Bokelskere.no

Vil det noen gang bli for mange forfattere.? Har det blitt en ny trend, det å få gitt ut en egen bok.?

Hva romaner angår, så er det vel greit nok, men alle hordene av "bøker for folk som ikke leser bøker", en slags bildebøker for voksne, lurer jeg på om det er for mange av. Sammen med dem er alle kokebøkene folk kjøper i stedet for å faktisk lage mat.

Ja men skrive bøker for bare å selge, få navnet sitt enda mer frem.! Er det ok? Tenker da på alle kjendisene " som plutselig blir kjente forfattere. Mange bra av disse, Jo Nesbø er jo et eksempel på dette men alikevel!!!! Flott å realisere seg men hvorfor er sangstjerner, fotballspillere, kokker, fotomodeller, osv osv , også så gode at de også må skrive bøker. ?

Jo Nesbø sa i eit intervju at han sendte inn det første manuset til forlaget under pseudonym, fordi han ikkje ville få boka utgitt fordi han var "kjent". Då han kom til forlaget, hadde dei aldri høyrd om verken han eller DeDerre. Og han kan jo faktisk skrive.

Men når det gjeld fotballspelarar og kokkar og liknande som gir ut bøker, er vel desse ofte i ein annan sjanger enn romanar. At Lars Monsen gir ut bøker om villmarksliv, ser eg ikkje akkurat som ein trugsel for skjønnlitteraturen. Dei bøkene sel til andre grupper og er i andre sjangrar.

Ja det har du rett i Bjørg. Men det er vel det at disse bøkene tar så stor plass, i bokhandelen blant annet. De får æresplasser med masse gratisreklame. Men langt der inne blant alle de andre bøkene, finnes skjulte skatter. La oss finne dem også. Det er nok lettere å gi bort en bok i gave som coveret fenger på. Et kjent fjes. Ikke så lett med disse såkalt tunge innen skjønnlitteratur. Heldigvis finner jeg mange av dem her, med gode omtaler.

Eg er heilt einig med deg i at det er eit svært skeivt forhold mellom gode lesaropplevingar og bøker som får stor eksponering i bokhandlarane. Og det synest eg er veldig synd. (Og med det same kan eg jo nevne den grenselause irritasjonen eg kjenner, over at bokhandlarar er i ferd med å bli tekopp- og interiørbutikkar, som eg har blogga om herog her ). Eg skulle ønske det var fleire delikatessebokhandlarar, slike små bokhandlarar kor dei bare har gode bøker. Likevel trur eg at det er stor forskjell på målgruppa til bøker skrive av kjendisar om det dei er kjende for og skjønnlitterære bøker.

Når du skriv "billedbøker for voksne", tenker du då på kunstbøker og liknande? Dei er kanskje ikkje litteratur, i den forstand, men eg meiner absolutt at dei er flotte å bla i og svært inspirerande, i alle fall om ein er glad i fotokunst og anna kunst. Men det å bla i ei kunstbok er noko heilt anna enn å lese ein roman. For meg blir det å samanlikne desse to, som å samanlikne å lese bok med å sjå på tv - det er ikkje det same.

Nei, ikke kunstbøker, nei og nei, de har sin berettigelse. Men det finnes hauger av bøker med masse fotografier og lite tekst om å drikke te eller ti måter å gjøre avspenning mot hodepine eller grunnprinsipper ved feng shui. Det står ikke mer på hver side enn i en bildebok for barn, og så er det tykt, glanset papir.

Eg kan godt like å bla i ei bok med vakre fotografier av te-koppar. Eg opplever fotokunst som kunst, og ser ikkje heilt problemet med at det blir solgt.

Det er litt som det som blir sagt om sakprosa under - det er forskjell på sakprosa-bøker, fotokunstbøker og skjønnlitteratur. Det eine treng ikkje utelukke det andre.

mange kjendiser prøver selvsagt å gi ut bøker om sitt liv...de vet jo at berømmelse er en kortvarig fornøyelse...men de bøkene har som oftest ingen litterære verdier...det er kun en måte å tjene penger på...før en er glemt...og nye kjendiser dukker opp,men for all del....la dem gjøre det...det hender jo at det dukker opp gull blandt dem også...

