Bokelskere.no

Går ut fra at mange bokelskere også er interessert i språket i de bøkene de leser.

Håper det er noen som vil være med på å diskutere og komme med synspunkter på språk og stil, både når det gjelder original norsk litteratur, oversatt literatur og bøker på andre språk.

Jeg vil i første omgang vise til et intervju i siste nummer av "Språknytt":

Gift med det norske språket

"Nordmenn elskar ikkje språket sitt, meiner han [poeten Bertrand Besigye]. Derfor står vi i fare for å sleppe det frå oss."

Er det sånn det er?

Dette tykkjer eg er eit svært interessant tema. Eg tykkjer at spårk er ein veldig viktig del av eins kultur og identitet, og tykkjer difor det er viktig at me prøvar å behalde det norske språket. Eg la om skriftmålet mitt frå bokmål til nynorsk for nokre ukar sida, av fleire grunnar. Ikkje berre tykkjer eg nynorsk er eit venare skriftmål, men også for å få eit betre ordforråd.

Eg har allerie blitt meir bevist på målføret og lært ein del nye ord. Eg har óg fått ein lei tendens til å fylgje med på korleis folk eg talar med ordlegg seg, konsekvensen blir da at eg ikkje får med meg kva dei seier. :P

Når det gjeld ungdommar og språk er eg litt meir bjartsynt (optimistisk) en dykk verkar det som. Dei eg er saman med nyttar ikkje mykje engelsk som eg har intrykk at dykk trur. Men det finnast jo dei som nyttar fleir engelske en norske ord når dei talar (diverre).

At engelsk er eit rikare målføre en norsk kan ein jo si seg enig i, men ein skal vitja det at me har MANGE ord som ikkje nyttast og som er gløymde.

Bokmålnynorsk-ordbok: http://www.nob-ordbok.uio.no/index.html

Språkteigen på p2: http://www.nrk.no/programmer/sider/spraakteigen/

Orsak meg om eg skriv dårleg, eg har som sagt bytta skriftmål for nokre vekar sida.

Jeg tror Bertrand har rett i at vi ikke elsker språket vårt høyt nok til å beskytte det. Hadde vi det gjort, hadde det vært et folkekrav at ikke bare e-boka, men alt norskspråklig e-innhold skulle ha momsfritak. Dessuten ville folk sagt opp avisene når korrekturleserne fikk sparken, og det ville pågått en kontinuerlig debatt om hva i språket som bør vernes fordi det fremmer funksjon og skjønnhet (de/dem, for eksempel! Samskriving og og/å!) og hva vi kan ta lettere på fordi bevaringen ikke egentlig har noen hensikt - arkaisk eller importert rettskriving, for eksempel.

Hm. Interessant.

Hva med tanken om at det ikke er språket vi ikke elsker, men at vi rett og slett misliker oss selv, som nordmenn.

Vi har mindreverdighetskomlekser så det holder (Heia Nortug!) og skulle aller helst vært amerikanere. Mens man på Island og Irland hegner om språk og kultur, er vi i Norge villige til å oppgi det som gjør oss norske.

Spesielt tydelig er språkets forfall i kvasi-intellektuelle blader som Klassekampen og Morgenbladet, der forfatterne dynger på med amerikanske uttrykk, see what I mean?

Det tror jeg for så vidt du har rett i. Og kanskje er det sånn at Bertrand - og jeg - så lett kan elske norsk språk og kultur fordi det ikke begrenser oss. Vi har jo andre språk og kulturer å falle tilbake på hvis det skulle bli behov for det. Mens norskhet som et resultat av den forferdelige, ensrettende nasjonsbyggingen på 1800-tallet oppleves som så snevert at det knapt er mulig for et moderne menneske å få plass i det?

Det er jo så mye som gjør oss norske, og så få ting som trekkes frem som typiske - som om det skulle finnes EN type norskinger? Akkurat som vi har en så fantastisk språkrikdom, men strenge normer. Dermed blir det radikalt og befriende å ta avstand fra norskhet og norsk språk - som jo egentlig er noe av det frieste som finnes ...

Mulig norsk kan virke stramt, men likevel ... også der hvor det er lett å finne norske formuleringer uttrykker vi oss på engelsk. (I am shocked. Deeply shocked.) Hvorfor?

