Bokelskere.no

En ny komedie fra vår venn fra Stratford. Denne gang er tingene snudd på hodet selv om allting,ikke overraskende, tilsynelatende ender godt til slutt. For denne gangen er det mannen som må gifte seg "mot sin vilje" mens det vanligvis er damene som er denne æren til del. Adelsmannen Bertrand synes at den vakre Helena, som elsker Bertrand, er under sin stand, men etter at Helene, som legedatter, helbreder kongen, blir Bertrand "beordret" til å gifte seg med Helena.

Bertrand rømmer uten å fullbyrde ekteskapet (litt urealistisk der, Will)og lover at Helena aldri kan bli hans kone uten at hun får ringen som er på hans finger og hun er svanger med hans barn. Deretter drar han i krigen i Padua som leiesoldat. Helena følger etter, utkledd, og forfører Bertrand, lurer ringen fra ham og blir gravid med hans barn. Da er jo allting godt, men ender det virkelig godt?

Hvorvidt alt faktisk ender godt eller om man skal oppleve tittelen som ironisk, tror jeg avhenger av hvordan skuespillerne spiller avslutningsscenen der Bertrand lover å være ektemann for Helena. Dersom skuespillerne forlater scenen hånd i hånd, ender alt godt. Dersom de forlater scenen hver for seg eller med en viss distanse, vil nok tittelen være å opfatte som ironisk og et lykkelig ekteskap er ikke særlig sannsynlig. Slutten åpner ihvertfall for begge tolkningsmulighetene.

Nemlig, for er dette en komedie eller er det ikke? Har funnet ut at Troilus og Cressida, Når enden er god er allting godt og Like for like noen ganger betegnes som problem plays. Dette er mørke komedier der etiske problemstillinger presenteres og der det ikke gis noen enkle svar eller løsninger. Stykkene har blitt sammenlignet med Ibsens stykker der moralske og samfunnsmessige problemer settes under debatt.

Som i Troilus veksler stykket mellom farse-aktige scener og dypere, psykologisk tematikk, men i motsetning til Troilus har dette stykket en happy ending, i hvert fall på overflaten slik du sier, Johan.

Slik jeg leser stykket, er det Helena som er hovedpersonen. Hun er, som flere av sine medsøstre i Shakespeares univers, munnrapp, der hun for eksempel river kjeft med Parolles om jomfrudom (1.1) og intelligent, for eksempel der hun overtaler kongen til å la henne prøve å helbrede ham. Hun er en ukonvensjonell kvinne som har lært mye om legekunst av sin far og hun er også meget handlekraftig der hun drar etter Bertram både til hoffet og til Firenze og slik hun legger opp til å få Bertram til ektemann osv. Likevel fremstilles hun som edel, god, sann, kysk, vakker og det er liksom ikke måte på. Hun er jo egentlig en sosial klatrer som synker temmelig dypt for å få en mann som ikke elsker henne, eller hvis hun er sann og god og “all of the above”, faktisk ikke fortjener hennes kjærlighet. Er det ekte kjærlighet som driver henne av gårde til Firenze? Er ikke den pilegrimsreisen nesten masochistisk? Selv om Helena er i sin fulle rett til å prøve å få tilbake ektemannen, er ikke “fellen” hun legger opp egentlig umoralsk? Hun legger jo fellen slik at den er like ved å klappe sammen rundt Bertram ved hoffet også der han utsettes for kongens vrede før hun dukker opp. Temmelig hevngjerrig av en edel og god kvinne, på den annen side; fytti rakkern for ei tøff dame!

Jeg er ikke helt sikker på den dama der, men kanskje fortjener hun og den unge Bertram hverandre. Han er ung, vakker og med livet foran seg og så tvinges han til å gifte seg. Han utsettes jo egentlig for et overgrep fra kongen og det han begår av ryggesløse, feige bedrifter bunner jo egentlig i et ønske om personlig frihet. Men så er det det at han er så usympatisk i sitt snobberi og sitt forsøk på å slippe unna Diana der på slutten: Hun er en “som jeg en gang har moret meg litt med”, og så prøver han seg på at det er Diana som har prøvd å forføre ham!

I alle tilfeller har ikke mennene i dette stykket mye å stille opp mot alle de sterke kvinnene, de får viljen sin.