Føler at det kanskje kan være en trend at kjente personer (iallefall her i Norge), f.eks politikere, har veldig stort behov for å gi ut HER ER MITT LIV bøker. Jeg personlig interesserer meg ikke for slike bøker, men det er sikkert nok av andre som gjør det.

Ja ,det er nokså mange "kjente" som skriver bøker nå. Kanskje det er de som setter i gang moten , om å skrive bøker- realisere seg selv.?

Ja, nettopp!

Er dette eit nytt fenomen? Eg har inntrykk av at det alltid har flomma over av meir eller mindre interessante biografiar.

Ikke nytt fenomen nei, men at de "tar den helt ut" er vel kanskje noe som er "in i tiden" i forhold til før? Og min oppfatning er at noen av disse såkalte biografiene som utgis i dag kommer fra henholdsvis unge mennensker som knapt nok har begynt på livet. På den måten kan de få utgi et anseelig antall biografier i løpet av livet sitt...

Det er for så vidt sant. Det er jo ei veldig stor interesse for andre menneske sine liv, generelt, sjå bare på sladrepressa og bloggane...

Det kan aldri bli for mange som skriver bøker...ikke alt som skrives blir utgitt,og det er kanskje like bra...men jeg håper for min del at bøker vil bli skrevet...til tidenes ende...det er alltid bra med mangfold...

Min egoistiske mening som leser er at det er for mange som bare gir ut én bok. Det er flott at det blir mer fokus på debutanter, men jeg skulle ønske at flere ble litt mer enn det... Om det er fordi de tenker "Jah, nå har jeg gitt ut en bok, hva skal jeg finne på nå?" eller fordi de ikke får antatt flere manus vet jeg ikke, men jeg synes forfattere blir mindre interessante når det bare ble den ene boka.

Forfatteryrket er jo spesielt. Man er ikke gartner fordi man klipper en hekk, eller brannmann fordi man slukker en brann, men skriver man en bok er man forfatter. Kanskje det er derfor det føles som at det er for mange av dem...

For å bli medlem av forfattarforeningen må ein ha gitt ut minst to bøker. I mine auge er det forskjell på å vere forfattar av ei bok, og på å vere forfattar av yrke. At Jeanette Roede er "forfatter av oppskriftsboka slankemat" er noko anna enn at nokon presenterer seg som forfattar av yrke. Dersom nokon presenterer seg som forfattar av yrke, tenker eg at det impliserer at dei lever av å skrive.

Forfatterforeningen har nok ikke så mye med saken å gjøre. Det er en god del som kvalifiserer til medlemskap der som velger å stå utenfor. Samtidig er det mange medlemmer som selger altfor lite til å leve av bøkene sine. Svært mange forfattere har jobb ved siden av; som forlagsredaktører eller journalister, musikere eller bønder. En av Norges aller beste forfattere er snekker. Slik blir det når man skriver for et knøttlite hjemmemarked. Kun et fåtall blir oversatt, færre tjener særlig med penger på det.

Selv drar jeg nok på smilebåndet over de som har skrevet én bok, og som så titulerer seg forfattere. Ari Behn var et klassisk eksempel etter sin debut, Maria Amelie er det i dag. Men så kjenner man også til mange historier om "forfattere" som aldri har publisert overhodet, knapt levert for refusjon...

"Forfatter" er altså en mildt sagt upresis tittel. Etter å ha filosofert litt over dette, også i profesjonell sammenheng, har jeg kommet til at en forfatter er en som har utgitt én eller flere bøker. Det er jo uansett ikke noe man er ene og alene, like lite som man kun er sivilingeniør, husmor eller musiker. Dette er roller som fyller en del av livet, ikke en uttømmende beskrivelse. Slik er det også å være forfatter.

Poenget mitt med å trekke inn forfattarforeninga var eigentleg bare å presisere at det er ikkje slik at alle som har gitt ut ei bok, blir sett på som forfattar i ein kvar samanheng. Og du har heilt rett i at mange forfattarar ikkje kan leve av boksal, fordi marknaden her er svært liten.

