Nå har jeg kommet omkring halvveis. Ca side 200. Det ble en del lesing i dag. Og jeg syns boka er kjempefin så langt. Den har gitt meg mye følelser, og jeg er foreløpig bare halvveis.
Til å begynne med opplevde jeg Savannah litt som Jamie i A walk to remember. Den veldig snille, rolige, kristne jenta som ikke tenker så mye på hvordan alle andre ser henne. Men etter hvert ser jeg at selvom de har fellestrekk er hun en annen person. Hun har en humoristisk undertone som jeg digger!
Jeg syns personene er ekte... De reagerer på en måte som virker naturlig, hvilket gjør boka og karakterene lettere å relatere seg til, noe som gjør meg mer følelsesmessig involvert.
Har selv erfaring med avstandsforhold og kan kjenne meg igjen mye av beskrivelsene rundt dette, og jeg ble virkelig følelsesmessig engasjert av Johns forhold til faren. Frusterasjon er vel et hovedpunkt i den sammenhengen... Jeg klarte virkelig å følge hovedpersonens følelser i forbindelse med forholdet til faren.
Nei... Så langt en engasjerende bok.
En ting... Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg liker at det røpes noe som skal skje alt før boka starter, tenker da på prologen. På en måte liker jeg det ikke enkelt og greit på grunn av det faktum at jeg har fått en spoiler før historien starter. Samtidig tenker jeg hele veien på hvordan ting tilslutt kommer dit. Og det gjør litt vondt å vite at det kanskje ikke er en solskinnshistorie når alt er så vakkert til å begynne med. Den herlige historien får en vond undertone og jeg får en mer følelsesladet lesing. Kanskje jeg egentlig liker det litt likevel...
Gleder meg til fortsettelsen!
