Bokelskere.no

Bøker på språk som eg ikkje kan, vil eg helst lese på norsk. Altså: Anten på norsk eller i original. I original les eg norrønt, islandsk, dansk, svensk, færøysk, engelsk, tysk, italiensk, fransk og kastiljansk. Når eg les tekster på angelsaksisk, klassisk gresk, latin og russisk lyt eg bruke ordbøker og grammatikkar, men det går. Greske og latinske tekster finst i mange gode tospråklege utgåver (originalspråket pluss fransk, tysk, italiensk eller engelsk). Det er då så artig! I dag har eg kasta meg over katalansk.

Leser mest på engelsk og norsk, men har lest et par bøker på samisk også fordi det har vært en del av pensum på skolen.

Kjenner igjen følelsen. Jeg leser mest på norsk og litt engelsk, men vil veldig gjerne lese fransk etterhvert, må bare lære det litt bedre. Hvis noen vet en "lettlest" eller lettere fattelig bok å få på fransk, si ifra!

Den lille prinsen?

norsk, engelsk, svensk, tysk og på sikt forhåpentligvis koreansk og fransk.

Jeg leser norsk, engelsk, og littegrann på spansk. Har i tillegg lest en roman på dansk (oversatt), fordi jeg fikk låne den av en dansk venninne. Kunne sikkert lest på svensk også, men har ikke gjort det enda. Også har en del tysk i bakhodet, så har planer om å prøve å friske opp igjen litt ved å lese litt!

Liker å lese bøkene på originalspråk, men siden jeg bare behersker norsk, svensk, dansk og engelsk er jeg nødt for å lese en del oversatt litteratur også. Gjorde en vri og leste Kristin Lavransdatter i Tiina Nunnally's engelske oversettelse og ble mektig imponert. Hun har gjenskapt tonen fra Sigrid Undset på en flott måte!

Jeg syns bøker som er skrevet på engelsk ofte taper seg når de oversettes til norsk (selv om vi selvfølgelig har mange gode oversettere). Jeg må overtale meg selv til å lese engelsk, men hver gang jeg gjør det, tenker jeg at dette burde jeg gjøre oftere... :) Engelsk er et flott språk med ord vi trenger "et helt avsnitt" for å forklare på norsk... Det er bare "breathtaking" av og til... :)

Oj - dét er jeg ikke enig i, altså - at engelsken er så mye "rikere" enn norsk! (Det er slik jeg forstår deg, selv om du bruker litt andre ord.) Det der er en seiglivet myte - det at "norsk er et fattig språk" sammenlignet med engelsk. Tenk over det: der er masse vi kan uttrykke veldig presist med få ord på norsk, som du må være veldig omstendelig for å prøve å gjenskape på engelsk. Og kanskje uten å treffe helt samme betydningen og assosiasjonsmulighetene som på norsk. Å uttrykke "peiskos", for eksempel? eller at noe er "hyggelig"? (nei - cozy rommer ikke akkurat det samme...) Det er vel heller slik at alle språk har vokabular til å uttrykke det "de innfødte" trenger (her parafraserer jeg Atle Næss i boken "Et hav av språk" (kjempefin bok av Atle og Silje Næss - anbefales), tror jeg) - og hvis språket mangler ord og begreper for noe "nytt å snakke om" - ja, så utvikles språket og det skapes nye ord og uttrykk.

Hei, det ble en hel liten tirade, skulle man sett. Ellers er jeg fullstendig på linje med deg når det gjelder å lese engelsk-språklige bøker på originalspråket - all ære til dyktige oversettere, men har jeg muligheten, vil jeg heller lese originalen enn en gjenfortelling. Så der er vi enige, ikke sant? ;-)

Jeg er helt enig med deg i t norsk på ingen måte er et fattig språk - og det finnes mennesker som teller antall ord (det kalles også forskning;-) for å sjekke ordforråd der det viser seg at enkelte norske forfattere, som f.eks. Hamsun demonstrerer et stort ordforråd - på linje med engelskspråklige forfattere.

