Bokelskere.no

Håpet på å høre fra selveste hovedpersonen og jammen dukket han opp:) Ser Hamsun er byttet ut med noe annet?

At vi er forskjellige er tydelig, jeg har virkelig jobbet for å ikke bla meg fort igjennom Mysterier. Ser det vakre språket, men får så lite ut av det. Synes Nagel prater altfor mye;)

Tror forventningene var skyhøye etter å ha lest så mye positiv omtale av boken. Da dette var min første Hamsun og jeg vanligvis ikke leser mye "gammel" litteratur sier det seg selv at dette ikke traff helt. Jeg kommer til å prøve igjen og har fått mange tips om bøker som er litt mindre psykologiske, mer handlingsdrevet og med karakterer jeg kan kjenne meg igjen i. Nagels tanker er av en helt annen verden enn min. Er nok mer jordnær. Hyggelig med romantikk, men dette ble litt i overkant svulstig.

Det du skriver er helt legitimt fram til siste setning, synes jeg. Man kan godt slite med å forstå Nagel, det er såvisst en psykologisk mer enn en handlingsdrevet roman, men at dette er svulstig romantikk kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Kan du forklare nærmere?

Mente bare at hvordan Nagel uttrykker sine følelser overfor de to damene er litt i overkant av hva jeg trives med, men det var muligens vanlig på den tiden at en beilet med store ord.. Forøvrig synes jeg det er flott at det fortsatt er mange (relativt) unge menn som er romantisk anlagt. Vi burde nok hatt mer av det i hverdagen når jeg tenker meg om:)

Jeg liker det du sier! vi trenger flere som er litt nagelsk anlagt (av flere grunner enn at de kan skrives god litteratur om). Men jeg tror ikke poenget med Mysterier på noe vis er å vise at menn 'før i tiden' rant over av skjønne ord når de nærmet seg kvinner, (nei, kjærlighet som jordsmonn for forhold er vel mer utbredt nå enn det var i tidligere tider?) men viktigere, romanen sett isolert: Nagel er alene om å være slik. Han er en raring . . . men en fin raring. Og kanskje Nagel er nøkkelen til Mysterier, det vil si, kanskje får man mest ut av romanen hvis man ikke leser den som 'historien om noe' men som 'historien om Nagel', mannen med de gule knebuksene (eller var det Werther?). Hm . . .

Jeg la jo merke til at Nagel skilte seg ut i det ellers så dannede selskap, men at han hadde knebukser fikk jeg ikke med meg:) Den gule dressen blir jo stadig omtalt også det at han løper ut uten hatt/ lue, som sikkert var uakseptabelt på den tiden - tenk så tiden har forandret seg:) Ikke mange hatter å skue på menn i dag, ikke på kvinner heller for den saks skyld.

Nei da, kunne ikke spore noe ondt i Nagel,tvert i mot.Han deler villig vekk av sin formue, men jeg blir ikke klok på denne gavmildheten.

Fint at du ikke har tenkt å gi opp Hamsun på grunn av litt motstand da:)

Leser Mysterier selv for øyeblikket, og ser godt hva du mener. Lange monologer, uten altfor mye innhold og mening. Unnskyld at jeg sier det, men det blir nesten litt Dostojevskij-wannabe, uten at det lykkes spesielt godt. (Som diskutert i mange andre fora er jo Hamsun ofte påfallende lik Dostojevskij)

Tror nok du vil få mer ut av f.eks Markens Grøde, som er mye mer jordnær, veldig handlingsdrevet, og med temaer som de fleste reflekterte mennesker kan relatere seg til. Dette er for meg en mye bedre bok enn de andre jeg har lest av han, skrevet av en mer moden Hamsun.

Hm.. Markens grøde...jordnær, ja. Jeg for min del (som en stor Hamsun fantast) klarte ikke å lese meg fram til midten en gang... Jeg syns at Hamsun like gjerne bare kunne ha skrevet "Sult", "Mysterier", "Pan" og "Victoria". Og, som et svar til mange i denne tråden: les gjerne disse fire verkene (perlene) som en syklus.

"Mysterier" er blitt tolket i mange retninger, ja. Min tolking er en tolking av hovedpersonene i de ovennevnte fire verkene som en helhet, ikke bare selve "Mysterier" som en helhet. Prøv å sammenlikne jeg-personen i Sult, Nagel, Glahn og Johannes som skikkelser. Hva er det som forener dem? Med Nagel som utgangpunkt bør man kanskje legge merke til fiolinkassen hans som jeg tror er det viktigste (?) symbolet i romanen.. Når nevnes musikken han spiller og fiolinkassen hans, og i det hele tatt ordet "musikk" i romanen? Og i hvilke sammenhenger? Hvis du har et lesebrett, med søkefunksjon, blir ting lettere :)

(Dette er bare et forslag.. får se om noen kommer fram til det jeg har tenkt..er ikke sikker om jeg kan hinte mer om min egen subjektive og kanskje litt fjerne, men faktisk innovative tolking ;) Hm, man må kanskje ha lest / ha kjennskap til verkene Landstryker-verkene hans, og ha lest litt sekundær litteratur om de to skikkelsene i Hamsuns forfatterskap etter århudreskiftet- Vandreren og Bonden. Hva kan da hovedskikkelsen i hans fire betydelige romaner fra 1890-årene benevnes som?)

