Briller, det er et stikkord for denne boken. Da tenker jeg på brillene båret av forfatteren, både i faktisk og overført betydning.
I det ytre er dette en bok om en kjeltring og en politimann, og om den pinglete forfatteren som kommer mellom dem. Den historien blir dyktig fortalt, og drives frem av tett og god handling. Det er så godt skrevet og disponert at det spiller mindre rolle at mange av leserne vil vite fra begynnelsen av omtrent hvor det ender. En medvirkende årsak er dialogen. Den sitter som en kule, om jeg får låne en metafor fra bokens eget univers. Her er mye å humre over, og ikke sjelden lo jeg hjertelig.
I det indre handler det om å være mann i et moderne samfunn, og da særlig hvordan vi menn ser på oss selv. Det skrives få bøker i dag hvor kvinner spiller en til de grader underordnet rolle. Boken er et Prosjekt Mann på mer enn en måte. Dette kan sikkert være interessant for menn som i likhet med forfatteren svever i rollemessig limbo. Kanskje også for kvinnene som forsøker å forstå dem. For de av oss som ikke deler hans forvirring - og jeg vil tro vi er mange - trekker dette ut i langdrag. Det blir for mye Nietzsche og Foucault, for mye namedropping. Det brukes for lang tid til å prente inn i oss at både kjeltringer og politimenn er mennesker, slik forfattere også gjerne er det. Jeg er ikke overrasket.
Mest av alt blir det for mange gjentakelser. Noen ganger fungerer disse som et litterært grep, men ofte blir det kjedsommelig. Forfatteren har brukt lang tid på boken, og det fremstår som underlig at man ikke har luket litt her. Det er på ingen måte krise, men forfatteren sier på 420 sider det han kunne fått sagt enda bedre på 350.
Dette er en god, underholdende og lesverdig bok. Jeg er litt overrasket over at det også er Brageprisvinneren innen sakprosa for 2009. Jeg er ikke i nærheten av å trille en sekser, men i vaklingen mellom en firer og en femmer, lander jeg på det siste. Er du uenig i det? Vel, skyt meg!
Sist sett
