Bokelskere.no

For å bli medlem av forfattarforeningen må ein ha gitt ut minst to bøker. I mine auge er det forskjell på å vere forfattar av ei bok, og på å vere forfattar av yrke. At Jeanette Roede er "forfatter av oppskriftsboka slankemat" er noko anna enn at nokon presenterer seg som forfattar av yrke. Dersom nokon presenterer seg som forfattar av yrke, tenker eg at det impliserer at dei lever av å skrive.

Forfatterforeningen har nok ikke så mye med saken å gjøre. Det er en god del som kvalifiserer til medlemskap der som velger å stå utenfor. Samtidig er det mange medlemmer som selger altfor lite til å leve av bøkene sine. Svært mange forfattere har jobb ved siden av; som forlagsredaktører eller journalister, musikere eller bønder. En av Norges aller beste forfattere er snekker. Slik blir det når man skriver for et knøttlite hjemmemarked. Kun et fåtall blir oversatt, færre tjener særlig med penger på det.

Selv drar jeg nok på smilebåndet over de som har skrevet én bok, og som så titulerer seg forfattere. Ari Behn var et klassisk eksempel etter sin debut, Maria Amelie er det i dag. Men så kjenner man også til mange historier om "forfattere" som aldri har publisert overhodet, knapt levert for refusjon...

"Forfatter" er altså en mildt sagt upresis tittel. Etter å ha filosofert litt over dette, også i profesjonell sammenheng, har jeg kommet til at en forfatter er en som har utgitt én eller flere bøker. Det er jo uansett ikke noe man er ene og alene, like lite som man kun er sivilingeniør, husmor eller musiker. Dette er roller som fyller en del av livet, ikke en uttømmende beskrivelse. Slik er det også å være forfatter.

Poenget mitt med å trekke inn forfattarforeninga var eigentleg bare å presisere at det er ikkje slik at alle som har gitt ut ei bok, blir sett på som forfattar i ein kvar samanheng. Og du har heilt rett i at mange forfattarar ikkje kan leve av boksal, fordi marknaden her er svært liten.

Eg meinte bare å seie at det er forskjell på ulike måtar å bruke omgrepet forfattar på, noko du også er inne på i din kommentar. Både Maria Amelie og Ari Behn er veldig gode eksempler på at det er lite som skal til for å bli kalt forfattar. Likevel - det er forskjell på om ein seier "Maria Amelie er forfattar til boka Ulovlig norsk" og på å seie at "Yrket til Maria Amelie er å vere forfattar på heiltid".

Som innlegget ditt også tydeleggjer, er forfattaromgrepet svært kontekstavhengig. Og spørsmålet om kva samanheng omgrepet blir brukt, meiner eg er relevant i ein diskusjon kor det blir hevda at det er alt for lett å kalle seg forfattar.

Vi er langt på vei enige. Og som en oppsummering kan vi kanskje si at det er lettere å formelt kunne kalle seg forfatter enn å bli anerkjent som en? Det siste krever en tyngde og substans som sjelden kan baseres på bare én bok.

En annen ting er skillet mellom forfattere av fiksjon og sakprosa. Noen kultursnobber vil nok si at Cecilie Løveid er forfatter, mens Thomas Hylland Eriksen er en sosialantropolog som skriver bøker. Det synes jeg er problematisk: Thomas har nok både skrevet og solgt flere bøker. Da bør det ikke være avgjørende om han har diktet mindre...

Jeg bare nevner dette som et eksempel på at forfattere også kan være svært mye annet enn akkurat det. :-)

Det er veldig godt oppsummert!

Og eg er gjerne med på å slå eit slag for at sakprosaforfattarar skal kunne kalle seg forfattarar. Det er dei jo absolutt. Og det kan jo også stå som eit apropos til den diskusjonsgreina som spring ut litt lenger oppe i tråden. Eg trur ikkje skjønnlitteraturen har rett til å kjenne seg truga av sakprosaen, som nokon har antyda over. Det er to svært ulike, men like fullt viktige sjangrar og vi treng forfattarar som skriv begge sjangrane. Sakprosaen og den kunstneriske diktinga har begge sin plass.