Nå må det likevel sies at engelsk er et av de virkelig ordrike språkene, fordi det er dannet av flere språk - som keltisk, germansk, skandinavisk og ikke minst fransk. Fransk kom nærmest inn som et ektra språk etter slaget ved Hastings der Vilhelm eroberen ble Englands nye konge. Fransk ble embetspråket og engelsk det folkelige, noe som henger igjen i dag. De fleste ord med 2 stavelser og mer er opprinnelig franske og bidrar til store mengder dobbelt språk, f.eks start - begin - commence, dare - challenge, tired - fatigued, fast - rapid, talk - communicate, osv. Dette brer jo om seg i stadig flere språk i og med at vi tar engelsk inn i våre egne språk, men for engelsk skjedde altså dette for 1000 år siden og er i så måte mer innarbeidet i språket enn som fremmedord.

Så når alt kommer til alt tror jeg nok at engelsk er mer ordrikt enn norsk, men så er også engelsk mer ordrikt enn de fleste andre språk. Så er det opp til hver enkelt om de ønsker å lese oversettelsen eller originalen - jeg hører nok med til den sistnevnte gruppen.

Jeg er enig med deg - lingua :) - i at det er en utbredt oppfatning at det engelske språket er rikere enn det norske. Vel, vel engelsk er et verdensspråk og i så måte er norsk en liten "dialekt" for spesielt utvalgte. Etter min oppfatning har en gjennomsnittsbruker med engelsk som morsmål - ikke et større ordforråd i engelsk - enn det gjennomsnittsnordmannen med norsk som morsmål har i norsk. M.a.o. det virker ikke særlig smart med "telling" av ord for å finne rikdom i språket - enten det er norsk eller engelsk.
Til syvende og sist er det forfatterens evne til å anvende sitt eget språk som redskap - som vil avgjøre om en bok blir en "sjelesettende" leseopplevelse eller ikke.

Tiltredes. :-)

Du har min fulle støtte, annelingua!
Norsk er et rikt og frodig språk - når vi bare evner å ta det i bruk i sin fulle bredde. Hverdagsspråket blir lett litt forflatet; og vips hopper vi på myten om at norsk er fattig på presise ord og uttrykk.

En digresjon, i utlandet har jeg flere ganger opplevd at folk som ikke snakker norsk, har rost vårt muntlige språk, rymten og sangen i det, omtalt det som poetisk. Det har overrasket meg!

Har du sett den der svenske serien om svenske dialekter? Den fulgte jeg med stor interesse - og fra den lærte jeg blant annet at svenskene kan si "en deprimert nordmann" og le høyt og hjertelig - fordi de synes at vi høres så glade ut bestandig, så det er liksom absurd at vi skal kunne være deppa... Årsaken er naturligvis at nordmenn går opp i setningsmelodien på slutten av alle setninger - mens de fleste svenske dialekter går ned mot slutten av setningene. (Unntaket er f.eks. göteborgaren - han går også opp på slutten. Og derfor synes andre svensker at folk fra Gøteborg også høres gladere ut enn andre svensker... (årsak til denne forskjellen, ifølge dialekt-programserien: språkhistorisk forbindelse, Västgötaland var jo norsk lenge, helt til - tja, var det på 1600-tallet?????) Så ja - der spant jeg videre på digresjonen din; mer skal det ikke til for å gi meg vann på mølla.

Språk er gøy, dét er det i alle fall ingen tvil om! (Jo, det er det sikkert - men ikke for oss, da, vel?)

