Bokelskere.no

Det er mulig jeg banner i kirka nå, men ligger det ikke i en del av det du skriver en nokså grov undervurdering av andre lesere? (Dette innlegget er forresten ikke myntet på deg! ;-) Jeg har ment det som et generelt innlegg på diskusjonstråden.) Jeg tror de fleste er i stand til å tenke nokså mye selv. Mye av "lettvekter-populær-litteraturen" er for øvrig veldig situasjonsbetinget. Ofte er den knyttet til spesielle politiske hendelser, krig etc. - i en tid hvor folk befinner seg i ekstreme, eksistensielle kriser. Og dette lages det mye film og bøker om - både gode og dårlige. Dermed sier ikke denne litteraturen så mye om hvordan hverdagsmenneskene fungerer i fredstid. Jeg synes man legger for mye ansvar på en enkelt forfatter dersom vedkommende skal få ansvar for absolutt alt som kan gå galt mht. holdningene hos dem som leser. I dag har vi tilgang til ekstremt mye informasjon på nær sagt alle de plan man måtte ønske, og det er dermed fullt mulig å oppsøke korrigerende kilder. Det gjør svært mange mennesker.

Et element som faktisk blir helt borte i denne debatten, er at den oppvoksende generasjon er MYE mer liberale og innsiktsfulle i forhold til andre kulturer enn deres foreldre var, og deres foreldre igjen. (I de fleste Oslo-skolene er brorparten av elevene fremmedkulturelle, og de etnisk norske elevene får med seg dette med respekt på tvers av kulturer på en helt annen måte enn for eksempel jeg selv fikk i min oppvekst. På det meste har yngstejenta vår hatt 20 ulike nasjonaliteter i sin klasse, og vi er vant til at noen av dem også kommer inn i vårt hjem. Dette gjør noe med holdningene til den oppvoksende generasjon. Og til foreldrene!) Dermed skal vi eldre også være varsomme med å tro at vi skjønner hva som skjer med en ung leser som får servert en såkalt lettvekter-bok fra en annen kultur.

Jeg tror det jeg reagerer mest mot er det formynderske som ligger i enkeltes ytringer på denne diskusjonstråden. Som om det skulle være "vårt ansvar" (les: de av oss som har forstått litt mer enn de andre) å passe på at andre (les: de som dessverre ikke forstår så mye) ikke blir pådyttet litteratur som de ikke har forutsetninger for å bearbeide på den riktige måten. Som jeg har sagt i et tidligere innlegg på denne diskusjonstråden, og som jeg gjerne gjentar: dersom de som tilhører den ytterste høyre fløy innenfor politikken hadde lest kanskje nettopp disse lettvekter-bøker, tror jeg verden hadde vært et bedre sted å være!

Denne tråden og forrige viser at dette er et følsomt tema, men jeg mener likevel det er viktig. Jeg tror vi overvurderer oss selv som lesere, både av populærlitteratur og annen litteratur, om vi tror at vi helt på egenhånd og uten å samtale om kulturproduksjon, klarer å avkle vår egen samtid og tidsånden. For kultur produseres aldri helt uavhengig av tid og sted. Enhver epoke knytter bånd til sin tids politiske kamper. Og ofte vil vi ikke se det før vi har den epoken vi er inne i litt på avstand. Dette omfatter høy og lav, de beste blant oss, ledere og undersåtter.

I imperialismens tidsepoke var populærlitteraturen full av sosialdarwinistisk tankegods, som legitimerte politiske handlinger. Og visa versa. En måtte lære indierne å gå før de kunne løpe sa Churchill som kommentar til kravene om selvstyre. Tankegodset han hentet sine fordommer fra gjennomsyret alle samfunnslag igjennom kulturproduksjon og skole, og det var ikke noen sammenheng i mellom grad av IQ og det å avsløre den samtida en levde i. Det tror jeg heller ikke det er i dag. For alle er vi avhengige av at meninger brytes for å forstå.

Demokratiet er helt avhengig av en kritisk offentlighet om velgere og valgte skal kunne fatte beslutninger på et opplyst grunnlag. Så når politikere sender våre ungdommer i krig for å frigjøre kvinner, og to romaner om disse kvinnene selger så godt at en kan regne med at mange påvirkes av å lese de, ja så ser jeg det som en stor fordel at kvaliteten på de og budskapet de sender, også diskuteres. For populærkulturen er bare underholdning, men mange av våre refleksjoner gjøres også i møte med kulturprodukter og underholdning.

Romaner utretter svært sjelden omveltninger alene, men eksisterer heller ikke uavhengig av verden rundt seg. Så ja, jeg mener at en underholdningsroman med et unyansert budskap i seg selv kan være til glede, til nytte for å utvikle leseferdigheter og ikke til skam for noen som leser den (meg selv inkludert, om noen skulle være i tvil:-), men jeg mener det er fordummende for fellesskapet og å undervurdere leserne (ofte oss selv) om vi avskrev dem som "bare underholdning".