Jeg vil nok benevne hovedskikkelsen i de romanene du nevner (kanskje bortsett fra i "Victoria") som vandrere, men det finnes det jo en mengde av også i Hamsuns senere romaner, først og fremst i vandrer-trilogien ("Under høststjernen", "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glede") der jeg-personen (Knut Pedersen i de første to) er en virkelig vandrer, noe som skulle fremgå av betegnelsen trilogien har fått (i ettertid).

Andre vandrere som jeg kommer på i farten er lensmann Geissler i "Markens grøde" og August i Landstryker-trilogien.

Ja, Vandrere, men hva slags? Og som du sa Johannes i "Victoria" passer ikke helt inn i denne kategorien.. Hva med "Kunstnere"? Er ikke både Sult-personen, Nagel, Glahn og Johannes Kunstnere i en bredere forstand?

Akkurat hva slags vandrere er vanskelig å si.
Den "ekteste" er nok Knut Pedersen i vandrer-triliogien.

Et kjennetegn på Hamsuns vandrere - etter min mening - er at de ikke har noen "historie" bak seg, de bare dukker opp (det gjelder nok andre av Hamsun-karakterene også), og noen av dem forsvinner like fort, jfr. første avsnitt i "Mysterier".

Når det gjelder kunstnere i snever forstand, er det først og fremst noen av personene i tendensromanen "Ny jord" (1893), som faller meg inn.

Det du sier er veldig treffende, synes jeg! Vandreren som ikke har noe historie bak seg.. den rot- og rastløse, som hele tiden er på vei. Dette gjelder i veldig stor grad verkene etter "skiftet" i Hamsuns forffaterskap, ja, der er det hovedpersoner som i veldig "fysisk" forstand preges av Vandrerens karakteristikk. De.. vandrer, rett og slett, stadig

Det jeg tenker på er vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de fire verkene jeg er så glad i :) Jeg har et sted dristet meg til å kalle dem "sjelens Vandrere"- mennesker som er på "skridtløse, sporløse Rejser", "disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa" (sitatet er fra Hamsuns litterære program). Det indre livet er i fokus her, den indre reisen, den indre vandringen. Virringen. Letingen. Umuligheten.

Vandreren fra etter 1900.tallet har veldig mye til felles med hovedpersonene i Sult, Mysterier, Pan og Victoria, ja! Men jeg syns at det trengs et litt mer presist begrep for å betegne dem, og da foreslår jeg benevnelsen "Kunstnere". Og i Mysterier er mysteriene rundt Nagel tett knyttet til det som etter min mening kan kalles et "kunsterisk vesen". Forholdet til naturen har også mye å si, og i Nagels tilfelle er forholdet til musikken (kunsten) og naturen dypt sammenflettet.

Jeg har et lite ordspill her: det kunst-neriske som noe kunst-ig, i motsetning til det natur-lige, eller naturen. Husker dere lignelsen om kong Midas fra gres mytologi? :) I tillegg kan man også tenke litt på kjærlighetsproblemene til hovedpersonene (et forhold er umulig)..Her er noe Hamsuns venn Johannes Jørgensen sa til ham: "Ak Gretchen, Gretchen, den selviagttagende, liviagttagende, selvnoterende og livsnoterende Skribent blev dig en daarlig Elsker! Som alt blev Guld for Midas, bliver alt for ham til Kunst". Det kan man si om alle hovedpersonene i de fire verkene...

(det er best at jeg stopper nå, fordi ellers bli det altfor mye :))

Må bare få legge til Edevart og Lovise Magrete fra Landstrykere. Må vel være de mest urolige vandrerfigurene til Hamsun?

Ja, og de ble vel bare mer og mer desillusjonerte og urolige jo mer de "vandret" ....

Det blir aldri for mye om Hamsun og hans forfatterskap.

Det du skriver om "vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de verkene jeg er så glad i.", høres veldig interessant ut.
Får tenke litt på det i løpet av helga og så komme tilbake med synspunkter senere.

"Sult"-heltens opplevelse av mørket på politicella, synes jeg er noe av det som er mest intenst beskrevet av psykiske fenomener og "vandringer" i norsk litteratur.

