Bokelskere.no

Hm.. Markens grøde...jordnær, ja. Jeg for min del (som en stor Hamsun fantast) klarte ikke å lese meg fram til midten en gang... Jeg syns at Hamsun like gjerne bare kunne ha skrevet "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria". Og, som et svar til mange i denne tråden: les gjerne disse fire verkene (perlene) som en syklus.

"Mysterier" er blitt tolket i mange retninger, ja. Min tolking er en tolking av hovedpersonene i de ovennevnte fire verkene som en helhet, ikke bare selve "Mysterier" som en helhet. Prøv å sammenlikne jeg-personen i Sult, Nagel, Glahn og Johannes som skikkelser. Hva er det som forener dem? Med Nagel som utgangpunkt bør man kanskje legge merke til fiolinkassen hans som jeg tror er det viktigste (?) symbolet i romanen.. Når nevnes musikken han spiller og fiolinkassen hans, og i det hele tatt ordet "musikk" i romanen? Og i hvilke sammenhenger? Hvis du har et lesebrett, med søkefunksjon, blir ting lettere :)

(Dette er bare et forslag.. får se om noen kommer fram til det jeg har tenkt..er ikke sikker om jeg kan hinte mer om min egen subjektive og kanskje litt fjerne, men faktisk innovative tolking ;) Hm, man må kanskje ha lest / ha kjennskap til verkene Landstryker-verkene hans, og ha lest litt sekundær litteratur om de to skikkelsene i Hamsuns forfatterskap etter århudreskiftet- Vandreren og Bonden. Hva kan da hovedskikkelsen i hans fire betydelige romaner fra 1890-årene benevnes som?)

Jeg vil nok benevne hovedskikkelsen i de romanene du nevner (kanskje bortsett fra i "Victoria") som vandrere, men det finnes det jo en mengde av også i Hamsuns senere romaner, først og fremst i vandrer-trilogien ("Under høststjernen", "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glede") der jeg-personen (Knut Pedersen i de første to) er en virkelig vandrer, noe som skulle fremgå av betegnelsen trilogien har fått (i ettertid).

Andre vandrere som jeg kommer på i farten er lensmann Geissler i "Markens grøde" og August i Landstryker-trilogien.

Ja, Vandrere, men hva slags? Og som du sa Johannes i "Victoria" passer ikke helt inn i denne kategorien.. Hva med "Kunstnere"? Er ikke både Sult-personen, Nagel, Glahn og Johannes Kunstnere i en bredere forstand?

Akkurat hva slags vandrere er vanskelig å si.
Den "ekteste" er nok Knut Pedersen i vandrer-triliogien.

Et kjennetegn på Hamsuns vandrere - etter min mening - er at de ikke har noen "historie" bak seg, de bare dukker opp (det gjelder nok andre av Hamsun-karakterene også), og noen av dem forsvinner like fort, jfr. første avsnitt i "Mysterier".

Når det gjelder kunstnere i snever forstand, er det først og fremst noen av personene i tendensromanen "Ny jord" (1893), som faller meg inn.

Det du sier er veldig treffende, synes jeg! Vandreren som ikke har noe historie bak seg.. den rot- og rastløse, som hele tiden er på vei. Dette gjelder i veldig stor grad verkene etter "skiftet" i Hamsuns forffaterskap, ja, der er det hovedpersoner som i veldig "fysisk" forstand preges av Vandrerens karakteristikk. De.. vandrer, rett og slett, stadig

Det jeg tenker på er vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de fire verkene jeg er så glad i :) Jeg har et sted dristet meg til å kalle dem "sjelens Vandrere"- mennesker som er på "skridtløse, sporløse Rejser", "disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa" (sitatet er fra Hamsuns litterære program). Det indre livet er i fokus her, den indre reisen, den indre vandringen. Virringen. Letingen. Umuligheten.

Vandreren fra etter 1900.tallet har veldig mye til felles med hovedpersonene i Sult, Mysterier, Pan og Victoria, ja! Men jeg syns at det trengs et litt mer presist begrep for å betegne dem, og da foreslår jeg benevnelsen "Kunstnere". Og i Mysterier er mysteriene rundt Nagel tett knyttet til det som etter min mening kan kalles et "kunsterisk vesen". Forholdet til naturen har også mye å si, og i Nagels tilfelle er forholdet til musikken (kunsten) og naturen dypt sammenflettet.

Jeg har et lite ordspill her: det kunst-neriske som noe kunst-ig, i motsetning til det natur-lige, eller naturen. Husker dere lignelsen om kong Midas fra gres mytologi? :) I tillegg kan man også tenke litt på kjærlighetsproblemene til hovedpersonene (et forhold er umulig)..Her er noe Hamsuns venn Johannes Jørgensen sa til ham: "Ak Gretchen, Gretchen, den selviagttagende, liviagttagende, selvnoterende og livsnoterende Skribent blev dig en daarlig Elsker! Som alt blev Guld for Midas, bliver alt for ham til Kunst". Det kan man si om alle hovedpersonene i de fire verkene...

(det er best at jeg stopper nå, fordi ellers bli det altfor mye :))

Må bare få legge til Edevart og Lovise Magrete fra Landstrykere. Må vel være de mest urolige vandrerfigurene til Hamsun?

Ja, og de ble vel bare mer og mer desillusjonerte og urolige jo mer de "vandret" ....

Det blir aldri for mye om Hamsun og hans forfatterskap.

Det du skriver om "vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de verkene jeg er så glad i.", høres veldig interessant ut.
Får tenke litt på det i løpet av helga og så komme tilbake med synspunkter senere.

"Sult"-heltens opplevelse av mørket på politicella, synes jeg er noe av det som er mest intenst beskrevet av psykiske fenomener og "vandringer" i norsk litteratur.