Mindreverdighetskomplekser og språkelig jåleri, spør du meg. Utbredt blandt det jeg noe flåsete kaller Blinderneliten, de som skriver i Minerva, Klassekampen eller en eller annen blogg og gjerne vil pynte seg med fine formuleringer, man følger da med i tiden ...

"Språk er makt" er vel fastslått og akseptert for lenge siden. Jeg vil i den forbindelse sitere Besigye igjen:

"Dess mindre ordforrådet og ordakrobatikken er, dess meir hjelpelause er vi overfor byråkratspråket, maktspråket, politikerspråket, som ofte er fullt av løgner."

Et svært aktuelt ord er "krig".

Har ikke tenkt å invitere til noen (parti)politisk diskusjon, men synes der er veldig rart at ikke politikerne tør å bruke ordet. I alle fall sitter det langt inne.

Jeg er klar over at Norge ikke har ERKLÆRT krig mot Libya, og sånn sett er ikke Norge formelt i krig.

Jeg for min del bruker ordet 'krig' om kollektiv og organisert voldsbruk.

Og både Gahr Støre og Faremo har uttalt at de godt kan forstå at "vanlige" folk oppfatter det som Norge er i krig når vi skal sende seks F-16-fly for å delta i kamphandlinger.
Hvorfor oppfatter ikke de selv det som at Norge er i krig? Det er jo et helt vanlig norsk ord. Selv om det er et ladet ord som har mange negative konnotasjoner, må da ordet kunne brukes her, det vil si "kalle en spade for en spade".
Her må det være noe som stikker under, eller tror vi vanlige folk at vi bare er med i en "militæraksjon"?

Krig er vel krig selv om den foregår i FN-regi.

Noen synspunkter på dette og på annen maktspråkbruk??

Den Orwellske "nytale" fra 1984 er stadig aktuell...

Sitat fra slutten av første del:

KRIG ER FRED

FRIHET ER TRELLDOM

UVITENHET ER STYRKE

Myke mål (mennesker), operasjoner, kirurgisk krigføring, presisjonsbombing. På engelsk: colleteral damage. Sivile tap istedet for mennesker drept. Krigen er full av språklige omskrivninger, kanskje skapt for å skape avstand i mellom ansvarlige og ofre. Hvordan ledere og andre benevnes er også en del av maktspråket. Hvem er terrorist, opprører eller del av en motstandskamp? Noen ganger en og samme person, det kommer kun ann på hvem du spør. Påfallende var det f.eks når Musharaf i Pakistan nærmest over natta gikk fra å være "kuppgeneral" til å bli "president", samtidig som "koalisjonen av de villige" gikk til krig i mot "ondskapens akse" og han stod på "rett side".

Takk for spennende artikkel! Jeg leser den som en oppfordring til å ta hele språkets muligheter i bruk og ikke være redd for at det blomstrer litt. En språklig fornyer er Thure Erik Lund, fordi om blomstrende ( om det nevnes i samme åndedrag som Wergeland og romantikk) ikke er hva jeg vil kalle det. Men "å gå skauleis" for eksempel er en nyvinning jeg mener vi har mangla. Tenker på det som broren til å gå "gatelangs":-) Han setter også i sammen tre ord i en del tilfeller, f.eks gråsprengbråtan og grøftetildragelsesmysteriet. Det inspirerte meg til å tenke på det å få barn som (og lage ordet): en "hjertevrengevals".

Liker godt at du tar opp denne problemstillingen :)

Har lest intervjuet og selv om han har noen poenger så føler jeg meg nesten litt fornærmet når han sier at nordmenn ikke elsker språket sitt. Hvor har han det fra?? Jeg har en sønn på 18 år så her i huset vanker det mye ungdom. Jeg er engasjert i idrett for ungdom og er ofte i samtaler med ungdom på idrettsarenaer. Aldri har jeg reagert negativt på språket de fører.
Det stemmer at de innimellom bruker litt forkortelser, engelske ord og uttrykk, samt ord jeg aldri har hørt før, men har jeg ikke skjønt betydningen av et ord så har jeg spurt og dermed lært noe nytt :-)

Mitt inntrykk er ikke at det norske språket blir ødelagt av denne grunn, heller at det blir beriket med nye ord.