Eg meinte bare å seie at det er forskjell på ulike måtar å bruke omgrepet forfattar på, noko du også er inne på i din kommentar. Både Maria Amelie og Ari Behn er veldig gode eksempler på at det er lite som skal til for å bli kalt forfattar. Likevel - det er forskjell på om ein seier "Maria Amelie er forfattar til boka Ulovlig norsk" og på å seie at "Yrket til Maria Amelie er å vere forfattar på heiltid".

Som innlegget ditt også tydeleggjer, er forfattaromgrepet svært kontekstavhengig. Og spørsmålet om kva samanheng omgrepet blir brukt, meiner eg er relevant i ein diskusjon kor det blir hevda at det er alt for lett å kalle seg forfattar.

Vi er langt på vei enige. Og som en oppsummering kan vi kanskje si at det er lettere å formelt kunne kalle seg forfatter enn å bli anerkjent som en? Det siste krever en tyngde og substans som sjelden kan baseres på bare én bok.

En annen ting er skillet mellom forfattere av fiksjon og sakprosa. Noen kultursnobber vil nok si at Cecilie Løveid er forfatter, mens Thomas Hylland Eriksen er en sosialantropolog som skriver bøker. Det synes jeg er problematisk: Thomas har nok både skrevet og solgt flere bøker. Da bør det ikke være avgjørende om han har diktet mindre...

Jeg bare nevner dette som et eksempel på at forfattere også kan være svært mye annet enn akkurat det. :-)

Det er veldig godt oppsummert!

Og eg er gjerne med på å slå eit slag for at sakprosaforfattarar skal kunne kalle seg forfattarar. Det er dei jo absolutt. Og det kan jo også stå som eit apropos til den diskusjonsgreina som spring ut litt lenger oppe i tråden. Eg trur ikkje skjønnlitteraturen har rett til å kjenne seg truga av sakprosaen, som nokon har antyda over. Det er to svært ulike, men like fullt viktige sjangrar og vi treng forfattarar som skriv begge sjangrane. Sakprosaen og den kunstneriske diktinga har begge sin plass.

Tatt i betraktning en del av de bøkene jeg har lest i det siste (hvorav ganske mange havner i kategorien dårlige bøker - terningkast 1 eller 2) skulle jeg tro det finnes en viss mulighet for at debutboka blir antatt ene og alene for å fylle en debutantkvote. Når forfatteren så prøver å få utgitt noe senere, blir faktisk manus lest igjennom og refusert...

Anslagene varierer, men man hører ofte at kun ett av to hundre innsendte manus endre med publikasjon. Og jeg kan love at de som gjør det, er lest både én og fem ganger.

Det som derimot er klart, er at å utgi en debutant er et sjansespill. Man er gjerne opptatt av om dette er en ny fortellerstemme, heller om det er en oppsiktsvekkende god bok. Som oftest er svaret nei, og det blir med debuten. Noen skiller seg ut, og gir grunnlag for et forfatterskap - gitt at kruttet ikke allerede er brent på den første boken. Det er på langt nær alltid forlaget det står på; noen har bare én bok i seg, uansett.

Jeg liker å lese debutanter. Noen ganger er det skikkelig opptur. Ikke sjelden lurer man på hva i all verden forlaget tenkte på. Personlig synes jeg det er bra at såpass mange får debutere, men også bra at såpass få av dem fortsetter å bygge et forfatterskap.

Eg har lese ganske mange gode debutbøker den siste tida. Både Ruth Lillegraven si Mellom oss og Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold er to av dei beste bøkene eg har lese det siste året, begge debutantar.

Margaret Mitchell, som skrev "Tatt av vinden" gav bare ut den ene boken. Det finnes også komponister som har komponert et kjent stykke - kanskje flere ukjente. Det virker som noen har en ting å komme med, og ikke mere. Jeg vet ikke, jeg. MM ble visst drept i en trafikkulykke, kanskje hun hadde flere bøker innabords.

Det ser ut som man kan gi ut bøker om absolutt alt i disse dager. Kriteriene for å gi ut en bok virker ikke så store for tiden....

