Bokelskere.no

Når det gjelder bøker om fremmede kulturer, kan jeg se at lettvektere kan åpne noen dører, men det er problematisk om man ikke tar steget videre og så blir sittende igjen med lite representative bilder av fremmede kulturer. Jeg studerer religionsvitenskap og er blitt ganske sjokkert over hvor mye feil vi lærer om (særlig ikke-kristen) religion og kultur. Særlig fordi denne uvitenheten har praktisk-politiske konsekvenser. Her har skjønnlitterære forfattere som nettopp skriver om disse kulturene også et ansvar.

Jeg er ellers ikke enig med dem som mener at det viktigste er at man leser. Bokstaver er ikke magiske, de har ikke automatisk en positiv effekt på oss uavhengig av teksten de står som del av, og lesning av én type litteratur fører ikke automatisk til lesning av en annen.

Jeg er nok litt farget av å ha jobbet som lærer i barneskolen en periode.

Derfor mener jeg at det viktigste er at de leser noe som helst.

Jeg satt med en 5. og en 6. klasse hvor ingen andre enn de to flinkeste jentene leste noe som helst. Og det var faktisk skremmende. Ingen av de andre elevene kunne skrive (og jeg tar her høyde for at unger i den alderen uttrykker seg litt annerledes enn voksne, så...), leseferdighetene var forferdelige, og alle ble slitne etter å ha lest et kort avsnitt (dårlig).

Jeg er enig i at bokstaver i utgangspunktet ikke er magiske. Selv om jeg synes synd på dem som har slitt seg gjennom fagbøker og annen obligatorisk litteratur uten å ha sett magien en eneste gang.

For når forfatteren gjør jobben sin, så ER faktisk bokstavene magiske. De beskriver en verden du ikke kjenner, det være seg en reell verden eller en ren fiksjonsverden. Det gir mulighet for å sette seg i sofakroken og reise til et sted man aldri før har vært. DET er magien.

Og om man foretar de første reisene sammen med Margit Sandemo, eller om man foretar en senere reise med en kjent reisebokforgatter eller en litterær gigant, så ER det magi der.

Den magien unner jeg alle å oppleve. Selv om de velger den billige bakgårdsmagien istedenfor den storslåtte magien som ligger i den STORE litteraturen.

Så sant, så sant. Ikke sensurere de unge, la dem lese på. Og så kan man vel diskutere hvor stor en forfatter er hvis ingen leser ham/henne lenger... og han praktisk talt er uleselig.

Jeg er enig med deg i at bokstavene blir magiske der forfatteren har gjort jobben sin, men jeg har vanskelig for å tro at det bare er de aller enkleste bøkene som kan virke stimulerende på dem som ikke er så lesevante. Det finnes jo gode historier skrevet med et tilgjengelig språk, uten at de av den grunn havner i den kategorien jeg forbinder med "lettvekterne". Jeg synes vi kan tillate oss å ha standarder på vegne av dem som sliter også, og ikke bare slenge all slags rask (uten at jeg påstår at du mener det, altså) i deres retning bare for at de skal lese.

Jeg leser av to grunner.

Det viktigste, som sannsynligvis er farlig å tilstå i en diskusjon som denne, er for å "tømme hodet". Jeg har alltid hatt en tendens til å jobbe for mye (både hva gjelder tid og intensitet), og det å plukke opp en eller annen "trash-bok" fungerer utmerket for å bli kvitt jobben og komme ut av "jobb-modus".

Den andre grunnen er selvfølgelig for å oppleve /lære/føle/whatever det som ligger i de "store" bøkene.

Hvis du ser på boklisten min vil du se at jeg i stor (litt for stor?) grad vektlegger "trash"-delen av bøkene mine. Det er helt bevisst, nettopp fordi jeg ikke liker den "man må lese de store bøkene for å kunne kalle seg leser"-holdningen. (Og for å parafrase deg, nei, jeg sier ikke at DU har den holdningen).

Jeg leste ut et bibliotek før jeg fylte 15. (Helt sant, men det hjalp at jeg jobbet der fra jeg fylte 13). Sånn i etterkant ville jeg absolutt ikke vært det foruten, men HOLDNINGENE der sjokkerte meg.

Det var alt for mye "vi vet hva du bør lese, så du bør slippe den boken du har i hendene og heller finne VERDIG litteratur".

Dette er en tanke jeg forkastet der og da, og som jeg har sloss mot siden.