Ad "Norsk er et fattig språk"-påstanden/myten: mener at Helene Uri i en av sine språkbøker imøtegår den påstanden rett og slett med statistiske data, der hun sammenligner ordtilfanget i engelsk og norsk. Husker ikke hvor den boken har gjort av seg, ellers skulle jeg saktens slått opp... Også en bra bok om språk, for øvrig: en liten orange en. .... Ja: Hva er språk heter den rett og slett - og den var visst ikke så orange som jeg husket den...

:-)

Tusen takk for ditt utfyllende svar.
Nei, jeg har dessverre ikke sett serien du referer til. Og ja - språk er artig!
Skal prøve å komme tilbake til saken, men nå må jeg ta kvelden :-)

For å følge din digresjon, så har jeg hørt utlendinger si det samme. De sider det låter så syngende og vakkert, nesten som italiensk og det har jeg vanskelig for å forstå, men jeg må jo bare tro dem. Svenskene synes forøvrig norsk er det morsomste språket de kan tanke seg, fordi vi går opp på slutten av en stening, de sier det er umulig å være i dårlig humør når noen snakker norsk.

Haha - jeg så ikke ditt innlegg før jeg hadde postet mitt svar til Lillevi - og dermed serverer jeg så å si nøyaktig den samme historien om svensker og setningsmelodier som deg. Ser skrekkelig dumt ut - men du var først! Har du også sett "Svenske dialektmysterier" på svt, forresten? (Joda, jeg skjønner at det går an å få med seg ting uten å være tv-slave...) :-D

Det gjør vel ingenting, ditt innlegg er jo mer utfyllende enn mitt i alle fall. Jeg har sett noen episoder av "Svenske dialektmysterier", er dårlig på å følge med serier, men jeg har fått med meg den episoden du nevner.

Kan også tillegge at mange svenske komikere kommer fra områder hvor de bruker dialekter som går opp på slutten av setninger. Det kan være fordi de spiller mye på nettopp dialekten og kanskje ikke behøver å tenke så mye innhold, folk ler jo uansett når de åpner munnen.

Det med komikerne og dialektene deres har jeg aldri tenkt over - det må jeg straks begynne med, skjønner jeg! D.v.s. etter den Gøteborg-episoden av dialektserien begynte jeg å få sterke flashbacks fra "Albert og Herbert"-tiden, du vet (nei, kanskje før din tid?), Sten-Åke Cederström som Albert og Tomas von Brömssen som Hebbe lille. (De var skraphandlere, far og sønn, og bodde i Majorna i Gøteborg. Og jajamen - de gikk opp på slutten av setningene, det gjorde de minsanten.)

Bra du ikke følte deg støtt på mansjettene av at jeg "gjentok" historien om svenskene og de "glade" nordmennene :-D - men at det ser tullete ut, dét gjør det, altså. Men det føltes litt vel revisjonistisk å skrive om innlegget mitt etter å ha lest ditt.... ;-P

Husker "Albert og Herbert" jeg, har en mamma som er stor fan så har fått det inn på den måten. Den serien er et kroneksempel på hvordan den vest-svenske dialekten brukes i komikk. Har en venn som kommer fra Göteborg, men bor i Stockholm, og han bruker dialekten sin veldig aktivt som lærer i barneskolen. Han er visst veldig populær blant barna fordi han får dem til å le samtidig som de lærer.

Du verden - at det var et så stort fortrinn å være göteborgare, dét ante jeg ikke. Men vel - jeg lærte jo (av Svenske dialektmysterier, nok en gang) at i Göteborg är dom goa gubbar, så selvfølgelig har de visse fordeler når de drar ut i den store vide verden (les: Stockholm)... Gøy. (Eller gubbegrönt? ;-P) Lurer på hvordan det ville vært å se igjen Albert og Herbert i dag, jeg...

Folk fra Göteborg har rykte på seg for å være godhjertede, jordnære og litt enkle sjeler, i resten av Sverige og det er nok derfor de møter så mye godvilje. Undervisningsmetodene til min venn hadde kanskje ikke fungert om han brukte dem i hjembyen, men i Stockholm bringer det frem alle de assosiasjonene jeg nevnte over. Vi i Norge tillegger jo også folk fra ulike landsdeler egenskaper som skal være typisk for der de kommer fra, noen mer fordelaktige enn andre.

