den (tenk det!). Det kan være hardt å ta, ja. Mitt idol i sånne tilfeller er Frederick Forsythe som ikke bryr seg om anmeldelser i det hele tatt. "Når boken er ferdig, kan jeg ikke gjøre noe mer med den uansett. Da får de si hva de vil. Jeg jobber med neste bok, sier han.

Høres ut som Frederick Forsythe har skjønt noe som denne damen ikke har skjønt.

Kommentarer av typen "da har du ikke lest siste versjonen av boken min"...

Selvfølgelig er det lov å rette feil man finner fra en utgave til en annen. Men forfatteren må finne seg i å stå inne for begge versjonene.

Jeg TROR jeg har sagt det før, men uansett: Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre er å sørge for gode "gjennomlesere". Sånne som kan ta både logiske feil og skrive-/språkfeil. Det farligste som finnes er sånne som leser sin egen tekst og dømmer den perfekt, og så gir ut bok.

Enig med deg i det. Å være sin egen redaktør er som å være sin egen kirurg. Ikke det lureste man gjør, m.a.o. Noe av det viktigste å huske for en forfatter er at man blir blind for sin egen tekst. Kill your darlings, er ikke bare en snappy setning, det er er faktum at man forelsker seg i ting som bør forkastes uansett hvor vanskelig det er. Man trenger kritiske lesere som ikke lar en slippe unna med noe. Jeg har flere lesere i tilegg til redaktøren som leser manus før det blir godkjent. Det er skummelt nok å utgi bok!

De morsomste kommentarene jeg har lest på lenge:) Hun får ikke så mange positive tilbakemeldinger her heller: http://www.youtube.com/watch?v=5ou_oOGuDBw&feature=player_embedded Spørs om hun ikke begynner å kommentere/kjefte på youtube også:)

Det er ikke pent å le. Men det der. Det... Leste med en blanding av lattermild vantro og medfølelse, for bloggeren.

Man skulle tro hun kunne forstå og gi seg ganske raskt, men hun bare graver seg lenger og lenger ned.

Dere får løpe og kjøpe boka. ;)

Au, auauauauau - så utrolig pinlig! Jeg lurte først på om dette var bare tøys - en "lissom-person" som ga seg ut for å være såra og vonbroten forfatter. Etterhvert ble jeg mer og mer overbevist over at damen rett og slett ikke er ved sine fulle fem. Og da er det jo mest tragisk. Uff - jeg får vondt av sånt!

Men det er jo samtidig noe dypt fascinerende i å se noen brette ut sine mentale problemer på den måten. Og DA - da blir jeg ille berørt over hva dette måtte si om meg - kikkermentalitet? Er det dét som får meg til å lese videre i en tråd med sånne tirader? Uff - du spolerte nærmest kvelden for meg, jengeno, når du klarte å sette i gang sånne eksistensielle kvaler hos meg! ;-P

Om det er noen trøst var jeg faktisk ute og googlet damen før jeg postet linken.

Det ville være flaut å gå på en eller annen form for internett-spøk, tenkte jeg. Men hun har tydeligvis skrevet mer, ligger på Amazon og... vel... det ser veldig ekte ut, alt sammen.

Noe som gjør det verre, egentlig.

Ja. Ubetinget verre. Vondt og leit og det er så man får lyst til å skrike opp om mangelen på plasser i psykiatrien. (Regner med at det er en universell mangel på plasser i psykiatrien.) Akk ja. Men om det var noen trøst... hva da? At du googlet før du postet? njei, i den grad jeg hadde behov for trøst (ikke at jeg egentlig tror at jeg hadde det), så må du nok heller trekke frem en sjokoladeplate eller fem, enn å google gale damer. Bare så det er sagt. (Sorry: alt jeg tar i blir visst sidespor for tiden. Er tydeligvis i det dypt useriøse hjørnet - blir vel ikke lenge før jeg går i strupen på en kritiker, kan noen love å ta meg av nettet før jeg imploderer, jeg også?)

Morsomt sidespor, da! Jeg tror du ligger bra an i forhold til denne stakkars fornærma forfatteren, men jeg skal holde et øye med deg for sikkerhets skyld.

Betryggende - tusen takk, Ingri! (Vent - ga jeg egentlig ut en blankofullmakt til å overvåke meg 24/7 nå?....................) ;-)

Det var ingen trøst i forhold til å drite seg så loddrett ut, men en trøst at en ekte bokelsker ikke uten videre går på iternett-spøker. Stakkars dame - snakk om å trenge beskyttelse mot seg selv!

Det var nesten som å lese bokelskere når det stormer som værst. ;)
Tror nesten hun forfatteren kunne passet rett inn her.

Åh, gode grateng! Dei setningene som bloggaren kom med som døme på skrivestilen fekk meg til å lure på om engelsk er morsmålet hennar. Det er det visstnok, så då er det ekstra trist at ho ikkje eingong kan dét skikkeleg.

