Bokelskere.no

Det glødende innlegget ditt fikk meg faktisk til å ta fram denne boka igjen. Jeg har den på lydbok, og siden jeg har holdt på med en del veldig kjedelig malejobbing i huset en stund, passet det bra å høre den om igjen for å sjekke om den fortsatt var like morsom som det jeg husket. Det var den! Men jeg ser i noen av de andre trådene om boka, at flere mener at oppleseren av lydboka gjør den enda morsommere enn den er i trykt versjon. Oppleseren gjør en strålende jobb her og “spiller” virkelig de ulike karakterene mer enn å lese opp.

Jeg oppfatter ikke at det er boka eller språket som er pretensiøst. Jeg leser (hører) denne boka som et skråblikk på det av og til noe pretensiøse miljøet den beskriver. Forelesere og studenter er pretensiøse og selvhøytidelige, men samtidig sårbare og usikre på innsiden. De passerer hverandre på Frederikke-plassen og spiller roller, og sklir rett inn i stereotypiene som Strindin skriver. Meyer viser jo noe selvinnsikt der han diskuterer forskjellen på intellektuell dannelse og kulturell dannelse. Samtidig lever han jo i en drømmeverden (Nadia og Petter Dass-prosjektet). Jeg synes ellers han skildres med stor sympati, stakkars forelska mann.

Jeg synes det du beskriver som kjedelige innblikk i rutinene ved instituttet beskriver noe av det som er hverdagen til Francis, tregt byråkrati osv. Scenen der han ikke har tilgang til noen skanner før den store avsløringen sin på doktor-disputasen for eksempel, er jo med på å bygge opp spenningen, og jeg følte i hvert fall med Francis i hans frustrasjon. Jeg synes også litteratur-forelesningene til Francis både setter handlingen og hovedpersonene i perspektiv enkelte ganger. Var det egentlig “Byens Metafysikk” han skulle forelese over den dagen han tok “Hestene står i regnet” i stedet? Så settes dette i perspektiv igjen gjennom Bendiks “ulykke”, der virkelig liv og livet “i litteraturen” settes opp mot hverandre.

Nå skal det innrømmes at det muligens er gjenkjennelseseffekten som utgjør en del av sjarmen med boka for meg. Etter noen års trasking på Niels Treschows hus, er typene veldig gjenkjennelige, både professorer og studenter. Jeg påstår ikke at dette er en veldig “dyp” bok, men det er en veldig morsom skildring av den lille boblen der oppe på Blindern, og jeg smilte mye og lo rett som det var ved annen gangs gjennomlytting også :)

Helt enig i at detaljene fra forelesninger osv. er viktige deler av boka. Jeg synes faktisk Langeland har gjort en fantastisk jobb med å velge ut hva som skal med og ikke. Er enig med deg i at det er mye humor i boken.

Akkurat!