At man kan lese bøker om absolutt alt er jo en god ting - bare de er godt utført. Bare minner om at det er utrolig mange som ønsker å gi ut bøker, forlagene refuserer de aller, aller fleste. Jeg tror absolutt forlagene har kvalitetskriterier, men også de må ta noen sjanser...

Det er sant det (bare se på JK Rowling. Hun fikk avslag etter avslag fra flere forlag med Harry Potter). Men når jeg ser på forskjellige kjendisbøker, virkelighetsbøker, selvhjelpsbøker og en god del romaner, så virker det av og til litt for enkelt å gi ut en bok likevel, selv om jeg vet at alle forlag har faste kriterier. Det virker som det gis ut bøker om absolutt alt for tiden.

Etter hva jeg hører så er det ikke bare bare å få gitt ut en bok heller. Forlagene har jo visse kriterier. Og jeg har da hørt om flere som har sendt inn sine manuskripter, og som bare har fått nei. I tillegg så er det ikke alle i verden som ønsker å gi ut noen bok heller. Bare et fåtall av befolkningen har en drøm om det. Vi er ganske mange mennesker i verden, og befolkningen øker jo bare også. Så det er jo liksom dømt til at det øker med forfattere også. Jeg mener nå det at den som ønsker å gi ut bok skal få prøve å gi ut en bok. Så er det vel heller bare opp til oss lesere å velge om vi vil lese de eller ikke. Det er jo ingen som tvinger oss til å lese dårlige bøker.

Dessutten synes jeg det er godt å ha litt bøker å velge i. Så kan jeg bestemme litt selv. Tenk hvor kjett det hadde vært hvis vår/høstkatalogen fra de ulike forlagene hadde inneholdt f.eks bare tre nye bøker. Da tror jeg det hadde vært fler som hadde klaget!

Enig i at det er viktig med mangfold. Kanskje må vi kanskje også vise litt forståelse for de kommersielle interessene til forlagene, så lenge de (som noen nevnte) fremdeles utgir smalere bøker, f. eks. ny lyrikk og dramatikk.

Det mest påfallende i utviklinga er vel heller trenden med "selv publishing" for tiden? At forlagenes kvalitetskontroll blir borte?

Jeg slutter meg til at hvem som helst må få lov til å gi ut bøker - gode som dårlige. Det jeg reagerer på er når markedsføringen lokker og lurer folk til å tro at søppel er gull ...

Enig. FBI eller Bokprogrammet burde sett nærmere på hvordan forlagene jukser med markedsføringen sin. F.eks. sitatfusk, manipulasjon med opplagstall, pressemeldinger og forlagsblogger.

Her er det en ganske ny sak om sitatjuks: http://www.dagbladet.no/2011/03/20/kultur/litteratur/bok/cecilia_samartin/juritzen/15861194/

Dette skriv jo avisene ganske mykje om for tida, har eg inntrykk av.

Alle jordens mennesker må gjerne få prøve seg som forfattere for min del. Det tror jeg bare hadde vært en god ting. Det som bekymrer meg at de bøkene som selger ikke (nødvendigvis) er de beste, noe som er uheldig for litteraturen som kunstform. Disse bøkene utgis på store og kjente forlag, så jeg tror ikke selvpublisering er noen trussel mot litteraturen, derimot kan forlagenes kjærlighetsforhold til markedskreftene være det.

Det viktigste ser ut til å være at man skriver noe som ligner på noe annet som har solgt godt. Dette fører ikke akkurat til at bestselgerlistene bugner av kvalitet.

Jeg er enig med deg her, Nagel, men bør vi ikke egentlig være glad for at forlagene selger en del bestselgere som hakka møkk for i det hele tatt å ha muligheten til å også gi ut det som utvikler litteraturen som kunstform? Altså det de ikke nødvendigvis tjener noe særlig med penger på? Det gis da for eksempel fortsatt ut noen få lyrikkbøker i året uten at jeg tror forlagene går veldig i pluss på dem.

