Bokelskere.no

Jeg er enig med deg her, Nagel, men bør vi ikke egentlig være glad for at forlagene selger en del bestselgere som hakka møkk for i det hele tatt å ha muligheten til å også gi ut det som utvikler litteraturen som kunstform? Altså det de ikke nødvendigvis tjener noe særlig med penger på? Det gis da for eksempel fortsatt ut noen få lyrikkbøker i året uten at jeg tror forlagene går veldig i pluss på dem.

Så kan vi heller stille spørsmålstegn ved hvilke bøker de plukker ut til disse massive markedsføringskampanjene sine. Ser for meg hvordan en storslagen Jon Fosse-kampanje kunne vært lagt opp her jeg nå…

Hvis marginene i forlagsbransjen presses så hardt at det blir bare bestselger-kandidater som gis ut, (og da var vi plutselig inne på prising av papir- og e-bøker),så blir det kanskje enda mer selvpublisering i digitalt format. Jeg er ikke sikker på om det er veldig utviklende for litteraturen som kunstform heller. Tror mange forlagsredaktører gjør en god jobb, og det leddet forsvinner jo ved selvpublisering.

Det gis da for eksempel fortsatt ut noen få lyrikkbøker i året uten at jeg tror forlagene går veldig i pluss på dem.

Det trur eg skuldast bevisste val frå marknadsavdelingane. Lyrikkinteressa er der, men ein må gjere svært aktiv research for å få med seg kva som blir gitt ut, og då blir sjangeren begrensa til noko som bare er aktuelt for det fåtalet lesarar som faktisk gidder gjere denne jobben sjølv.

Flamme sin singelklubb er jo eit spennande forsøk på å spre litteratur som ikkje får så stor plass i butikkane, til ei større mengde folk. Og dette er også eit eksempel på utgivingar som har marginalisert utgiftene.

Jo, du har sikkert rett i at bestselgerne finansierer en del litteratur som blir sett på som smalere, selv om jeg mistenker forlagene for å bruke dette argumentet i overkant mye når de blir konfrontert med hvilke bøker de satser på.

Det som plager meg er at ikke flere virkelig gode bøker blir bestselgere. Her er det vel ikke bare forlagene som har ansvaret, men hele vår kulturs fascinasjon for det motstandsløse og lettvinte. Og det tar det sin tid å gjøre noe med.

OK, litt på sida av det tråden starter med men; leser akkurat en Shakespeare-biografi av Peter Ackroyd der han forteller om hvordan Shakespeares skuespill var den tids folkeforlystelse. Høy som lav kom og så stykkene og Ackroyd mener at den delen av publikum som i hvert fall hadde ørlite skole, fikk med seg mye av det stykkene handlet om, også i dybden. Ikke minst fikk folk med seg retorikken, ordspillene og poesien i språket. De var dessuten del av en mye mer muntlig enn skriftlig kultur, og vant til at lyrikk for eksempel var en muntlig sjanger. De var dermed vant til å “absorbere” stoffet gjennom øret heller enn øyet.

Jo, vi er vant til det lett tilgjengelige, raskt fordøyelige, og det kommer ikke til å bedre seg tenker jeg, ørlite pessimistisk. Da jeg gikk på ungdomsskolen (gikk ut i -86), jobbet vi oss gjennom “Et Dukkehjem”, og det var mye hat rundt omkring i det klasserommet, men gjennom kom vi. Nå leser vi en akt sammen med elevene, og jeg oppsummerer resten for dem fordi det ville være altfor demotiverende og vanskelig for dem å ta fatt på hele stykket…

Eg trur vi undervurderer elevane litt i så måte, og gløymer at det å gi dei litterære utfordringar dei kjem til å hugse kanskje er ein verdi i seg sjølv, sjølv om det tek tid å veilede dei og hjelpe dei med å jobbe seg gjennom slike tekstar.

Det trur eg du har rett i. Som eg skreiv i ein anna tråd her om dagen, trur eg at bestselgjarane tek opp mykje plass, og er med på å skvise bort den eksponeringa smalare litteratur kunne ha fått. Dette ville kanskje i større grad gitt oss større bredde i marknaden.