Bokelskere.no

Jada, jada. Tråden er et år gammel. Men den er interessant allikevel.

Dagens suksessrike vampyrhistorier handler, som Bjørg sier, om å passe inn. Og om å tjene penger for forfatteren.

Som Maria også sier, de har fjernet ”horror-begrepet” og laget ”historier om personer av i dag som har vanskelig for å passe inn i samfunnet”.

Det er nøyaktig det samme konseptet som gjelder superhelttegneserier, faktisk. Noen har så store krefter at de kan gjøre akkurat hva de vil, men istedenfor å misbruke dette så bruker de dette for å forsvare vanlige mennesker. Samtidig som de i sin forkledning som ”vanlige”, sliter med å passe inn i et samfunn fordi de er ANNERLEDES.

Og vi stakkars, oppvoksende mennesker, kjøper dette med hud og hår. Historier om ANNERLEDESHET. Historier om å ønske å være inkludert, være en del av gruppen. Samtidig som disse historiene forteller at det er OK å være utenfor, for disse figurene som er utenfor, de er så veldig mye sterkere og tøffere enn de som er innenfor.

De er sterkere, tøffere, men ingen vet det. Og det er vi også.

Dette er det stoffet dagdrømmer er laget av. De dagdrømmene som sier at vi er bra nok selv om vi ikke er midtpunktet. Ja, kanskje vi til og med er BEDRE, vi som lusker rundt i natten og suger blod. Vel, vi vet i alle fall at vi KUNNE ha lusket rundt i natten og sugd blod, om det bare ikke hadde vært for at det er NATT, og vi heller vil ligge i sengen vår. Men vi KUNNE ha vært der ute og vært barske og usårlige og utenfor på en KUL måte, altså. Helt sant.

Forfatterne melker dette for alt det er verdt. ”Hey, det finnes noen der ute som ikke føler at de hører hjemme blant alle de andre. De aller FLESTE føler av og til at de ikke hører hjemme blant andre. La oss skrive historier om dette som gang på gang viser at hovedpersonene ofrer ALT for å passe inn, samtidig som de VET at de aldri vil få innpass fordi de er for forskjellige”.

Anne Rice gjorde en flott jobb med å menneskeliggjøre vampyren. Vampyren som forelsker seg i mennesker, og som, til tross for at de er både raskere, sterkere og lever lenger enn oss, ikke er bedre enn oss der det virkelig teller. De er UTENFOR.

Laurell K. Hamilton trakk det videre og skapte en heltinne som fremsto som sexy, tøff, sårbar og menneskelig. Hun løste kriminalsaker, og brukte flere måneder på å finne ut hvem det var som begikk disse grufulle handlingene. For ikke var det Anita Blakes kjente og kjære monstre, de misforståtte utenfor, men så absolutt misunnelsesverdige for oss som FORSTÅR dem, som var skurken. DET var jo opplagt.

Så kan man jo hevde at stakkars Laurell sporet av, og fant ut at istedenfor å bruke ”måneder” i roman-tid på å lete etter forbrytere så gikk det vesentlig raskere å bruke ”dager” i romantid på å finne nye elskere og skrive lange avsnitt om silke og glatt hud. (Her er det fristende å kommentere kombinasjonen silke, glatt hud og det å SKLI vekk fra det man ønsker å holde på med, men jeg skal spare meg denne gang. Men silke er oppskrytt! Og brannsår!)

Uansett…

Plutselig var det FLUST med historier om menneskelige monstre som egentlig bare vil bli elsket. Alle som hadde forsøkt seg innen fantasy-genren måtte plutselig skifte beite og fortelle om vampyrer eller varulver eller alver og feer i dagens samfunn. (Det er en historie der ute om en i og for seg vellykket forfatter(inne) som skrev mange bøker før hun ble overtalt til å skrive urban fantasy. Og ble en suksess. Nå går hun rundt og forakter leserne sine fordi bøkene hennes var så mye bedre FØR hun gikk over i den genren, selv om ingen av leserne hennes har skjønt det).

Men nå sitter vi i alle fall her.

Levende døde som egentlig ikke er så veldig farlige, rusler rundt i gatene. Bortsett fra zombiene, da. De rusler ikke, de RAVER. Og er LITT farlige, men ikke så veldig, for de har ikke så mye hjerne igjen. Og vi vet at om en zombie skulle komme for nærme så vil det alltid dukke opp en vampyr eller en varulv eller en trollmann med lang lærfrakk og redde oss.

Og vi vet at denne redningsmannen ikke vil passe inn i samfunnet, fordi samfunnet ikke forstår ham. Han er utenfor. Og vi forstår ham veldig godt, og kjenner en form for slektskap. Han har den RIKTIGE formen for annerledeshet, den formen som gjør at selv om han er utenfor så er det det RIKTIGE stedet å være. Og det kjennes godt, for der er vi allerede.

Outsider-motivet som du peikar på, er jo på ingen måte eksklusivt forbeholdt vampyrlitteraturen, heller. Det er tilstade i svært mykje litteratur, og det er eit klassisk motiv, både i norsk og internasjonal litteratur. Eg trur eg vil gå så langt som å påstå at ein hovudperson sin mangel i forhold til seg sjølv eller samfunnet er drivkrafta i omtrent alle bøkene eg har lese. Så eg tenker at vampyrlitteraturen ikkje er annleis enn anna litteratur på dette området.

Det som er interessant, er jo måten outsidaren blir framstilt på. Det er dette som har forandra seg.