Så kan vi heller stille spørsmålstegn ved hvilke bøker de plukker ut til disse massive markedsføringskampanjene sine. Ser for meg hvordan en storslagen Jon Fosse-kampanje kunne vært lagt opp her jeg nå…

Hvis marginene i forlagsbransjen presses så hardt at det blir bare bestselger-kandidater som gis ut, (og da var vi plutselig inne på prising av papir- og e-bøker),så blir det kanskje enda mer selvpublisering i digitalt format. Jeg er ikke sikker på om det er veldig utviklende for litteraturen som kunstform heller. Tror mange forlagsredaktører gjør en god jobb, og det leddet forsvinner jo ved selvpublisering.

Det gis da for eksempel fortsatt ut noen få lyrikkbøker i året uten at jeg tror forlagene går veldig i pluss på dem.

Det trur eg skuldast bevisste val frå marknadsavdelingane. Lyrikkinteressa er der, men ein må gjere svært aktiv research for å få med seg kva som blir gitt ut, og då blir sjangeren begrensa til noko som bare er aktuelt for det fåtalet lesarar som faktisk gidder gjere denne jobben sjølv.

Flamme sin singelklubb er jo eit spennande forsøk på å spre litteratur som ikkje får så stor plass i butikkane, til ei større mengde folk. Og dette er også eit eksempel på utgivingar som har marginalisert utgiftene.

Jo, du har sikkert rett i at bestselgerne finansierer en del litteratur som blir sett på som smalere, selv om jeg mistenker forlagene for å bruke dette argumentet i overkant mye når de blir konfrontert med hvilke bøker de satser på.

Det som plager meg er at ikke flere virkelig gode bøker blir bestselgere. Her er det vel ikke bare forlagene som har ansvaret, men hele vår kulturs fascinasjon for det motstandsløse og lettvinte. Og det tar det sin tid å gjøre noe med.

OK, litt på sida av det tråden starter med men; leser akkurat en Shakespeare-biografi av Peter Ackroyd der han forteller om hvordan Shakespeares skuespill var den tids folkeforlystelse. Høy som lav kom og så stykkene og Ackroyd mener at den delen av publikum som i hvert fall hadde ørlite skole, fikk med seg mye av det stykkene handlet om, også i dybden. Ikke minst fikk folk med seg retorikken, ordspillene og poesien i språket. De var dessuten del av en mye mer muntlig enn skriftlig kultur, og vant til at lyrikk for eksempel var en muntlig sjanger. De var dermed vant til å “absorbere” stoffet gjennom øret heller enn øyet.

Jo, vi er vant til det lett tilgjengelige, raskt fordøyelige, og det kommer ikke til å bedre seg tenker jeg, ørlite pessimistisk. Da jeg gikk på ungdomsskolen (gikk ut i -86), jobbet vi oss gjennom “Et Dukkehjem”, og det var mye hat rundt omkring i det klasserommet, men gjennom kom vi. Nå leser vi en akt sammen med elevene, og jeg oppsummerer resten for dem fordi det ville være altfor demotiverende og vanskelig for dem å ta fatt på hele stykket…

Eg trur vi undervurderer elevane litt i så måte, og gløymer at det å gi dei litterære utfordringar dei kjem til å hugse kanskje er ein verdi i seg sjølv, sjølv om det tek tid å veilede dei og hjelpe dei med å jobbe seg gjennom slike tekstar.

Det trur eg du har rett i. Som eg skreiv i ein anna tråd her om dagen, trur eg at bestselgjarane tek opp mykje plass, og er med på å skvise bort den eksponeringa smalare litteratur kunne ha fått. Dette ville kanskje i større grad gitt oss større bredde i marknaden.

Ja, man var nok mer sikker på kvaliteten i den lykkelige tid (nei kanskje ikke så lykkelig) da munker satt og skrev bøker for hånd på kalveskinn. En annen side ved dette er at disse munkene ikke gjorde det for å selge (for hvordan kunne de tjene på det?), men for å bevare. Idag kan derimot alt publiseres, i det minste digitalt. Det fører til at folk og flere folk leser mer, altså det har en demokratisk side ved seg. Men det er selvsagt en dobbelthet her, da man ikke nødvendigvis leser det man . . . kan jeg si bør?