Javisst gjør vi det. Setter i bås - på godt og vondt. Verden blir så mye tryggere når man kan generalisere slik... det gjelder å gjennomskue seg selv når man generaliserer som verst! Ikke farlig når ryktet som løper foran folk, tilsier at de er "godhjertede, jordnære og litt enkle sjeler" - men når det bikker den andre veien, så blir det fort (som regel?) veldig, veldig feil... Og der ble jeg brått både dødsseriøs og i overkant politisk korrekt - fysj. Men nordmenn har ofte veldig mange rare oppfatninger om folk fra andre kanter av landet, det er sant!

Det handler nok om å sette i bås for å gjøre saker og ting både enklere og tryggere, og det er kanskje ikke så farlig om man er vest-svensk eller sørlending og stort sett får positive egenskaper knyttet til seg. Men for meg som østfolding med mamma fra Nord-Møre som snakker en dialekt som ligner litt på trøndersk er det ikke alltid like moro. Men det er jo sjelden eller aldri vondt ment og jeg kan jo svare for meg... Dessuten tror jeg dette er noe som gjøres i alle land, og ikke noe man kan komme unne. Folk flest er vel såpass oppegående at de ikke tar det som en gitt sannhet regner jeg med.

Ehh? Kan du utdype litt hvorfor det ikke er moro å ha aner med en dialekt som ligner på trøndersk? Hilsen treig trønder (uten bart) ;)

Jeg tenkte da på all humor som gjør narr av trøndere. Og det gjaldt selvsagt mest da jeg var barn og absolutt ikke ville at mamma skulle snakke med vennene mine for da fikk jeg høre det. Jeg trodde sånne uttrykk som : "Det blir itj fæst uten skinnvæst" og det å sortere trøndere som bondske fylliker uten stil og sans for mote var ganske kjent, men det er kanskje bare meg. At det ikke alltid er like greit å være østfolding regner jeg med du er klar over.

:-D Bodde i Østfold da Raymon herja som verst ja. Tenkte egentlig litt mer på det du skrev om å sette folk i bås etter at jeg skrev det flåsete svaret. Det går vel faktisk på at vi innenfor vårt langstrakte land kanskje har en del kulturforskjeller. Noe av forskjellen går på by - land, bodde i Oslo såpass lenge at jeg påstår at jeg vet noe om det, men ulike kulturer mellom landsdeler også. Det har selvfølgelig noe å gjøre med hva folk lever av og levde av for eksempel, men jeg er gift med en sørvest-lending og det er ikke tvil om at det er forskjell på blant annet humor. Han har strevd lenge med å skjønne den ekstreme koffert-humoren som kjennetegner trøndere og som jeg stadig vekk tester ut på andre ofre når jeg er på besøk i sørvest. Der henger faktisk muligens østfoldingene bedre med, mens Oslo-folk går glipp av mye moro ;)

Synes ikke svaret ditt var spesielt flåsete jeg, det er lov å lure på noe og du var ikke ufin. Den lille kommentaren på slutten gjorde jo humor ut av det:)

Her har du nok mye rett, at stereotypene er basert på hva folk jobbet med før i tiden, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Og at det er kulturforskjeller finnes det ingen tvil om, humor er et godt eksempel der. Jeg er for eksempel ikke overbegeistert for humoren i Nord-Norge, med mye bannskap og vet da hva det er alt sammen. Humoren i Trøndelag derimot har jeg ikke noe problem å henge med på den ligner litt på humoren i Østfold, selv om vi kanskje er litt mer troskyldige her nede.

