Bokelskere.no

Når bokprogrammet på NRK bruker tid på å intervjue studenter som har gitt ut påtatt sinte romaner og siterer dem, gjengir floskler fra dem, som den håpløse "vond smak i munnen", i denne sammenheng brukt om en students reaksjon og vemmelse da han overhører medstudenter snakke om politikk (hvem har noen gang fått vond smak i kjeften av å bli provosert?), ja, da har vi utvilsomt for mange forfattere. Spar oss.

Eg får vond smak i HJERNEN av slikt.

Som helt unge ,fikk vi høre om kjente forfattere ( Hamsun , Kjelland , Bjørnstjene Bjørnson, Lie, Garborg,osv ) og disse forteller vi barna våre om.! Men hva om 20- 40 år?. Hvilke forfattere blir husket da.?

Lars Saabye- Christensen og Ketil Bjørnstad er to forfattere jeg setter stor pris på og som virkelig fortjener å bli husket.

Solstad, Kjærstad, Ambjørnsen, Nyårdshaug, Askildsen kanskje? Så har vi jo forfattere som f.eks Bjørneboe, Mykle og Bjerke i mellom der.

Helt enig :) Det er mange norske forfattere i vår tidsperiode som vil bli husket og lest. I tillegg til de du nevner så legger jeg til, Roy Jacobsen og Aksel Sandemose.

Det å skrive litteraturhistorie over samtida, er ifølgje litteraturhistorikar Per Thomas Andersen noko av det vanskelegaste ein kan prøve seg på.

Om vi ser på litteraturhistorieskriving fram til nå, er jo tendensar meir sentrale enn einskilde forfattarskap. Grunnen til at Hamsun, Kielland, Bjørnson og Garborg (for ikkje å snakke om Ibsen!) har blitt ståande som sentrale og viktige, er at dei har innført ein ny tendens til litteraturen, i si samtid. Derfor blir dei henta fram, som representantar for vendepunkt i litteraturhistoria. Nora som går frå mannen sin, Bjørnson sin nasjonalromantikk og idyllisering av bøndene, Hamsun si utforsking av det ubeviste sjelslivet til mennesket - alt dette var nytt då det kom, og har prega diktinga i ettertid.

Dei forfattarane som kjem med noko nytt, som skapar debatt nå, er jo dei som skriv ei blanding av sjølvbiografi eller faktabaserte romanar og fiksjon, som blant anna Knausgård og Heivoll. Desse trur eg går inn i litteraturhistoria, fordi dei representerer noko nytt.

Utover dette trur eg det er vanskeleg å spå kven som vil bli hugsa.

Både Arne Garborg, Knut Hamsun og Agnar Mykle (og forsåvidt Knausgård) leser jeg i grunnen like mye på grunn av stilen og språket deres som på grunn av at de representerer noe nytt. Og så er de gode fortellere.

Einig! Og det er gjerne det at dei representerer noko nytt, som gjer at dei blir ståande som "store" i ettertid. Det er nok av bøker som kan vere gode i samtida, men som druknar litt i mengda i ettertid.

Det er jo diskusjon for seg selv, hvilke forfattere som vil bli husket fra denne epoken, hvis du tenker kun på norske tror jeg Anne Cath Vestly's barnebøker fortsatt vil bli lest og omtalt. Ellers så er det mulig at Knausgård, Nesbø, Tiller og Jan Erik Vold vil bli husket.

Ja vi har mange mange dyktige forfattere, og vi kan oppmuntre den yngre garde , den neste generasjon til også å lese deres bøker.

Tove Nilsen, Carl Frode Tiller, Roy Jacobsen, Per Petterson og Frode Grytten kanskje? Det er vanskelig å forutsi hvem som tåler tidens tann, men dette er mitt tips.