Det jeg ser som problemet med det du sier her Rose-Marie, er at du trekker paralell mellom det å kritisere bøker, og det å kritisere de som leser de bøkene. Men det er jo to totalt forskjellige syssler.
Hvis vi ikke kan kritisere en bok uten at de som uforbeholdent liker den boka tar seg nær av det, da kan vi jo ikke snakke om bøker i det hele tatt, annet enn helt overfladisk.

Jeg tror det muligens har vært en tendens her på bokelskere i det siste at kritikk av bøker, eller en genre leses som kritikk av lesere av de bøkene eller genrene. Og det er totalt unødvendig.

Er det forresten pussig at vi identifiserer oss såpass sterkt med det vi leser? Jeg ser for meg at et utsagn som det som startet denne tråden, (eller den forrige relaterte) knyttet til andre kulturuttrykk som film eller musikk neppe hadde forårsaket like mye engasjement. Hvis jeg fx ikke liker Death Metall eller actionfilmer, og sier at det velger jeg bort, eller jeg opplever listepop eller romatiske kommedier som alt for kommersielt, så det gidder jeg ikke å høre/se på. Så er det helt legitimt, og jeg kan ikke se for meg at noen så mye som løfter på øyenbrynet over det. Men hvis jeg sier noe tilsvarende om litteratur, så tas det som et angrep på de som liker de bøkene jeg velger bort.

Nå undervurderer du meg grovt! Jeg har ingen problemer med å diskutere uenighet om bøker. Det gjør vi da hele tiden. DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke? Jeg har meldt meg inn i en diskusjon hvor vi snakker om holdningene som man tror at bøkene skaper - ikke om bøkene i seg selv.

Jeg tror ikke jeg undervurderer deg. Men det ser ut som du forveksler uttalelser om bøker som uttalelser om lesere. Hvorfor ellers ville du lese "en nokså grov undervurdering av andre lesere" inn i det Heidi Terese skriver? Det handler ikke om hvordan du eller jeg som lesere blir påvirket, men hva en "unøyansert" bok kan gjøre for å påvirke lesere generelt som gruppe. Det at diskusjonen uavlatelig blir dratt ned på individnivå kan jeg ikke se fører noe positivt med seg.

Jeg opplever forøvrig at du forsøker å stemple innlegget mitt som irrelevant i denne diskusjonen, og det på en utidig måte som ikke hører hjemme i en voksen diskusjon. Fx med denne setningen: "DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke?" Dette er unødvendig hersketeknikk.

"... hva en (...) bok kan gjøre for å påvirke lesere generelt som gruppe":

Er ikke det en uttalelse om lesere?

Nei, om boka.

Da så ...

Mange lesere er bevisst på det de leser, men det finnes også store grupper med ellers oppegående folk som i det minste tidsvis tar det de leser for å være sannferdig. Ja, kanskje gjør vi alle det når vi ikke har nok kunnskap om temaet eller når det vi leser ganske beleilig støtter opp under våre egne antagelser.

Det er ikke nødvendigvis det at vi må være dumme eller lettlurte for å falle for de problematiske delene av lettvekterromanene, men det er det at de tillater oss å være dumme når vi ikke trenger være det.

Debatten i mediene etter utgivelsen av Da Vinci-koden viste ganske tydelig at forferdelig mange tar det de leser i romaner for å være sant, og at ganske mange i stedet for å oppsøke eventuelt korrigerende litteratur, heller blir inspirert til å oppsøke litteratur som bygger opp under de samme (her: historiske) feilene.

"Debatten" ved utgivelsen av Da Vinci-koden er et godt eksempel på vellykket, aggressiv markedsføring. Mediene fulgte lydig opp på et tidspunkt da de færreste hadde lest boka. Jeg tillater meg å tvile på at "forferdelig mange" jevne lesere tok historien for å være sann.

Jeg er helt enig med deg! Hvem i all verden tok DaVinci-koden på alvor? For øvrig er jeg blant dem som undret meg over alt hysteriet rundt denne boka, som jeg synes er oppskrytt.

Her for bare noen få dager siden, lå boka "Da Vinci-koden" i ei bunke med bøker som skulle leveres til Fretex. Da fikk min mann hakeslepp. "Gir du bort DEN boka ?" utbrøt han og jeg svarte : "Ja, for den kommer jeg aldri til å lese om igjen."

Jeg måtte pent legge den tilbake. Min mann vil også lese den. Så nå blir den med til Spania.

Enig i at den er veldig oppskrytt, og til tider synes jeg også språket blir veldig banalt.

Det underlige med boka, slik jeg opplevde det da debatten raste som verst, var at så mange faktisk tok boka, eller deler av den, på alvor.

Men i så fall var vel den etterfølgende - og kritiske - samfunnsdebatten et viktig korrektiv ... ? ;-)

Hysteriet er et mysterium for meg også. Men jeg var en av de "jevne" leserne som slukte boka. Et ulidelig spennende rebusløp!