Bokelskere.no

Er "Pakkisen" død?

Den første gangen jeg leste denne boka var jeg omtrent 15 år. Boken var høyaktuell den gang og det er utrolig flott å se hvilken utvikling samfunnet har hatt siden den gang de første pakistanerne ankom Norge. Som barn av innvandrere med fødsel og oppvekst i Norge er mine subjektive følelser rundt tematikken blandede. Det er innlysende at min generasjon nyter fruktene av det arbeidet foreldregenerasjonen la til grunn.

Boken tar for seg temaer som førstegenerasjonsinnvandrerne opplevde sterkt på kroppen. Å komme til et fremmed land uten sosial støtte og nettverk er ganske tøft. De må ha følt seg fremmede, til og med uønskede. Hvor skulle man starte? Hva kunne man gjøre? Disse og flere spørsmål av samme kaliber må førstegangsinnvandrerne ha stilt seg mens de prøvde å fortolke de mange inntrykkene som møtte de.

Videre har man egne tradisjoner, mat og klesstil som ofte kan kollidere med storsamfunnets uskrevne regler. De første pakistanerne opplevde dette sterkt og rasismen man den gang opplevde er meget trist lesning. Men som Noman Mubashir skriver i en kronikk hos Aftenposten så er "pakkisen" mer eller mindre død. Norge har på mange måter akseptert pakistanere og mange pakistanere er deltakere i viktige norske arenaer. Kontrasten til den tiden boken ble skrevet kontra situasjonen i dag er stor, og man ser hvorledes Norge har forandret seg.

Hovedpersonen opplever ting som den gang var horrible, men som i dag er mer aksepterte. Hvitløk er noe som mange forbandt med pakistanere og det ofte i negativ retning. Men i dag er nordmenn åpne for kulinariske matopplevelser. Matbutikkene bugner av kinensisk mat, indisk tandoori og ikke minst meksikansk salsa. Mange steder danser man etter latinske toner og atter andre steder deltar man i bryllupsfeiringer. Internett har således gjort verden mindre slik at man har fått større åpenhet for mat fra andre land. Det er dessuten gledelig å se nordmenn besøke innvandrerbutikker i søken etter nye ingredienser til en inspirerende matrett. "Garam masala" er blitt en krydderblanding like naturlig for mange nordmenn som salt og pepper på kjøkkenbordet.

På den tiden boken ble skrevet var det lite trolig at en innvandrerfamilie hadde overlevd livet i "bygdene". I dag ser vi med en viss glede at en liten minoritet velger å bosette seg andre steder enn Oslo. Om det skulle være rasistiske undertoner blant de innfødte, er den nok mer usynlig enn før i tiden. Nå skal jeg ikke gå inn på alle mekanismene som kan være under aktivitet da dette er en bokanmeldelse, og ikke en hovedoppgave om integrasjonsmønstre.

Likeså er det enkelte steder inngått partnerskap mellom nordmenn og pakistanere med blandet hell. I de forholdene der for eksempel religion og kultur ikke er så altfor fremadstormende, kan det også se ut som at disse forholdene også er de som er mest suksessrike. Men så har man de tilfeller der ting ikke går helt slik de bør gjøre. I boken opplevde for eksempel hovedpersonen å bli kastet ut av sin venninnes hus grunnet farens misnøye overfor de nye landsmennene. Samme situasjon er muligens uhørt i dag da man får stadig nære bånd til innvandrere i form av naboskap, skole og ikke minst barn.

Tidene har forandret seg og boken er god lektyre om den store forandringen som tross alt har funnet sted i det norske samfunnet.

Kronikk i Aftenposten av Noman Mubashir

Tror jeg har "Pakkis" i bokhylla, men har ikke lest den. Får kanskje finne den fram? Det er da godt at noe har forandret seg til det bedre. Husker selv at jeg hold på å kveles av hvitløkslukt, men det er temmelig lenge siden. :D Uansett hvilket ord man bruker, om det er pakkis, jøde, homo, kjærring eller nordlending, så blir det jo fryktlig negativt når man sier jævla foran... Apropos å føle seg fremmed i et nytt land, så må jeg få anbefale Mustafa Cans "Tett inntil dagene".

Boken må bare leses fordi den er i bunn og grunn meget underholdende. Om samme forfatter hadde skrevet boken for 10 år siden så er jeg sikker på problematikken hadde vært annerledes, om ikke nyansert på et annet plan.

I løpet av mine 30 år har jeg innsett at det alltid vil være meninger og fordommer omkring alt som angår oss mennesker. Så kan man selv velge hvordan man ønsker å angripe disse mishagsytringene. Kanskje er jeg naiv i min tenkemåte, men man har jo alltid et valg. Dersom noen skulle kalle meg "Jævla pakkis" så er tryggheten såpass stor nå at man går videre uten å ha behov for å forsvare meg. Jo mer man responderer, jo mer vil jo man gi næring til ord som tidligere virket sårende. Pakistaner er bare en merkelapp, men i det dypeste eksistensielle er man jo mye mer. Og det kan man bruke som en selvutviklende aspekt på sin livsvei.

Mine tanker omkring dette :)

God lesning, Ingri E. :)

PS: Takk for boktipset.

Jo mindre man kjenner til et menneske eller en sak, jo lettere er det jo å "båse". Å - jeg leste nettopp noe bra i "Dråper i havet": "Jeg tenkte snart at jeg benyttet enhver anledning til å tenke ufordelaktige lettvintheter om andre. Nøkkelord holder til beskrivelse av fremmede. Til de få du kjenner trenger du hele avsnitt. Og beskrivelsen av deg selv opphører aldri."

Eureka :)