Bokelskere.no

Jeg tolker deg som at du mener at de av oss som leser lettvekterlitteratur ikke eier kritisk sans, og det er i så fall ganske arrogant. Det fleste voksne mennesker er fullt i stand til å tenke over hva de leser, de sluker ikke alt med hud og hår.

Og hvorfor skulle det være liten sjanse for at man setter seg grundigere inn i et tema/en kultur etter å ha lest en underholdningsroman? Jeg har ofte gjort det, og jeg ser ikke på meg selv som så unik at jeg tror jeg er den eneste.

Edit: Jeg ser nå at Rose-Marie har skrevet mye av det samme som meg, men jeg lar innlegget stå i alle fall.

Det jeg sier, er at ingen av oss har kapasitet til å gjennomskue all feilaktig informasjon vi møter, og at vi i enda mindre grad har det når det er snakk om en tematikk eller en kultur som er fremmed for oss. Dette gjøres igjen enda verre når f.eks. feil eller stereotyper i romaner ikke diskuteres.

Angående ditt annet avsnitt, mente jeg heller at om vi på forhånd ikke har kapasitet nok til å avsløre større feil og mangler, kan det være at vi rett og slett ikke oppfatter nødvendigheten av å lese korrigerende litteratur eller faglitteratur siden.

Verden vil bedras! Vi bør faktisk også stille spørsmål ved de oppleste og vedtatte "sannheter" som fremgår av historiebøkene (les: korrigerende litteratur) også. Sannheten er vel at det ikke finnes noen sannheter - bare en hel masse subjektive oppfatninger som i beste fall inneholder en viss kjerne av noe objektivt og verifiserbart. ;-)

Kildekritikk er viktig, men noen kilder er mer pålitelige enn andre. Selv om vi alle farges av våre subjektive oppfatninger, og selv om vi ikke kan bedrive forskning eller historieskrivning uten å la funnene farges av våre egne oppfatninger, vil jeg ikke gå så langt som å si at det ikke finnes noen sannheter. Da kan vi i så fall legge ned universitetene ;)

Det finnes ingen absolutte sannheter annet enn i de absolutte vitenskapene. I for eksempel humaniora og samfunnsfag må man drive aktiv kildekritikk for å ikke la seg lure. Min utdannelse er en krysning av statsvitenskap og historie og jeg kan si at du må lete lenge for å finne absolutte sannheter her, nettopp derfor er teori og metode-kursene innen disse fagfeltene absolutt nødvendig.

I matematikk finnes det absolutte sannheter, men selv i språk finnes det rom for diskusjon.

Nei, selvfølgelig. Innenfor humaniora snakker vi vel heller om representabilitet og sannsynlighet. Likevel anses noen påstander og tolkninger for å være mer sannsynlige enn andre. Men dette er vel et sidespor? ;)

Det er helt riktig, man lærer det som anses for å være mest representabelt og sannsynlig, og ja, dette er definitivt et sidespor;)

Jeg satte det hele på spissen med vilje. Men det ER likevel noe i det jeg sier. Opp gjennom historien har det alltid vært seierherrene som har skrevet historien. I nyere tid har vi sett hvordan mediene manipuleres i forbindelse med krigshandlinger i enkelte land. Det vi tror er vedtatte sannheter i dag, trenger absolutt ikke å være det om 50 år ... ;-)

Det er jeg ikke uenig i :)

Selvfølgelig kan ingen gjennomskue alt, men jeg tror de fleste som leser en underholdningsroman er fullt klar over at det er nettopp underholdning og ikke noe de lærer av. De lar seg underholde mens de leser, så legger de bort boken og er fornøyd med det. Det finnes selvsagt de som tar alt for god fisk, men vi kan ikke begynne å sensurere med tanke på disse.

Om vi ikke skal lese noe vi ikke har full innsikt i fra før, for å være sikre på å unngå misforståelser og vranglære, så går veldig mye litteratur bort. Ta for eksempel Dostojevskij, han skrev ikke nødvendigvis om St. Petersburg/Russland slik det faktisk var, han skrev ut ifra sitt politiske ståsted, så man kan ikke tro man lærer alle fakta som Russland på 1800-tallet av å lese hans romaner. Jeg har en utdannelse som inkluderer russisk litteratur- og kulturhistorie, så jeg kan da lese Dostojevskij, men ikke en som ikke har mye kunnskap om dette fra før, er det det du sier? I så fall hadde mange gått glipp av en stor forfatter.