Hvis det å innføre nye ord og uttrykk er å ødelegge språket så er jeg uenig. Det er vel en naturlig prosess at språket utvikler seg.

Personlig er jeg opptatt av språket i bøkene jeg leser. Det kan ofte være helt avgjørende for om jeg liker en bok eller ikke.
Når jeg leser poesi så liker jeg best å lese det på nynorsk.

Synes det er interessant det Besgye sier om prinsesse Märtha Louise og ordet 'lysfontene'.

Føler meg faktisk truffet, fordi jeg mener å huske at jeg syntes det var et nokså "svulstig" ord den gangen.

Er det, som det sies, slik at vi er redd for en frodig bruk av språket?

Nå leser ikke jeg så mye norsk samtidslitteratur, men kanskje det er andre her som kan redegjøre litt for bruken av språket hos dagens forfattere. Blir det litt for dagligdags og rett-på-sak eller overlates det noe til leserens fantasi og kreativitet?

Ann Christin er inne på det i siste setningen i svaret sitt. Hvor viktig det er å friste barn og unge til å lese.

Det å lese bøker regelmessig, er etter min mening nærmest alfa omega, når det gjelder å utvikle en god muntlig og skriftlig fremstillingsevne, og dermed også bevare språket vårt.

Medier som TV og internett kan ikke overta bøkenes funksjon på dette området. Noen vil kanskje kunne lese bøker på nettet, men der vil alltid finnes andre ting som frister mer.

Den største trusselen, sånn jeg ser den, er at barn og unge, og voksne for den saks skyld, leser færre og færre bøker, og det er det språket vårt som får lide for til syvende og sist.

Synes det var en interessant artikkel, og selv om jeg ikke skriver så mye selv sånn bortsett fra kommentarer på ditt og datt, er jeg opptatt av språk. Har litt sånn førstehåndsopplysninger fra våre unge håpefulle, som jeg selv ser, og kolleger deler med meg. I går var det en arbeidskollega som kom bort til meg og spurte om det var vanlig blant mine elver å bruke smilefjes i tekstene sine.. Og sånn kan det bli. Mange av den oppvoksende generasjon bruker et sms/ chattespråk som forenkler og til tider forvirrer uinvidde. Dette er kan være en trussel mot godt språk. Da er det veldig viktig med dyktige lærerere som hjelper disse bortkomne individene på rett kjøl;) Og for å ikke glemme god litteratur som frister de unge til å lese mye.

Tusen takk for tips om interessant intervju! Må si at Besigye har flere gode poeng, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans pessimisme. Jeg synes å merke en gryende interesse for det norske språk, både når det gjelder bruk og konservering. Jeg deler ikke Ann-Irens frustrasjon over at champagne har blitt sjampanje og orange har blitt oransje. Tvert imot mener jeg at dette er et klart tegn på at vi fører en språkpolitikk som prøver å motvirke den sterke påvirkningen fra spesielt engelsk. Det er helt naturlig at et språk tar til seg lånord, tross alt er ikke språk noe statisk, det er hele tiden i utvikling. Selv om islendingene er svært flinke til å lage nye ord etter hvert som de behøves, synes jeg ikke det er så galt at vi i Norge i det minste gir de nye lånordene en norsk språkdrakt.

Jeg er i alle fall stolt over de to skriftspråkene våre, og ordrikdommen deres. Faktisk er del vel sånn at nordmenn flest er opptatt av språket sitt, da kanskje helst det muntlige språket. Norge er i særstilling når det gjelder bruk av dialekter, mye takket være nynorsken. Stadig blir de tidligere stramme reglene for bruk av dialekt på fjernsyn/radio myknet opp. Mitt inntrykk er at nordmenn er stolt over dialektene sine og at de i stor grad velger å bruke dem, både privat og på arbeid. I flere andre land, for eksempel England og Sverige, bruker mange et standardmål når de er på arbeid. Dette er etter min mening med på å gjøre språket fattigere.