En ting som også er litt interessant, men som ikke har så mye med dette å gjøre, er at humoren er grunnleggende forskjellig i Norge og Sverige. Jeg bodde i Sverige i mange år, men humoren fikk jeg aldri grep om. De ler av helt andre ting, selv om vi liksom skal være så like.

Ja - jeg tror sikkert man driver med samme form for båssetting i alle samfunn rundt i verden... Du vet at for noen tiår siden skulle mange hybelutleiere i Oslo ha seg frabedt å få henvendelser fra nordlendinger på hybeljakt? Helt utrolig... Visste ikke at østfoldinger/nordmøringer(/trøndere) var spesielt uglesett nå til dags, men så har jeg ikke (ferske) røtter i noen av de delene av landet, heller. (Men når min farmor hadde vært en tur hjemme i Kristiansund, ble hun dyktig mobbet av sine barn for den sterke dialekten hun kom tilbake til Østlandet med... Men nå snakker vi før krigen, altså.) Vel, jeg håper du har rett i at de fleste i dag har kommet lenger på evolusjonsstigen m.h.t. dialekter og båser og "sånt". Nå skal jeg pakke til en aldri så liten påskeferie - uten internett - vi sees nok i en tråd eller fem over påske, tenker jeg! Takk for praten for denne gang. ;-D

Nå har jeg akkurat imøtegått GretheRoer i en kommentar til henne ovenfor - og nå ser jeg at du "tenker høyt" om det som er poenget i min lille tirade: jeg protesterer vilt og heftig på at ikke norsk er like rikt/fattig som engelsk, det poenget ditt med at man oppfatter språk forskjellig ettersom det er ens morsmål eller ikke, det tror jeg må være akkurat det det dreier seg om.... :-)

En utfyllende kommentar til det jeg sa lenger oppe -
Jeg tror som deg at dette henger sammen om språket er vårt morsmål eller ikke. Vi må anstrenge oss mer for å se rikdommen i vårt eget språk. Morsmålet har vært der "bestandig" og vi tar det som en selvfølge. Ergo kreves det mer av oss å se det spesielle med det, enn med andre språk.

Norsk er vel et litt mer fattig språk fordi vi har vært nødt til å dele det med islendingene,danskene og svenskene.

"Evig eies kun det tapte" er et godt uttrykk.

Det er kanskje ikke så rart om norsk, svensk, dansk, finsk osv. ikke har den samme rikdommen som engelsk, fransk og spansk. Det er snakk om kolonisering og dermed verdensspråk.

Helt klart. Men tenk hvor heldige min og din generasjon er som får ta del i den engelskspråklige litteraturen, selv om det ikke er noen som har tatt seg bryet/brukt penger på å oversette.

Så du mener grannelandene har stjålet godbitene fra oss stakkars, små nordmenn, slik at vi sitter igjen med smuler fra de rikes bord?;-P Er'kke med på den heller, jeg... Tydelig at jeg er i det vrangvillige hjørnet i kveld. Får visst køye snart, så kanskje jeg er mildere stemt i morgen - passer du på bokelskere.no for meg i kveld også, gretemor, slik at jeg kan sove rolig i natt òg? :-)

Jeg passer på, og du kan sove rolig.

:-D

Sov godt! :-)

Et tilleggsspørsmål til mitt første innlegg: Finnes det noen nettbokhandlere som selger litteratur på andre språk en norsk og engelsk?

Amazon har vel en tysk og en fransk avdeling, og de sender vel internasjonalt om jeg ikke tar helt feil. På cdon.com kan man også finne enkelte bøker på tysk og fransk.

Bokus.com, som Ann Christin nevner, sender til Norge, men jeg aner ikke hvor mye det koster for jeg har aldri benyttet meg av det. Men de har generelt god service, jeg har handlet hos dem i mange år.

Ok, takk :)

Det finnes vel i de fleste land kan jeg tenke meg. Søkte på bok.se og da dukket noe som het bokus.com opp, Så det er bare å søke i vei.