Hamsun er vel snarere en viderefører enn en 'wannabe'? Og han gjør det med stor stil. På bakgrunn av det lille jeg har lest av Dostojevskij (ja jeg innrømmer allerede det er lite) er jeg av den oppfatning at Hamsun er mer vellykket i å realisere det som folk peker på er Dostojevskij sitt prosjekt. Heh, en av mine synder mot litteraturen må være at jeg ifjor avbrøt lesningen av Forbrytelse og Straff halvveis inne i romanen. Jeg fikk inntrykk av den som en pratsom og smått melodramatisk utgave av Sult, altså som mindre moden, dårligere skrevet, om enn med et interessant etisk innslag. Jeg må selvsagt gi den en ny sjanse og bedømme den ut ifra dens helhet, og hva mer, lese den utenfor eksamenstiden(!). Men du bør nok gi den unge Hamsun mer velvilje også. Umoden er han ikke, vil jeg si, men deilig frisk.

Først; har ikke sagt han var umoden:)

Sammeligningen Sult og F&S er åpenbar. Men min oppfatning er heller motsatt av din:) Tror aldri jeg har lest så mye på så kort tid som da jeg las den boken. Ble dradd inn med en demonisk kraft, og det var som om verden rundt meg ikke eksisterte.

Igjen, merkelig og samtidig gøy hvordan litteratur kan oppleves forskjellig:)

Jeg vil anbefale deg å i det minste lese ferdig boka før du trekker slike lettvinte slutninger. En romans meningsinnhold ligger vel ikke nødvendigvis i en karakters enkeltutsagn, men må sees i lys av romanens helhet? Særlig når romanen tematiserer menneskesinnets irrganger og upålitelighet? "Dostojevskij-wannabe"...tja, hvem kan forsøke å skrive om et menneskes indre uten å være det?

For all del, Markens grøde er god, men at denne modenheten du snakker om skaper et kvalitetsskille i forfatterskapet, altså at tidligere romaner dermed er utslag av umodenhet, er jeg ikke med på. Dessuten blir det vanskelig å forstå Hamsuns programerklæring om det ubevisste sjeleliv ved å bare lese de mer "jordnære" verkene.

Det ser muligens ut som jeg har begynt i feil ende gjeldende Hamsuns litteratur. Regner med at jeg etterhvert vil trives bedre med stil og språk.

Det "ubevisste sjeleliv" er et fantastisk uttrykk. Jeg bøyer meg i støvet og skjønner at jeg har fortått svært lite.

Jeg prøvde å finne hele "sjæleliv"-teksten på nettet, uten å lykkes. Den kunne kanskje vært opplysende for deg når det gjelder hva Hamsun forsøkte å få til. (Hvis du ikke allerede har lest den, da).

Må bare legge til at selv om jeg er stor fan av Hamsun forventer jeg ikke at alle andre skal underkaste seg ukritisk. :) Kanskje får du aldri sansen for Hamsun, og det må være lov.

Mener du manifesto-en "Fra det ubevisste sjeleliv"? ;)

http://www.vgskole.net/teachers/norsk/litteratur/1850_1900/ubevisst_sjeleliv.htm

Vet ikke om det er alt. Husker ikke rett og slett.

Prøvde bare å imøttekomme AC`s problemer med boka. Var ikke ment som noen slutninger, bare min opplevlese av verket så langt.

Ser at jeg muligens har kom med noen litt lettvinte slutninger, men synes du drar like lettvinte slutninger av innlegget mitt.

Jeg støtter selvsagt din oppmuntring om å ikke gi opp Hamsun og jeg har som sagt forståelse for at man ikke har noe til overs for Nagel og hans innfall.

Men: Det jeg reagerte på ved innlegget ditt var det jeg leser som en avvisning av Mysterier i en håndvending. Det var slutningen jeg trakk på grunnlag av det du skrev, og du må gjerne korrigere meg eller utdype. Det viktigste for meg at boka ikke får et negativt stempel den ikke fortjener, som skremmer potensielle lesere bort fra den.

Var overhodet ikke min intensjon å avskrive en halvlest bok. Er selv en nyvunnet fan og beundrer av Hamsun.

Alt jeg sier er at Mysterier har passasjer som ikke ga meg meget. Alt satt i sammenheng kan de gjerne være uunnværlige.

Kommentaren om at det var en dårlig Dostojevskij-kopi var kanskje litt krass, men det er hardt å bli sammenlignet med mesteren. Og når jeg først tillater meg å sammenligne, klarer ikke Hamsuns monologer og helt å nå opp til Fjodors`s. Synes jeg da. Den psykologiske romansjanger i det hele tatt er eid av Dosotojevskij, og alle som prøver seg må tåle sammenligningen.

Derav henvisningen til Markens Grøde, der jeg synes Hamsun briljerer.