Min egoistiske mening som leser er at det er for mange som bare gir ut én bok. Det er flott at det blir mer fokus på debutanter, men jeg skulle ønske at flere ble litt mer enn det... Om det er fordi de tenker "Jah, nå har jeg gitt ut en bok, hva skal jeg finne på nå?" eller fordi de ikke får antatt flere manus vet jeg ikke, men jeg synes forfattere blir mindre interessante når det bare ble den ene boka.
Forfatteryrket er jo spesielt. Man er ikke gartner fordi man klipper en hekk, eller brannmann fordi man slukker en brann, men skriver man en bok er man forfatter. Kanskje det er derfor det føles som at det er for mange av dem...
Viser 9 svar.
For å bli medlem av forfattarforeningen må ein ha gitt ut minst to bøker. I mine auge er det forskjell på å vere forfattar av ei bok, og på å vere forfattar av yrke. At Jeanette Roede er "forfatter av oppskriftsboka slankemat" er noko anna enn at nokon presenterer seg som forfattar av yrke. Dersom nokon presenterer seg som forfattar av yrke, tenker eg at det impliserer at dei lever av å skrive.
Forfatterforeningen har nok ikke så mye med saken å gjøre. Det er en god del som kvalifiserer til medlemskap der som velger å stå utenfor. Samtidig er det mange medlemmer som selger altfor lite til å leve av bøkene sine. Svært mange forfattere har jobb ved siden av; som forlagsredaktører eller journalister, musikere eller bønder. En av Norges aller beste forfattere er snekker. Slik blir det når man skriver for et knøttlite hjemmemarked. Kun et fåtall blir oversatt, færre tjener særlig med penger på det.
Selv drar jeg nok på smilebåndet over de som har skrevet én bok, og som så titulerer seg forfattere. Ari Behn var et klassisk eksempel etter sin debut, Maria Amelie er det i dag. Men så kjenner man også til mange historier om "forfattere" som aldri har publisert overhodet, knapt levert for refusjon...
"Forfatter" er altså en mildt sagt upresis tittel. Etter å ha filosofert litt over dette, også i profesjonell sammenheng, har jeg kommet til at en forfatter er en som har utgitt én eller flere bøker. Det er jo uansett ikke noe man er ene og alene, like lite som man kun er sivilingeniør, husmor eller musiker. Dette er roller som fyller en del av livet, ikke en uttømmende beskrivelse. Slik er det også å være forfatter.
Poenget mitt med å trekke inn forfattarforeninga var eigentleg bare å presisere at det er ikkje slik at alle som har gitt ut ei bok, blir sett på som forfattar i ein kvar samanheng. Og du har heilt rett i at mange forfattarar ikkje kan leve av boksal, fordi marknaden her er svært liten.
Eg meinte bare å seie at det er forskjell på ulike måtar å bruke omgrepet forfattar på, noko du også er inne på i din kommentar. Både Maria Amelie og Ari Behn er veldig gode eksempler på at det er lite som skal til for å bli kalt forfattar. Likevel - det er forskjell på om ein seier "Maria Amelie er forfattar til boka Ulovlig norsk" og på å seie at "Yrket til Maria Amelie er å vere forfattar på heiltid".
Som innlegget ditt også tydeleggjer, er forfattaromgrepet svært kontekstavhengig. Og spørsmålet om kva samanheng omgrepet blir brukt, meiner eg er relevant i ein diskusjon kor det blir hevda at det er alt for lett å kalle seg forfattar.
Vi er langt på vei enige. Og som en oppsummering kan vi kanskje si at det er lettere å formelt kunne kalle seg forfatter enn å bli anerkjent som en? Det siste krever en tyngde og substans som sjelden kan baseres på bare én bok.
En annen ting er skillet mellom forfattere av fiksjon og sakprosa. Noen kultursnobber vil nok si at Cecilie Løveid er forfatter, mens Thomas Hylland Eriksen er en sosialantropolog som skriver bøker. Det synes jeg er problematisk: Thomas har nok både skrevet og solgt flere bøker. Da bør det ikke være avgjørende om han har diktet mindre...
Jeg bare nevner dette som et eksempel på at forfattere også kan være svært mye annet enn akkurat det. :-)
Det er veldig godt oppsummert!
Og eg er gjerne med på å slå eit slag for at sakprosaforfattarar skal kunne kalle seg forfattarar. Det er dei jo absolutt. Og det kan jo også stå som eit apropos til den diskusjonsgreina som spring ut litt lenger oppe i tråden. Eg trur ikkje skjønnlitteraturen har rett til å kjenne seg truga av sakprosaen, som nokon har antyda over. Det er to svært ulike, men like fullt viktige sjangrar og vi treng forfattarar som skriv begge sjangrane. Sakprosaen og den kunstneriske diktinga har begge sin plass.
Tatt i betraktning en del av de bøkene jeg har lest i det siste (hvorav ganske mange havner i kategorien dårlige bøker - terningkast 1 eller 2) skulle jeg tro det finnes en viss mulighet for at debutboka blir antatt ene og alene for å fylle en debutantkvote. Når forfatteren så prøver å få utgitt noe senere, blir faktisk manus lest igjennom og refusert...
Anslagene varierer, men man hører ofte at kun ett av to hundre innsendte manus endre med publikasjon. Og jeg kan love at de som gjør det, er lest både én og fem ganger.
Det som derimot er klart, er at å utgi en debutant er et sjansespill. Man er gjerne opptatt av om dette er en ny fortellerstemme, heller om det er en oppsiktsvekkende god bok. Som oftest er svaret nei, og det blir med debuten. Noen skiller seg ut, og gir grunnlag for et forfatterskap - gitt at kruttet ikke allerede er brent på den første boken. Det er på langt nær alltid forlaget det står på; noen har bare én bok i seg, uansett.
Jeg liker å lese debutanter. Noen ganger er det skikkelig opptur. Ikke sjelden lurer man på hva i all verden forlaget tenkte på. Personlig synes jeg det er bra at såpass mange får debutere, men også bra at såpass få av dem fortsetter å bygge et forfatterskap.
Eg har lese ganske mange gode debutbøker den siste tida. Både Ruth Lillegraven si Mellom oss og Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold er to av dei beste bøkene eg har lese det siste året, begge debutantar.
Margaret Mitchell, som skrev "Tatt av vinden" gav bare ut den ene boken. Det finnes også komponister som har komponert et kjent stykke - kanskje flere ukjente. Det virker som noen har en ting å komme med, og ikke mere. Jeg vet ikke, jeg. MM ble visst drept i en trafikkulykke, kanskje hun hadde flere bøker innabords.