Så klart...det tenkte jeg egentlig ikke på, at andre land også har nettbokhandlere. Men vet ikke om det er like lett å bestille og få sendt det til norge da. Så det enkleste hadde jo vært en norsk nettsiden som hadde bøker på flere språk.

Jeg leser stort sett norsk fordi det er det som er mest tilgjengelig. Jeg har lest noe engelsk pga studier og fordi tilgangen på norske utgaver har vært mager. Kan ikke erindre hva jeg har lest på andre språk enn norsk og engelsk, men har nok lest både tysk, svensk og dansk i min skoletid/studietid. Fortrekker uansett norsk da ordforrådet er størst på mitt eget språk og av den grunn unngår å gå glipp av noe. Er ikke så glad i å slå opp i ordbok når jeg skal nyte gode historier.

Går i nesten bare norsk for min del. Er ikke så språksterk, så holder meg til det jeg kan. Inne imellom hender det jeg leser en bok på engelsk. Mest fordi den da ikke finnes på norsk(enda) og jeg har veldig lyst til å lese den. Men jeg har vært inne på tanken å lære meg flere språk. For det må jo være både gøy og lærerikt å lese bøker på orginalspråket/andre språk. Har tenkt litt på fransk, italiensk/spansk og latin. Men jeg føler det er mye å begynne med på egenhånd, dvs. selvstudie. Så da lurer jeg litt på hvor dere andre, som leser på andre språk, har lært språk(et/ene) hen. Skole, kurs, privat osv. Og om noen har noen tips om hvordan jeg skal komme igang.

Jeg lærte meg spansk ved å bo i Panamá i et år, og har lest en roman nettopp fra Panamá på originalspråket. Skal nå sette igang med Don Quijote de la Mancha som så mange andre her inne, for å holde spansken ved like.

Selv om jeg snakker spansk flytende synes jeg det er vanskelig å lese romaner på spansk, fordi hverdagsspråket og romanspråket naturligvis ikke er helt likt. Når jeg først begynte å lese litt på spansk leste jeg for det meste barnebøker og skolebøkene til vertssøstra mi på 11 år, noe som var et passelig språknivå for meg.

Jeg lærte språkene på universitetet, når det gjelder bulgarsk tok jeg privatundervisning. Jeg har ikke selvdisiplin til å lære et språk på egenhånd, så jeg måtte gjøre det sånn.

Om du vil lære språk så har noen universiteter nettkurs, da blir det som et selvstudium, men du har støtte i læreren og de andre studentene. Om du har råd kan du selvsagt undersøke mulighetene for privatundervisning, eller språkkurs i et land hvor språket du vil lære snakkes.

Er du veldig disiplinert, så kan du jo gjøre alt selv, men da vil jeg anbefale å ikke bare lese en grammatikk, gjør oppgaver også, da får du prøve deg i praksis. Og sjekk at oppgaveboken har fasit, så du ikke lærer noe feil. Når du har kommet et stykke på vei så kan du begynne å lese barnebøker og andre enkle tekster, det er den beste måten å lære ord på synes jeg. Du kan også undersøke litt på nettet om det finnes noen sider som kan være til hjelp.

I tillegg til dei "vanlege" språka, er fransk det eg prøver meg hardt på med jamne mellomrom. Kvar gang eg får skrekken for å gløyme det... Eg kan lese fransk fint, men det går ofte ikkje raskt nok for meg. Eg les til vanleg svært fort. Elles har eg nok fleire språk det ville vore det same med, men eg har ikkje bøker på disse språka.

Jeg føler meg ganske kjedelig nå! Leser bare på norsk, jeg. Engelsk en sjelden, sjelden gang.

Leser så og si bare på engelsk. Ellers er det jo norsk. Svensk og dansk tror jeg at jeg hadde klart, men jeg har ikke prøvd ennå. Kanskje tysk også, men det hadde i alle fall gått sakte!

