Bokelskere.no

Atter en gang har jeg latt meg lure av et bokcover overöst av superlativer. Mennesker jeg ikke aner hvem er, og som jobber i en avis på andre siden av kloden og som muligens både er kompis med forlagssjefen, tante til venn av forfatter og den smigrede mottager av ei dyr flaske bubbel (avsender The Dial Press’ Pressesjef), mener at dette er spectacular og magnificent. The Washington post mener tilogmed den er Beguilling og det gjör meg jo enda mer lysten på nettopp denne boka siden ordet er så flott og jeg ikke aner hva det betyr. The New York Times Book Review sier at dette er ”a notable book of the year”. Men betyr det at den er skikkelig god, eller bare at den er en av veldig mange heldige böker som har fått en slags tittel. Som på High School: ”most likely to succeed”, ”best hair”. Og ”a notable book of the year”. Det er iallefall svärt mange som mener at denne både er ”one of the best novels of the year”. Mr Buckley fra New York Times ble nödt til å lese den hele to ganger, faktisk. Og han er fremdeles ikke klok på ”how he pulled it off” og ”how someone so young could have acquired such a precious grasp of human foibles”.

Dear Mister Buckley This is how he pulled it off: He wrote about his own experiences as a journalist. He lives in Rome. He was born in 1974 and will be 40 in a couple af years. I therefor expect him to have had experiences both as a son, grandson, brother, friend, lover, boyfriend, co-worker, neighbour and maybe even as a husband. Father? He probably used some of these experiences in his novel as well. (In the age of the cougar, 37 is young, but it is still amost half of 77,2 years which is the average life span in your country.) In The Imperfectionists all of the caracters are connected to this American newspaper situated in Rome. This is why the protagonist in one story appears as a minor figur in another. In between the chapters you might notice parts written in itallics. This is the story of the paper, its owner and its history. Don’t let this confuse you! Keep track of the dates and you’ll see all the itallic parts are told cronologically. Good luck with reading number three, mister Buckley! And keep up the good work! Go Yankees!

Det aner meg i at i sin iver etter å forstå denne lille perle av et mesterverk, har mr. Buckley galant hoppet over den delen av boka som han kunne ha gitt ham maksimal uttelling; Random House Reading Circle sine spörsmål. Perfekt for den observante og reflekternede leser og hens venner. 1. How did you feel when you encountered a protagonist from one chapter in a different key somewhere else? Did it take you by surprise? 2. Do you think Hardy Benjamin made the right decision by ignoring the theft she uncovered? And which is more important in a relationship: love or honesty? 3. Is there a lesson to be learned in the story of Arthur Gopal’s rise through the ranks?

Og så det viktigste spörsmålet: Er det mulig at alle disse avismenneskene som hyler og har seg, roper ut finord og kaster glitter og rosenblad over denne boka er en smule påvirket av at den beskriver deres egen tilvärelse? At endelig er det noen som virkelig har tatt på kornet denne intensive og stressende hverdagen de lever, alle disse deadlines, sure sjefer, dumme copywrightere og manglende lönnsforhöyelser. Kanhende finnes det små komiske kommentarer en vanlig leser ikke ser, men som avismenneskene kan fnise av når de mötes på krogen og sier ”Gud, det er et helvete å väre journalist, men det er det eneste helvete jeg trives i” og slike ting som journalister sikkert sier. Svaret er JA.

Og ellers? Hva synes jeg om boka? Ikke så bra egentlig. Mer underholdende enn twilightfilm nr 2. Tolk det som du vil!

Hei, det er nesten som om vi har lest to forskjellige bøker. Men det er vel kanskje to forskjellige utgangspunkt. Jeg vet ikke hvor mye avisen i boken har til felles med virkelige aviser. Selv kjenner jeg bare én engelskspråklig internasjonal (i motsetning til lokale engelskspråklige aviser a la Athens News) avis: International Herald Tribune, og det er sikkert likhetspunkter mellom noen av de lokale IHT-redaksjonene og det som beskrives her - et sted må man hente det man skriver om - samtidig som jeg får også følelsen av noe litt mindre, nettopp aviser av typen Athens News som jeg har lest med ujevne mellomrom siden tidlig 1970-tall, altså mens forfatteren av denne boken var spedbarn. Men alt dette med avisen er for meg en ramme rundt en gruppe med stort sett expats løsrevet fra ditt og datt i sitt/sine hjemland og med forskjellige strategier for å overleve og å få til ting. Og her er sjebner man kan kjenne igjen også fra andre yrkesgrupper enn de man finner i aviser.

Men nok om det: smak og behag ... Jeg likte boken svært godt, og noen av sjebnene i den tok meg så hardt at jeg syntes det var vondt å lese, mens andre biter var hysterisk morsomme.