Som du er jeg av den oppfatning at det kunne være godt hvis alle prøver seg på å skrive en bok. Jeg blir dog ofte trist når jeg ser hvor løst tittelen forfatter er blitt. Enhver som har gitt ut en bok, om så bare én, kan omtale seg selv som forfatter.

Hvis vi skal lete etter en "forfatterdefinisjon" i Norge, er det vel kanskje mest naturlig å se til Forfatterforeningens krav om å ha utgitt to bøker for å bli vurdert til medlemskap?

Du både kan og bør si bør.

Tror det var Ibsen som sa / skrev at han skrev ikke først og fremst skuespill som folk ønsket å se, men som folk burde se.

I dette henseendet har jeg selv lett for å romantisere fortiden, men bestselgerlister fra de hundre siste år avslører at det til en viss grad alltid har vært slik. Jeg bladde en gang gjennom amerikanske årslister og letet etter de kanoniserte verkene, men det var slett ikke mange titler man dro kjensel på. Møkka får sine 15 minutes of fame og glemmes like fort som den ble presset nedover hodene på oss gjennom alskens lure markedsføringstriks og rykteflommer med dårlig eim/aim.

Men jeg etterlyser vår generasjons Dickens, f.eks. En som kan selge i bøtter og spann og si noe fornuftig og vakkert om vår tid. Kanskje er det ikke mulig å få til lengre. Solgte ikke folk som Dostojevskij og Tolstoj også godt?

Det kan jo nesten verke litt som om det som når ut til store masser kjem gjennom andre medier. Boka har jo mange konkurrentar, og eg trur fleire filmar og tv-seriar kan ha "overtatt" litt av den rolla som Ibsen, Dostovjeskji og Dickens hadde i si samtid.

Jo de gjorde vel det, og selger vel i en viss grad ennå, til spesielt interesserte.:o)

Men oss som da lar seg forføre av de som selger mest, som markedføres som topp 10 hos bokhandlerne, vi kan heldigvis få hjelp her. For her inne er det masse tips om bra bøker .Det er mange boklesere som kun leser disse bøkene som er månedens bok , utfra markedsføring. Men bokklubbene , hva med dem.? Der er det ofte redaktøren som anbefaler månedens bok , som blir automatisk sendt om vi ikke avbestiller !. Er disse mer kritiske.?

Da er det nok lesesirkler, bokklubber med private entusiaster, "klubber" på universiteter, studentforeningsbokklubber, antikvariatbokklubber, kafébokklubber, etc., sånt du romantiserer om. Langt mer urbane greier. Men det kan for alt jeg vet finnes Villanden Forlag-bokklubb, og lignende, Pax bokklubb. Men det blir lett snevert igjen.

Bokklubbane blir eigd og drive av dei store forlaga, så månadens bok er som oftast ei bok marknadsavdelingen har bestemt seg for å selgje godt. Dei er med andre ord ikkje kritiske i det heile tatt.

Også jeg som trodde de hadde lest månedens bok med kjærlighet , at de fant bøker som de ville dele med andre, og samtidig tjene penger. Hvorfor da velge det yrket, ikke akkurat tro mot sin kjærlighet for bøker. For lese gjør de vel.? Kan ikke jobbe med bøker uten å lese.?

Frå SNL:

De norske Bokklubbenes eies i dag av forlagene Aschehoug og Gyldendal (hver 48,5 %), samt Forlaget Oktober AS og Pax Forlag AS; tidligere (1963-90) var også Cappelen en stor eier.

Det er heilt sikkert engasjerte redaktørar som vel ut bøkene med eit visst engasjement, men dei vel nok av sine eigne bøker. Og De Norske Bokklubbene har ein så stor marknadsandel, at dette i seg sjølv er med på å styre kva "folk flest" les.

Så eg må nok skuffe deg, viss du trudde Bokklubben var ein ideell organsiasjon.

