Hah, jeg sitter her og gråter av noe Kristopher Schau har skrevet. Merkelig. Språket og skrivestilen er enkel og jordnær, og formidler stemninga godt. Det er ikke en bok om de store emosjonene, til tross for temaet, men mer en beskrivelse av indre konflikter som jeg tror alle i mer eller mindre grad har. Jeg kjenner meg igjen i hans tankegang om hva man burde eller ikke burde gjøre, om flauheten, og kampen mot å la bagateller bli irritasjonsmomenter som ødelegger for "øyeblikket." Å ta den ekstra runden rundt bygget for at ikke andre mennesker skal gjennomskue en, å irritere seg over dialekta til presten når man egentlig burde fokusere på mennesket som blir begravd. Det er jo veldig menneskelig, ikke sant?
Det er veldig betryggende at andre også går rundt og har slike tanker om alt og ingenting. Det er en veldig menneskelig bok. Og det er, på en snikende måte (vel, kanskje ikke så veldig snikende?), ei bok å om å nyte de små ting. Og nå har jeg akkurat slikket vispene etter ei skuffkakerøre og skal nå ut og nyte styggværet. Siden jeg ikke har boller og sol. Anbefales.
Sist sett
