En søt liten fortelling. Velg å tolke den som vil, men den oppleves som litt "lettere" enn mange av de andre bøkene hans. Leste den som en litt morsom fortelling, med et og annet stikk og spark her og der.
Viser 10 svar.
Her er min omtale:
Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.
Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?
For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:
"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"
I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ...
Du er nok inne på de svake punktene i romanen som gjorde at jeg avbrøt boken. Jeg har ikke noe imot ulogisk fantasi (jeg elsker f.eks. Murakami), men dette ble ikke bra nok etter min mening.
Slik har jeg det også med lydbøker. Nok sagt!
Enig med deg, Ingunn. Det jeg liker her, som i alle andre Nygårdshaugs bøker, er hovedpersonenes nysgjerrighet, humør og umåtelige livsglede. Det smitter faktisk over på meg, så jeg selv blir mer oppstemt og livsglad av å lese enkelte av bøkene hans. Har ennå noen uleste romaner igjen og gleder meg stort.
Godt sagt :) Hvilke bøker har du lest, og hvilke er det du gleder deg til? Jeg syns det er stor forskjell på denne typen bøker, og de han har skrevet som er mer rene "krimromaner".
Jeg har ikke lest noen av krimromanene ennå, men mangler bare tre av de andre, nemlig Søthjerte, Himmelblomsttreets muligheter og Afrodites basseng. Jeg må vel etterhvert lese novellesamlingene også. Hadde jeg bare kunnet sitte hjemme og lese halve dagen... :)
Jeg har også Afrodites basseng på "skal snart lese"-listen. Gleder meg! Søthjerte har jeg ikke fått med meg, takk for tipset :)
Søthjerte er etter min mening den mest sære boken Gert Nygårdshaug har skrevet. Jeg har heller ikke lest krimbøkene hans, men Himmelblomsttreets muligheter og Afrodites basseng er absolutt å anbefale. Sistnevnte har dog kanskje en i overkant "happy end". De to bøkene henger også tematisk og kronologisk sammen, så du bør lese Himmelblomsttreet først.
Har ett ord jeg liker å bruke om denne boka: FINURLIG!
Sist sett