Når bokprogrammet på NRK bruker tid på å intervjue studenter som har gitt ut påtatt sinte romaner og siterer dem, gjengir floskler fra dem, som den håpløse "vond smak i munnen", i denne sammenheng brukt om en students reaksjon og vemmelse da han overhører medstudenter snakke om politikk (hvem har noen gang fått vond smak i kjeften av å bli provosert?), ja, da har vi utvilsomt for mange forfattere. Spar oss.

Eg får vond smak i HJERNEN av slikt.

Som helt unge ,fikk vi høre om kjente forfattere ( Hamsun , Kjelland , Bjørnstjene Bjørnson, Lie, Garborg,osv ) og disse forteller vi barna våre om.! Men hva om 20- 40 år?. Hvilke forfattere blir husket da.?

Lars Saabye- Christensen og Ketil Bjørnstad er to forfattere jeg setter stor pris på og som virkelig fortjener å bli husket.

Solstad, Kjærstad, Ambjørnsen, Nyårdshaug, Askildsen kanskje? Så har vi jo forfattere som f.eks Bjørneboe, Mykle og Bjerke i mellom der.

Helt enig :) Det er mange norske forfattere i vår tidsperiode som vil bli husket og lest. I tillegg til de du nevner så legger jeg til, Roy Jacobsen og Aksel Sandemose.

Det å skrive litteraturhistorie over samtida, er ifølgje litteraturhistorikar Per Thomas Andersen noko av det vanskelegaste ein kan prøve seg på.

Om vi ser på litteraturhistorieskriving fram til nå, er jo tendensar meir sentrale enn einskilde forfattarskap. Grunnen til at Hamsun, Kielland, Bjørnson og Garborg (for ikkje å snakke om Ibsen!) har blitt ståande som sentrale og viktige, er at dei har innført ein ny tendens til litteraturen, i si samtid. Derfor blir dei henta fram, som representantar for vendepunkt i litteraturhistoria. Nora som går frå mannen sin, Bjørnson sin nasjonalromantikk og idyllisering av bøndene, Hamsun si utforsking av det ubeviste sjelslivet til mennesket - alt dette var nytt då det kom, og har prega diktinga i ettertid.

Dei forfattarane som kjem med noko nytt, som skapar debatt nå, er jo dei som skriv ei blanding av sjølvbiografi eller faktabaserte romanar og fiksjon, som blant anna Knausgård og Heivoll. Desse trur eg går inn i litteraturhistoria, fordi dei representerer noko nytt.

Utover dette trur eg det er vanskeleg å spå kven som vil bli hugsa.

Både Arne Garborg, Knut Hamsun og Agnar Mykle (og forsåvidt Knausgård) leser jeg i grunnen like mye på grunn av stilen og språket deres som på grunn av at de representerer noe nytt. Og så er de gode fortellere.

Einig! Og det er gjerne det at dei representerer noko nytt, som gjer at dei blir ståande som "store" i ettertid. Det er nok av bøker som kan vere gode i samtida, men som druknar litt i mengda i ettertid.

Det er jo diskusjon for seg selv, hvilke forfattere som vil bli husket fra denne epoken, hvis du tenker kun på norske tror jeg Anne Cath Vestly's barnebøker fortsatt vil bli lest og omtalt. Ellers så er det mulig at Knausgård, Nesbø, Tiller og Jan Erik Vold vil bli husket.

Ja vi har mange mange dyktige forfattere, og vi kan oppmuntre den yngre garde , den neste generasjon til også å lese deres bøker.

Tove Nilsen, Carl Frode Tiller, Roy Jacobsen, Per Petterson og Frode Grytten kanskje? Det er vanskelig å forutsi hvem som tåler tidens tann, men dette er mitt tips.

Om det er for mange som skriver bøker? Tja, det er i alle fall altfor mange dårlige bøker ute på markedet. Bøker med dårlig språk og grammatiske og ortografiske feil. Dette er vel prisen vi må betale for "mangfoldet" og det at mulighetene for selv å finansiere bøker er tilstede i større grad enn før. Det samme gjelder jo også utgivelse av musikk.

Håper da ikke det...vi trenger mange forfattere fordi mangfoldet er så stort og interessene er så mange og ulike. Tror vi trenger mange jeg. :o)