La gå et en del konservative stemmer kritiserer forfattere som velger en annen stil enn den de selv foretrekker. Forfattere som er opptatt av å revitalisere språket vil alltid få kritikk. Wergeland ble i sin tid sterk kritisert for sitt blomstrende språk, det samme ble mange foregangsmenn innen nynorsken. Selv om Besigye har fått pepper for sin stil, betyr det ikke at bare forfattere som han blir ofre for janteloven. Jon Fosse er både kritikerrost og utskjelt for sitt knappe språk, han befinner seg vel helt på den andre siden av den språklige skalaen i forhold til Besigye?

Tja, jeg fikk i alle fall svært lyst til å lese Besigyes debutbok etter å ha lest intervjuet med ham. Forfattere som leker med språk og form er med på å revitalisere språket vårt og er alltid interessante å følge.

Du verden, det var en givende og flott artikkel.

‒ Er ikkje også finsliping av knappe, presise formuleringar ei form for språkdyrking og språkkjærleik?

‒ Jo, det er ikkje det eine mot det andre. Fleire stilartar bør kunne aksepterast som like gode, og det må gjerne vera ei blanding. Det er einsrettinga eg reagerer på, dei som seier at den rådande trenden er det einaste rette.

Jeg er så enig med Bertrand Besigye i det.

Må vekkje interessa

Bertrand Besigye meiner det trengst tiltak som skaper språkinteresse. Som døme på noko positivt trekkjer han fram programmet «Typisk norsk» med Petter Skjerven, som gjekk på NRK fjernsyn for nokre år sidan.

‒ Programmet var med på å gjera folk interesserte og nysgjerrige. Det viste kor spennande språk er. Men norsk fjernsyn burde ha eit fast språkprogram, slik svenskane har, meiner Besigye. – Gjerne eit program der også dei språkelskande poetane får sleppe til.

Det norske språket er vårt verktøy, vi må dyrke og passe godt på det.

Vel, han nevner jante-loven, og på en måte er jeg også enig i at det spiller inn. Nordmenn er i ferd med å komme seg ut av en tradisjon som fremmer; elsk det du vil, men hold kjeft om det.

Barneskola i 90-åra, "Hvem er kjempeflink til noe her?" Ikke en hånd i været, og det var ikke bare sjenanse. Men å elske andre språk er heller ikke å ikke elske sitt eget. Sitt eget språk har man, man kan det, man hører det, kjenner det, fra man er helt liten, da er et annet språk en mye mer spennende verden å bevege seg inn i, men av egen erfaring slår dette godt ut for eget språk også. Sånt sett er interessen for andre språk, og det har Norge mye av, bare et pluss.

"Jeg border meg, og gater meg" kan jeg akseptere i poesi, men ikke ellers. Selv har jeg vært utrolig heldig, ved å ha en veldig språkinteressert famile som alltid har dyttet meg, både når det gjelder litteratur og godt språkforråd. Når det kommer til aviser, spesielt nettaviser, klikker jeg i vinkler tre ganger daglig, og det er kun tre fordi etter tre ganger styrer jeg unna resten av dagen. Dobbeltkonsonanter, å-og regelen, og bindeord som og, det, ved, med, blir fullstendig ignorert og/eller misbrukt.

Vi elsker språket vårt, men det er forholdsvis nytt, det rendyrkede vi har nå, og vi har ikke fått mulighet eller troen på en mulighet, til å vise det.

Jeg tror virkelig, helt ærlig på at dette er i ferd med å forandre seg, men flere områder å gi uttrykk for dette på, uten å få en kald skulder eller fordømmelse, men heller bli møtt med diskusjon, debatt og konstruktiv kritikk, trengs!

Deverre tror jeg det er slik. Hvis du ser og hører på hvordan den oppvoksende generasjon bruker språket så ser du hvilker vei det går. Hadde vi brukt skj og kj lydene slik det ofte blir gjort idag hadde lærer'n fått angstanfall og vi stryk i norsk. Har en tenåring i huset og jeg får hattifnatter av det han presterer i norsk rettskrivning. Der vi har brukt dem brukes ofte de nå, og sjampanje istedenfor champagne, oransj istedenfor orange osv. Tror respekten for språket er nedadgående, selv så er jeg nesten petimeter. Klarer ikke å lese avisa uten å bli forskrekket, der burde det være et minstekrav til rettskrivning syns jeg. Fordelen ved å kunne norsk og å ha en grei forståelse av setningsoppbygning og gramatikk gjør det jo også enklere å skulle lære fler språk.