Lesing er en treningssak. Og etter noen år i arbeidslivet har jeg flere ganger jobbet sammen med og styrt mennesker som knapt nok er istand til å lese en bruksanvisning uten å måtte ta med seg jobb hjem.

Derfor er jeg livende redd for den holdningen "du må lese noe som er verdt det". For uten lesetrening så blir lesingen et ork. Og den enkleste lesetreningen er ganske enkelt... å lese. Mye. Ofte. Alt.

Start gjerne med Donald Duck.

Når "vi andre" begynner å definere hvor listen skal ligge for de "nye" så starter vi en form for anti-litterær bevegelse.

Hvis en person idag er istand til å hoppe ut og lese stor, tung litteratur som det første skrittet for å bli en leser, så all respekt til den personen. (Selv om jeg er litt fristet til å spe på med en dose sympati også, for DEN veien er ikke lett).

De aller fleste har godt av å "gå veien". Starte med det enkle, bli begeistret (eller, for all del, irritert) av det, og bevege seg videre.

Hvis vi er for flinke til å fremheve mangelen på litterær kvalitet, mangelen på "smarthet" i de bokvalgene, så skremmer vi bort en potensiell leser. På mange måter snakker vi om kulturell mobbing her. (Ja, jeg SKREV m-ordet). "Du har ikke noe du skal si om bøker, for du leser bare den delen av dem som ikke er BRA NOK."

Jeg leser en del rundt om kring i ulike fora. Og jeg er sjokkert. Profesjonelle journalister kan ikke norsk. Debattantene kan ikke norsk. Den eneste måten man kan forstå enkelte innlegg og tekster på er om man først oversetterd et til (dårlig) engelsk, og så forsøker å oversette det tilbake til forståelig norsk.

Dette skyldes ikke latskap, det er stor forskjell på SMS-språk og det som blir skrevet på nett i stort alvor.

Og dette er en prosess som bare kan bremses om man får folk igang med lesing. For selv for voksne så er lesing læring.

Vi lever i en verden hvor grafiske, ferdigtygde fremstillinger holder på å ta over for fantasien. Rowling gjorde en god jobb med Harry Potter-bøkene, men duverden hvor mange diskusjoner det er der ute som forteller at filmene var bedre fordi... man i praksis slipper å tenke så mye. Samme med Ringenes Herre. Filmen var bra, men bøkene var ikke noe særlig fordi man måtte gjøre tenkejobben selv.

Om man da i tillegg skal fortelle disse som faktsisk har brukt tid og krefter på å lese disse bøkene at "hele innsatsen din er bortkastet, for det er ikke akkurat LITTERATUR du har brukt tiden på her", så hjelper vi etter min mening bare verden videre mot en form for litterær undergang.

(Så skal jeg i denne omgang ikke gå inn på dette med å dømme "litteratur" man ikke har lest fordi man "VET" at det ikke er "bra nok" til at det er verdt å lese.)

(og her skjønner jeg plutselig at dette også er et godt innlegg i debatten "hvorfor er folk her inne anonyme;) )

Jeg er så enig i mye av det du skriver. Som bibliotekar blir jeg lei meg hvis holdningen hos mine kollegaer fortsatt er at vi sitter inne med nøkkelen til hva som er god og verdig litteratur. Jeg ønsker aldri å fremstå som noe litteraturpoliti selv om jeg selvfølgelig i diskusjoner gir uttrykk for hva jeg selv liker/synes er bra og ikke. Jeg har stor respekt for den enkeltes smak og preferanser.

Jeg jobber med barn i grunnskolen, og min jobb er i første rekke å veilede dem i valg av bøker - hjelpe dem til å finne litteratur som passer både leseferdigheter og interesser. Det har uendelig mye å si for deres leseglede. Jeg foretar alle innkjøp til vårt bibliotek, og jeg prøver å favne bredest mulig, fra det enkle og trivielle til det mer avanserte. For meg spiller det ingen rolle rolle hva de blir hekta på, bare de finner frem til gleden ved å lese på en eller annen måte. Mange stoler såpass på meg etter hvert at de tar sjansen på å prøve noe nytt jeg anbefaler selv om de utgangspunktet er skeptiske. Noen ganger er det vellykket, andre ganger ikke. Men de fleste utvikler seg i fin retning i løpet av grunnskolen, og særlig i 6. og 7. klasse er det en hel del leseglade, ganske avanserte lesere.

