Bokelskere.no

Hm. Interessant.

Hva med tanken om at det ikke er språket vi ikke elsker, men at vi rett og slett misliker oss selv, som nordmenn.

Vi har mindreverdighetskomlekser så det holder (Heia Nortug!) og skulle aller helst vært amerikanere. Mens man på Island og Irland hegner om språk og kultur, er vi i Norge villige til å oppgi det som gjør oss norske.

Spesielt tydelig er språkets forfall i kvasi-intellektuelle blader som Klassekampen og Morgenbladet, der forfatterne dynger på med amerikanske uttrykk, see what I mean?

Det tror jeg for så vidt du har rett i. Og kanskje er det sånn at Bertrand - og jeg - så lett kan elske norsk språk og kultur fordi det ikke begrenser oss. Vi har jo andre språk og kulturer å falle tilbake på hvis det skulle bli behov for det. Mens norskhet som et resultat av den forferdelige, ensrettende nasjonsbyggingen på 1800-tallet oppleves som så snevert at det knapt er mulig for et moderne menneske å få plass i det?

Det er jo så mye som gjør oss norske, og så få ting som trekkes frem som typiske - som om det skulle finnes EN type norskinger? Akkurat som vi har en så fantastisk språkrikdom, men strenge normer. Dermed blir det radikalt og befriende å ta avstand fra norskhet og norsk språk - som jo egentlig er noe av det frieste som finnes ...

Mulig norsk kan virke stramt, men likevel ... også der hvor det er lett å finne norske formuleringer uttrykker vi oss på engelsk. (I am shocked. Deeply shocked.) Hvorfor?

Mindreverdighetskomplekser og språkelig jåleri, spør du meg. Utbredt blandt det jeg noe flåsete kaller Blinderneliten, de som skriver i Minerva, Klassekampen eller en eller annen blogg og gjerne vil pynte seg med fine formuleringer, man følger da med i tiden ...