Vond grammatikk er jo, som alle som kjenner meg veit, min største hatebanan.

Jeg skjønner egentlig ikke hva forfattere har imot konstruktiv kritikk. På den ene siden kan de jo lære noe av det, på den andre siden, om de ikke liker det de får høre, kan de jo bare gjemme seg bak "det er bare denne ene personen som sier dette".

Men jeg skal kanskje ikke si noe. Jeg har kommentert TO forfattere på deres respektive blogger. Den ene sa "takk, jeg skal tenke på det til NESTE bok, for den siste gikk nettopp i trykken. Og jeg skulle kanskje ha lest dette før den gikk".

Den andre kommenterte mitt innlegg, tenkte seg om, klippet mitt innlegg som starten på sin sist blogg-tekst og brukte en side på å forsvare seg. "EN leser har sagt ... men JEG mener at..."

Jeg VET det er fristende å forsvare seg mot sånn kritikk, men er man profesjonell burde man kunne ta det til seg uten alle piggene ute.

Konstruktiv kritikk er ikke noe man får, det er kun noe man gir!

Den må du nesten forklare meg nærmere.

Hvis jeg gir oppbyggelig argumentativ kritikk (jeg likte/likte ikke dette fordi...) i motsetning til den ulogiske (jeg likte den ikke så den var dårlig) så har ikke mottaker FÅTT konstruktiv kritikk?

Jovisst, men de fleste ser det som "kritikk" når de får det, og som "konstruktiv kritikk" når de gir det.

Her må jeg bare få lov til å blande meg inn i diskusjonen angående "konstruktiv kritikk". Jeg har selv nylig gitt ut boka "Tvillinger" og - ok - har fått mange lovord, men også det jeg vil kalle konstruktiv kritikk, hvor leseren faktisk tok seg bryet med å fortelle meg i detalj hvilke passasjer han likte og ikke likte - og ikke minst hvorfor han ikke likte dem. Enormt nyttig for meg som skriver, og jeg ble meget glad for kritikken. Det morsomme var at de passasjene han likte minst var dem jeg var mest usikker på om jeg skulle ta med da jeg skrev boka! Så for meg var den konstruktive kritikken svært verdigfull!

God, konstruktiv kritikk er alltid verdifull. Men mange mottagere ser det ikke slik, de er for usikker på seg selv til å innrømme at ting kan gjøres bedre, og "forsvarer" seg ved den minste negative tilbakemelding. Jeg må tenke på min første pianotime med en profesjonell lærerinne. Etter å ha lært meg selv å spille piano i mange, mange år, bestemte jeg meg endelig for å få en som kunne vise meg nye triks. Først ville hun vite hva jeg kunne. Jeg satte meg til klaveret og spilte en etude av Chopin. Vel ferdig, snudde jeg meg til dama og sa: Det var vel bra, var det ikke? Joda, sa hun, veldig bra. Og når du lærer å treffe de riktige tangentene skal det bli enda bedre! Hun slo ned på meg som en hønsehauk ved den minste feil, og jeg lærte utrolig mye på 6 leksjoner. Men så tok jobben meg til Paris, og det var slutten på moroa. Men uten hennes stadige kritikk hadde jeg ikke lært mye, det er sikkert og visst.

Jeg skjønte ikke hva du mente første gang, jeg heller - men når du utdyper, ser jeg jo at du har helt rett... ;-)

Eg meiner at rett måte å ta kritikk på bør vere noko som dette:

1. Vurder objektivt om det er sannleik i kritikken. Eg plar tenkje at det her finst to alternativ - anten har dei rett, eller så har dei misoppfatta noko.

2. Om dei har rett er det nok ofte noko ein veit/aner frå før. Ein svarar då "Ja, du har nok rett" eller "Eg veit det, og eg prøver å jobbe med saka". Om det er ny informasjon får ein vere glad at ein no veit korleis ein kan gjere noko betre.

3. Om dei tek feil og det ikkje finst grunn til å kritisere, forklar dei på ein sakleg måte kvifor du meiner at dei tek feil. Det byggjer som regel på at dei ikkje forsto kva du meinte. Eventuelt spør kvifor dei oppfatta det-og-det på den-og-den måten, og ta det til etterretning.

Hissig er det ingen grunn til å verte med mindre kritikaren viser teikn til å være litt mindre skarp enn ønskeleg.

Helt utrolig, dette var jo underholdning av klasse. Helt utrolig at man vil gjøre seg så liten, men det er kanskje bare jeg som tenker sånn...

Det er åpenbart at alle ikke kan ta konstruktiv kritikk. Hun får meg å tenke på en jente som alltid var med i Idol; overbevist om at hun kunne synge selv om hun var helt elendig. Mest more egentlig...

Huff ja, det er litt sånn at jeg ikke vet om jeg skal gråte eller le. Jeg blir egentlig målløs over at det går an...?

Denne kommentaren sa det egentlig ganske kort og greit:
The author's response is a real turn-off. I'll pass, thanks.