Bokelskere.no

Det du skriver er helt legitimt fram til siste setning, synes jeg. Man kan godt slite med å forstå Nagel, det er såvisst en psykologisk mer enn en handlingsdrevet roman, men at dette er svulstig romantikk kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Kan du forklare nærmere?

Mente bare at hvordan Nagel uttrykker sine følelser overfor de to damene er litt i overkant av hva jeg trives med, men det var muligens vanlig på den tiden at en beilet med store ord.. Forøvrig synes jeg det er flott at det fortsatt er mange (relativt) unge menn som er romantisk anlagt. Vi burde nok hatt mer av det i hverdagen når jeg tenker meg om:)

Jeg liker det du sier! vi trenger flere som er litt nagelsk anlagt (av flere grunner enn at de kan skrives god litteratur om). Men jeg tror ikke poenget med Mysterier på noe vis er å vise at menn 'før i tiden' rant over av skjønne ord når de nærmet seg kvinner, (nei, kjærlighet som jordsmonn for forhold er vel mer utbredt nå enn det var i tidligere tider?) men viktigere, romanen sett isolert: Nagel er alene om å være slik. Han er en raring . . . men en fin raring. Og kanskje Nagel er nøkkelen til Mysterier, det vil si, kanskje får man mest ut av romanen hvis man ikke leser den som 'historien om noe' men som 'historien om Nagel', mannen med de gule knebuksene (eller var det Werther?). Hm . . .

Jeg la jo merke til at Nagel skilte seg ut i det ellers så dannede selskap, men at han hadde knebukser fikk jeg ikke med meg:) Den gule dressen blir jo stadig omtalt også det at han løper ut uten hatt/ lue, som sikkert var uakseptabelt på den tiden - tenk så tiden har forandret seg:) Ikke mange hatter å skue på menn i dag, ikke på kvinner heller for den saks skyld.

Nei da, kunne ikke spore noe ondt i Nagel,tvert i mot.Han deler villig vekk av sin formue, men jeg blir ikke klok på denne gavmildheten.