Jeg leser for det meste bøker på norsk og engelsk. For tiden holder jeg på å lese Baby Jane av Sofi Oksanen på svensk. Det er morsomt, synes jeg. Jeg forstår det meste av språket, noe som er fint å tenke på.

Eg les aller helst på norsk, og engelsk klarar eg utan store problem. Likevel likar eg betre å lese på tysk enn på engelsk, for engelsk har aldri interessert meg noko særleg. Må innrømme at eg har lest svært få av dei tyske bøkene mine, men dei er gode å ha, og eg tek dei ofte fram for å passe på at eg ikkje gløymer tysken i denne perioden mellom vidaregåande og studia.

Jeg leser også norsk, svensk, dansk og engelsk, men håper det ikke er så lang tid før jeg også kan lese spanske bøker :-)) Mye lettere å forstå spansk skriftlig enn muntlig.

Derimot synes jeg engelsk er lett å forstå også muntlig så engelske lydbøker har jeg også sansen for. :-)

Jeg leser mest norsk, rett og slett fordi jeg faktisk leser en god del norsk litteratur. Også leser jeg engelsk, svensk og dansk. Nylig har jeg også begynt å lese litt på fransk og tysk, men jeg må innrømme at det går litt trått. Målet er jo at det også skal flyte som de andre språkene, og det oppnår jeg vel hvis jeg bare leser språket lenge nok!

Jeg leser stort sett norsk, men litt engelsk innimellom når det er originalspråket. Har aldri lest på svensk eller dansk, det er jeg for lat til.

Jeg driver og lærer meg finsk da, så om en evighet eller to er jeg kanskje flink nok til å prøve meg på finske romaner. Tolkien lærte seg visstnok finsk for å kunne lese Kalevala på originalspråket, det synes jeg er kult. :)

Jeg innbiller meg at Tolkien også lærte seg norrønt - d.v.s. jeg er ganske sikkert på at han gjorde det. Jeg leste en veldig bra biografi om ham for noen år siden - dessverre så fenger ikke bøkene han skrev selv noe særlig...

Bøyer meg i støvet for deg som har gitt deg i kast med finsk - jeg lider av kasus-skrekk, så det språket kommer jeg nok aldri til å lære.

Det skulle ikke forundre meg i det hele tatt, han var i alle fall interessert i norrøn mytologi. :)

Kasus er absolutt noe dritt, men jeg gjør så godt jeg kan...

Jeg leser på norsk, dansk, svensk og engelsk. Kan også noe tysk, men ikke nok til å lese bøker, og det til tross for at jeg er gift med en tysker. Jeg foretrekker engelske bøker, synes språket i dem er en del hakk bedre enn de på norsk.

Som deg leser jeg på norsk, svensk, dansk og engelsk, i tillegg kan jeg lese på bosnisk/kroatisk/serbisk og polsk. Har noen bøker liggende på russisk og bulgarsk også, men jeg føler ikke jeg kan nok av disse språkene til å lese dem, det ville i alle fall ta tid.

Jeg leser norsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, det blir vel 5 det da. :o). Jeg har noen bøker på ungarsk liggende, han jeg fikk dem av sendte med ordbok ungarsk-norsk, tror muligens det kan bli litt vel krevende, men absolutt en utfordring. :o)

Jeg leser nesten utelukkende på norsk, men jeg kan godt lese på engelsk og dansk også. Har lest en god del bøker på fransk tidligere, men det er 15-20 år siden, og jeg tror ikke jeg tør å prøve igjen. Er redd for å oppdage hvor mye som har gått i glemmeboken.

Jeg kan lese norsk, dansk og engelsk uten problemer, og det er mulig for meg å lese svensk og tysk hvis jeg "må". Ikke riktig noen stor forskjell.

Du trenger ikke å vare misunnelig på meg. Jeg leser akkurat de samme språken som deg. :-)