Bokelskere.no

Det du sier er veldig treffende, synes jeg! Vandreren som ikke har noe historie bak seg.. den rot- og rastløse, som hele tiden er på vei. Dette gjelder i veldig stor grad verkene etter "skiftet" i Hamsuns forffaterskap, ja, der er det hovedpersoner som i veldig "fysisk" forstand preges av Vandrerens karakteristikk. De.. vandrer, rett og slett, stadig

Det jeg tenker på er vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de fire verkene jeg er så glad i :) Jeg har et sted dristet meg til å kalle dem "sjelens Vandrere"- mennesker som er på "skridtløse, sporløse Rejser", "disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa" (sitatet er fra Hamsuns litterære program). Det indre livet er i fokus her, den indre reisen, den indre vandringen. Virringen. Letingen. Umuligheten.

Vandreren fra etter 1900.tallet har veldig mye til felles med hovedpersonene i Sult, Mysterier, Pan og Victoria, ja! Men jeg syns at det trengs et litt mer presist begrep for å betegne dem, og da foreslår jeg benevnelsen "Kunstnere". Og i Mysterier er mysteriene rundt Nagel tett knyttet til det som etter min mening kan kalles et "kunsterisk vesen". Forholdet til naturen har også mye å si, og i Nagels tilfelle er forholdet til musikken (kunsten) og naturen dypt sammenflettet.

Jeg har et lite ordspill her: det kunst-neriske som noe kunst-ig, i motsetning til det natur-lige, eller naturen. Husker dere lignelsen om kong Midas fra gres mytologi? :) I tillegg kan man også tenke litt på kjærlighetsproblemene til hovedpersonene (et forhold er umulig)..Her er noe Hamsuns venn Johannes Jørgensen sa til ham: "Ak Gretchen, Gretchen, den selviagttagende, liviagttagende, selvnoterende og livsnoterende Skribent blev dig en daarlig Elsker! Som alt blev Guld for Midas, bliver alt for ham til Kunst". Det kan man si om alle hovedpersonene i de fire verkene...

(det er best at jeg stopper nå, fordi ellers bli det altfor mye :))

Må bare få legge til Edevart og Lovise Magrete fra Landstrykere. Må vel være de mest urolige vandrerfigurene til Hamsun?

Ja, og de ble vel bare mer og mer desillusjonerte og urolige jo mer de "vandret" ....

Det blir aldri for mye om Hamsun og hans forfatterskap.

Det du skriver om "vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de verkene jeg er så glad i.", høres veldig interessant ut.
Får tenke litt på det i løpet av helga og så komme tilbake med synspunkter senere.

"Sult"-heltens opplevelse av mørket på politicella, synes jeg er noe av det som er mest intenst beskrevet av psykiske fenomener og "vandringer" i norsk litteratur.