Nå er du inne på det jeg skrev tidligere i dag. Jeg mener at vi aldri til fulle legger fra oss en bok - alt vi leser, som alt vi er i kontakt med, former oss og våre oppfatninger. Noe reflekterer vi over, men det meste forblir mer eller mindre ubevisst. Er man bevisst, blir en større andel av dette reflektert over, men ingen reflekterer over absolutt alt. Derfor har det heller ikke noe å si om man ikke leser en bok for å lære som sådan, for man "lærer" noe uansett.

Og ingen skriver kanskje heller så nyansert som verden er, og det er kanskje nødvendig at det er slik for å kunne skape gode historier, men det er også forskjell på forfattere.

Det jeg sier er at vi som samfunn bør være bevisst problematikken, slik at grove feil og stereotyper oppdages - og slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse.

Jeg er enig i noe, men jeg tror vi er uenige om er hvor stor grunn det er til bekymring at mange velger lettvekterne. Jeg tror fortsatt de fleste tar underholdning for hva det er og søker faktisk lærdom fra andre kilder. Vi kan undersøke sannheten i det vi presenteres for på utallige måter, som Rose-Marie sier under her, vi er mer opplyst enn noen gang. Jeg har tiltro til leserne, min erfaring er at de fleste mennesker man møter i verden er oppegående og reflekterte.

Du må heller ikke glemme at vi lever i et multikulturelt samfunn, det er ikke sånn at de eneste inntrykkene man får fra en kultur er gjennom underholdningsromaner med handling derfra. De fleste av oss kjenner folk med en annen bakgrunn enn norsk. I tillegg kommer at når en roman fra et område blir populær så står ofte representanter for kulturen frem i media, og sørger dermed for å nyansere bildet.

Og det du sier i det siste avsnittet ditt fører bare mine tanker til Stalin, det er sikkert ikke din intensjon, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor ytringsfriheten innskrenkes for å gi folk det de har godt av å lese og ikke det de kanskje vil lese.

Jeg er langt på vei veldig enig i det du skriver. Det er bare en hake ved dette - det du skriver om at "slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse". I ytringsfrihetens navn kan i grunnen hvem som helst skrive om hva som helst. Og i vår materialistiske verden er det kun ett språk som forstås: manglende klingende mynt i kassen som uttrykk for at bøkene ikke er salgbare. I neste omgang er dette vår tids største svøpe: for det ER et faktum at det er de mest lettvinte greiene som selger best og mest.

Aldri før har vi blitt overstrømmet av så mye informasjon som nå, og min påstand er at vi heller aldri har vært så opplyste som nå. Verden kommer tettere innpå oss, og det er for første gang i historien faktisk mulig å undersøke sannhetsgehalten i det vi blir servert. Vi kan jo reise dit selv!

Bare så det er sagt: jeg har veldig sansen for mye av det du skriver! Når alt kommer til alt tror jeg i grunnen vi bare er uenig om én vesentlig ting: vår tiltro til lesere flest er høyst ulik. ;-)

Jeg mener ikke at forfatterne skal hindres i å skrive det de vil, men at de skal kunne konfronteres med problematiske skildringer på lik linje med alle andre aktører i den offentlige diskurs. Det betyr ikke at man kan tvinge dem til å svare på kritikken, for det har de rett til å avstå fra. Men vi som samfunn kan gjøre det vanskeligere å slippe unna med feil.

Jeg ser at vi lever i et materialistisk samfunn, men jeg er såpass idealistisk (og naiv?) at jeg ikke følger spilleregler jeg mener det er noe i veien med.

Og ellers ser jeg at vi er mer opplyste enn noensinne, og det er bra, men jeg tror også at vissheten om at vi er så opplyste kan gjøre oss litt blinde når feil så dukker opp, slik at vi faktisk ikke alltid benytter oss av ressursene vi har tilgang på. Jeg hører ofte folk si ting som at de tror på en påstand fordi de selv ikke har hørt noen motsi den - selv om det finnes mange motsigelser de bare ikke har oppdaget.

En liten presisering: Jeg er heller ikke veldig glad i de verste sidene ved det kapitalistiske samfunnet. Når jeg var inne på dette i det innlegget du her svarer på, var det ikke for å si hvordan jeg mente at det skulle være - men noe om hvordan det faktisk er ... Det kan man like eller ikke like - det er slik likevel. Dessverre!

Ja, på samme måte som jeg akkurat nå leser Amalie Skrams "Forrådt", men ikke må tro at jeg dermed vet alt om hvor lite forberedt unge piker var på ekteskapet på 1800-tallet ... Handlingen er fra et overklassemiljø, men ikke engang alle overklassemiljøer den gangen forholdt seg på samme måte som den virkelighet unge Ory ble utsatt for ...

Helt sant! Og Amalie Skram hadde også en sak hun brant for å ville fremme gjennom det hun skrev, det må man heller ikke glemme.