Bokelskere.no

Stort sett leser man en bok den ene gangen og gjør seg opp en meningen om den, men av og til leser man en bok om igjen og oppdager at man nå mener noe helt annet.

Kan være mange grunner selvfølgelig, man har blitt eldre, man har opplevd ting etc.

Jeg har en sterk opplevelse av dette om en bok,

DØDS-CELLE 2455 av Caryl Chessman

Dette er en selvbiografi hvor Chessman forteller om livet sitt i fengslet, hvor han venter på døden. Han har fått dødsdom. Han forteller om barndommen, oppveksten og prøver å forklare hvordan omstendigheter kan føre deg opp i problemer.

Jeg syntes så synd på han første gangen jeg leste boka. Lurte på hvor hjelpeapperatet var og hvorfor ingen så de uheldige omstendighetene som førte han opp i trøbbel. Trøbbel som førte til mange opphold i fengslet og tilslutt en dødsdom.

Andre gangen jeg leste boka fant jeg overhodet ingen unnskyldninger for han. Jeg så han bare som en kjeltring som overhodet ikke hadde tatt imot noen form for hjelp eller søkt hjelp. Han klarte ikke appellere til meg andre gangen. Noe som også var hans mål med boken for han hadde søkt om benådning. Vet ikke om den ble innvilget.

Det er sikkert mange som har like opplevelser etter at man har lest en bok om igjen.

Olof Lagercrantz skriver om dette her. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest noen bøker om igjen i det siste. Men jeg ser poenget. Lagercrantz påstår at annen gangs lesning har større verdi enn første, fordi du første gang er spent på hvordan det går, mens du andre gang vet det, og kan konsentrere lesningen om å oppfatte flere nyanser i boka.

Det høres jo veldig fornuftig ut så jeg støtter meg til den teorien :-) Ergo burde man jo lese bøkene to ganger hehe

Bjørneboes trilogi om bestialitetens historie gjorde et uutslettelig inntrykk ved første gangs lesning, og jeg satt igjen med et inderlig hat mot menneskets grusomhet. Ved annen gangs lesning, nylig, ser jeg andre nyanser og faktisk humor, som ble oversett første gangen, og jeg har i dag enda større respekt for JB. Men, om vi skulle ta denne teorien helt til sin ytterste konsekvens så kan man jo ende opp med å lese bare én bok om og om igjen? (Så forresten en fyr på TV for noen år siden som gjorde akkurat det, han leste bare Joyces "Finnegans Wake", men han kunne den godt da.)

DET UTROLIGE DØGNET er min favoritt av de bøker jeg har lest. Bjørn Bjørnsen forteller i boka om det 1. døgnet da tyskerne okkuperte viktige støttepunkter i Norge. Han skriver på en underfundig og også til tider humoristisk måte - tilsiktet, eller utilsiktet. Han følger situasjonen minutt for minutt fra den første kontakt med tyskerne til og med panikken som brøt ut i Oslo 10. april da folk rømte byen hals over hode. En fantastisk bok, som forteller både om naiv hjelpeløshet, men også om kampvilje og besluttsomhet.

Litt vel ekstremt å lese den ene boka, men skjønner at han kunne den på rams (ler..)

Jeg har heller ikke noe ønske om å lese bøkene mine to ganger, men dette har nå blitt en tankevekker for meg. Jeg tror jeg vil bruke litt mer tid på de bøkene jeg leser heretter. Stoppe litt opp og reflektere over det jeg har lest. Kanskje jeg får større leseroppleveler på denne måten. Ser da bort ifra krim og annet lettleste greier som man faktisk bare kan pløye igjennom.

Her setter du fingeren på et spørsmål som har opptatt meg over flere år. Jeg ønsker faktisk at lesningen skal gripe meg og gi meg noe umiddelbart, uten for mye grubling i øyeblikket. Om jeg får denne følelsen under lesningen, og sitter igjen med et tomrom etter at jeg er ferdig, da har jeg lest en god bok! Om jeg da leser igjen og finner mer enn ved første lesning anser jeg det som bonus. Jeg er litt redd for nærlesning av bøker, da litteratur for meg er opplevelser og ofte intuitiv innsikt gitt meg av teksten. Om jeg må nærlese for å få noe ut av boka så blir det jobb, og ikke glede. Litteraturvitere og andre med solid utdannelse og kunnskap vil kanskje mene noe annet, men hele lesningen vil for meg miste sin mening om jeg må studere og notere, og ikke teksten i seg selv bare tar overtaket og jeg ikke engang merker at det skjer.

Er jo veldig enig i det du sier, men hva da med de erfaringene vi har gjort oss de gangene vi leser en bok på nytt og boka griper oss på en større måte.

Jeg tror vel for min del at det må finnes en gyllen middelvei. Jeg ønsker ikke å "studere" bøkene jeg leser, ei heller ta notater. Skal allikevel prøve å være mer tilstedet og mer fokusert slik at jeg får med meg så mange nyanser som mulig i tillegg til selve historien.

Jeg leser blant annet både 3, 4 og 5 bøker om gangen. Kanskje en ide og redusere antall bøker man leser samtidig.

Hmmm har lest Emma to ganger jeg også. Likte den bedre siste gangen. Tenkte ikke noe over det siden det ikke var noen ekstrem forandring som var utgangspunktet mitt for tråden her. Skjønner jo mer av poenget til Jan.

Tror egentlig det gjelder de fleste av bøkene til Austen. Det er mye å hente på annen gangs lesing (og tredje, og fjerde - jeg snakker av erfaring, er jeg redd).

Jeg hører muligens til unntaket her, for jeg leser det aller meste minst to ganger. Mest fordi jeg har dårlig hukommelse, kan man argumentere, men jeg synes de fleste bøker vinner en del på annen gangs lesing, jeg oppdager nesten alltid noe nytt, enten noe som gikk meg hus forbi fordi jeg hadde hastverk, eller "foreshadowing" og andre narrative grep som man nesten må kjenne slutten for å kjenne igjen.

Det er vel ingen tvil om at man får mer ut av bokhistorien om man leser boka to eller flere ganger. Jeg syntes Jan sa det så bra, at første gangen man leser så er man mest intr. i historien, mens andre gangen man leser boka så kjenner man jo historien og kan ta seg til til å oppdage andre ting ved boka.

Hender jeg også leser bøker om igjen, men jeg har aldri vært så bevist på dette problemet før nå.

Jeg - som så veldig mange andre - har hatt denne opplevelsen med bøkene om Narnia. Det teller kanskje ikke helt som det samme, i og med at det som regel er et barns vs. en voksens leseropplevelse?

(Men jeg vet jo at min erfaring her deles av godt selskap - Neil Gaiman har beskrevet det med en novelle, og Philip Pullman har også skrevet omfattende om det å returnere til Narnia.)

Narnia var min magiske verden - til jeg besluttet å lese dem på nytt i begynnelsen av tredveårene. Fullførte dem ut fra pur stahet og et brennende ønske og håp om at nå kommer magien - men den gjorde bare ikke det... Hvilken novelle av Gaiman og hvor hos Pullman, Karina? (Dette var nytt for meg - og pirret min nysgjerrighet)

(Med forbehold om noe religionsfiendtlig synsvinkel - faller ikke i smak hos alle, vet jeg)

Gaimans novelle heter "The problem of Susan" og finnes i novellesamlingen "Fragile Things", og sikkert andre steder også.

Pullmans uttalelser om Lewis og Narnia er ganske sinte. (Som forventet fra mannen som skrev His Dark Materials-trilogien, vil jeg mene)