Det aller viktigste etter min mening er dog LESEGLEDEN, og når de har funnet den, så skal verken jeg eller noen andre fortelle dem at det de leser ikke er bra nok.

For et flott innlegg! Du sier akkurat det jeg også kjemper imot, og som kanskje av og til skinner litt for tydelig gjennom i mine meningsutvekslinger. (Hvilket ikke forhindrer meg i å "ta helt av" i begeistringens rus når jeg kommer over bøker som for meg oppleves som fantastiske innenfor den mer klassiske litteraturen - og brenner etter å frelse verden til å lese den samme boka.)

Jeg diskuterer litteratur med mange - mest andre steder enn på Bokelskere - og jeg har mange ganger opplevd at jeg har snakket begeistret om en eller annen ny forfatter - og hvor vedkommende jeg snakker med ikke vet helt hva man skal våge å mene før man har snakket med "sine" for å vurdere om det er greit å mene det ene eller det andre om ditt og datt. Livende redd for å ha feil meninger om de gale bøkene ... Man kunne jo bli tatt for å være lettvekter, og måtte gud forby! Og da kan man ikke ha på seg at man var så fordømt naiv at man trykket f.eks "Strålende soler" til sitt bryst i sin tid! Det blir flaut og noe man helst vil skjule.

Jeg elsker at folk leser! Uansett hva! De aller, aller fleste har potensiale i seg til å utvikle smaken sin og bli kritisk til det de leser (som i seg selv absolutt er en positiv ting - dette avspeiler jo også hvordan man leser aviser, forholder seg til ting som presenteres i de fleste medier egentlig). Og så er det et fåtall som ikke har et slikt potensiale, og hvor det er en stor fare for at de sluker litt for rått de stereotype klisjeene de blir presentert for i enkelte bøker, og tror at dette er det eneste sanne bildet på virkeligheten. Hvilket jo er synd, fordi verden ikke er svart-hvitt, men så mye, mye mer komplisert.

Jeg har et yrke hvor jeg skriver mye, og jeg merker godt om dem jeg jobber sammen med er vant til å lese bøker eller ikke. De som leser en del, skriver betydelig bedre enn de som nesten ikke leser bøker i det hele tatt. Og når det er tale om stereotype oppfatninger av forhold i verden som det påstås også segmenteres inn i politikken, så tenker jeg (i alle fall sett fra et europeisk ståsted) at jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette bildet. (Derimot synes dette lett gjenkjennelig i den amerikanske politikken.) Mon tro om det egentlig er medias skyld at det ser slik ut - fordi det ikke nytter å fange interessen hos journalister hvis man snakker for "vanskelig". Absolutt alt skal tabliotiseres til enkle, slagkraftige uttrykk/statements - og der er det ikke plass til dyptgående analyser. Dermed tvinges politikere og andre debattanter til å forenkle og forenkle og forenkle budskapene sine - med fare for at de selv virker rimelig enkle til slutt ... Jeg tenker ikke da først og fremst på politikere som tilhører den ytterste høyrefløy og som faktisk HAR stereotype holdninger og dertil hørende enkle løsninger på ting .. ;-)(De mest ekstreme blant disse leser antakelig ikke noe særlig i det hele tatt ... og de kunne faktisk hatt godt av å lese "Tusen strålende soler" for å skjønne at det er mennesker som dem selv det handler om, selv om Afghanistan er langt, langt unna Norge. Folk er folk, uansett kultur og rase.)

Dette innlegget vil jeg gjerne gi flere stjerner!

Skulle ønske det var jeg som hadde sagt disse ordene:) Jeg veldig enig og du sier det veldig klart og tydelig.

Jeg har forståelse for flere av poengene dine, men jeg er likevel litt kritisk til vinklingen din. Jeg synes det er viktig å skille mellom debatter om litterære verkers kvalitet som sådan og hva man eventuelt sier direkte til dem som leser bøker en mener er av dårlig kvalitet. I denne tråden ønsker jeg å bidra til det som kan være en interessant debatt om hva slags krav vi kan stille til skjønnlitterære forfattere. Jeg mener som nevnt at de er ansvarlige for de feilene, stereotypene eller fordommene de fører videre gjennom sine bøker samt de konsekvensene det får for meningsdannelsen i samfunnet som helhet.

Jeg henvender meg ikke til sliterne her, men til et forum bestående av mennesker med hundrevis av bøker i bokhyllene sine.