Bokelskere.no

Jeg er ikke i stand til å slutte meg til alle lovordene som denne boka har høstet. Visst er den spennende, men det er ikke nok. Boka er spekket med detaljerte skildringer av allverdens grusomheter. Det er rystende, men kanskje mindre realistisk. Forbryterne er skruppelløse uten sidestykke. Politiarbeidet virker heller tilfeldig, bortsett fra innsatsen til Joona Linna som til gjengjeld virker å være utstyrt en nærmest overnaturlig intuisjon. Alt er så overdrevet!!

Enig. Denne var bare slitsom!

Boka er spekket med detaljerte skildringer av allverdens grusomheter. Det er rystende, men kanskje mindre realistisk. Forbryterne er skruppelløse uten sidestykke. Politiarbeidet virker heller tilfeldig, bortsett fra innsatsen til Joona Linna som til gjengjeld virker å være utstyrt en nærmest overnaturlig intuisjon. Alt er så overdrevet!!

Og det er akkurat derfor jeg elsker denne boka! Den er ren og skjær underholdning, og kun det. Forfatteren(e) skal ikke overbevise leseren om noen ting, de vil bare underholde. Og jeg, som den litt rare personen jeg er, er glad i litt morbide ting, og har selv en galgenhumor. Så denne boken var noe for meg. Desutten skjønner jeg ikke de som klager over at boka, eller noen bøker gennerelt, er lite troverdig i forhold til virkeligheten, og at visse scener er overdrevet. Dette er underholdning og IKKE reality. Vi snakker om litteraturens verden ikke den virkelige verden. Det er derfor ikke nødt til å være sant, eller ekte, eller fakta, eller mulig. Det er ren fantasi. Og skal man skrive en bok som denne hvor leseren skal grøsse fra hårrota og helt ut til tåtuppen, og at ting skal virke litt morbid og utenfor fatteevne...ja da må man jo gå litt utenfor sannheten, hva som er mulig og virkeligheten. Vil man absolutt ha ren og skjær sannhet og virkelighet så får man lese faktabøker!

Jeg liker også bøker som gir meg sterke opplevelser. Det er fint med grøss! Men fjerner handlinga seg for mye fra virkeligheten, blir troverdigheten borte, og det blir ikke rom for noe grøss.

Hmm...skjønner ditt synspunkt, men er ikke enig...men det kan man ikke alltid være heller. Jeg synes det er greit med litt spillerom for fantasien...er det en oppdiktet verden så er det en oppdiktet verden, uansett om det er drager og trollmenn eller mord i stockholms gater det er snakk om. Det finnes jo krimromaner hvor spøkelser er et tema, og spenningsromaner hvor alkymi(fra metall til gull) er et tema...og likevel forholder bøkene seg til virkelige steder, og "ekte" mennesker.....rettere sakt det finnes mange bøker som leker med sannheten og hva som faktisk er mulig...men jeg synes da disse bøkene er minst like gode om ikke bedre enn rett frem polti/røver bøker hvor all politiarbeid og all fakta er så eksakt at det blir kjedelig. Men jeg trur når alt kommer til alt har det vel også litt å gjøre med smak og hva ulike lesere ønsker ut av en bok, og hva de liker å lese.

Ai! Her snakker vi visst helt forbi hverandre. Jeg synes det er veldig fint at du liker fantasy-bøker. Men det er en helt annen sjanger. Når man åpner en slik bok, har leseren på forhånd akseptert at her skal det skje overnaturlige ting. Men når det i en såkalt "realistisk" bok dynges på med sterke effekter. (I "Hypnotisøren" dreier det seg om alskens perversiteter), da synes jeg at det hele bare virker spekulativt. Og når personene i tillegg oppleves mest som pappfigurer (for meg virker ikke menneskene i denne boka som ordentlig "levende"), da er jeg ikke i stand til å si at dette var en god bok.

Jeg trur du missforsto meg. Leser sjelden fantasybøker, men satt bare de to sjangerene opp mot hverandre, og sa det at for meg spiller det ingen rolle om det er snakk om fantasy eller realistiske bøker...jeg har åpen fantasi likevel, og liker at bøkene ikke helt følger sannheten.

Da synes jeg du bør lese boka "Det siste barnet" av John Hart (hvis du da ikke allerede har gjort det). Innholdsmessig har denne boka mye felles med "Hypnotisøren": et barn er blitt borte, fortvilte foreldre, politiet som leter og leter osv. Her vil du finne mye av det du liker: Masse grøss, morbiditet, fantasifullhet osv. Poenget mitt er at i boka til John Hart er det mennesker jeg TROR på. Her blir jeg sugd inn i handlinga og det går kaldt nedover ryggen på meg, i motsetning til det som skjedde da jeg leste "Lars Kepler"

Takk for tipset:) Den skal jeg se nærmere på.

Jeg ble heller ikke overbevist. Det er godt driv i boka, men den skjemmes av logiske brister, skrivefeil og veldig variable karaktertegninger. Tok meg i å tenke at disse forfatterne umulig kunne ha barn selv, men ser de har tre. Det overrasket meg, for foreldrene i denne boka reagerer temmelig anormalt på sønnens forsvinning. Fullstendig brist på troverdighet, intet mindre. Og "politiarbeidet"? Vel, det var ikke akkurat preget av systematikk og profesjonalitet. Men for all del, jeg kom meg da gjennom påsken. Kuriositet: "Wailord" og gjengen henter sine inspirasjoner fra Pokemon-universet, men forfatternes beskrivelse av pokemon-figurene likner mer på Bakugan. En Pokemon kan ikke rulles sammen og bæres rundt som en kule i lommen såvidt jeg vet. Det kan derimot en Bakugan. Og hvor ble det egentlig av denne gjengen? De glapp for meg.

sitat fra boka: Spillerne har dem i lomma, de kan rulles sammen og legges inn i små baller.

Og beskrivelsen er lenger og om hvordan de slåss med de. Og alt dette er riktig. Pokèmonene bor jo inni pokèballer...beskrivelsen at de rulles sammen er vel ikke helt riktig, de blir bare "absorbert" inn i ballen.

Jeg synes boka er veldig bra. Den har en annen vinkling enn mange andre krimbøker (som fort kan bli litt kjedelige). Temaet hypnose, helheten og diverse detaljer, gjør at boka er spennende fra første stund. Den er kanskje ikke så realistisk på noen områder, men hvis det er med på å krydre handlingen så er det bare kjekt.

Har du lest Paganinikontrakten? Det er den siste til ekteparet Kepler! Den anbefales også..:)

Holder på med den nå. Virker ikke så bra som Hypnotisøren, men den er ikke dårlig. Vi får se...