Bokelskere.no

Viser til en annen diskusjon om "kommersiell litteratur!!!" og prøver en annen vinkling jeg tror kan være aktuell.

Mange mener bøker som for eks Drageløperen, Tusen strålende soler og Drømmehjerte er unyanserte og fremstiller Afghanistan og Cuba feilaktig og med et vestifisert (er det et ord?) syn på forholdene der.

Andre leser dette med nysgjerrighet og møter disse fremmede kulturene for første gang gjennom litteraturen. Det er spennende og ofte sjokkerende ting en leser om og som gjør inntrykk, varig på mange.

Bør denne type litteratur velges vekk, eller har de noe godt ved seg, noe oppbyggende som gir enkelte lesere nye kunnskaper og opplevelser?

Fant akkurat dette på ABC-nyhetene, skrevet av Ola Bog. Syntes at det sa alt:

Leser!

Noe må jeg ha på sengekanten for å falle i søvn, i disse ulvetider.

Før jeg faller i søvn. Søvn er viktig. Sjøl midt mellom jordskjelv,

atomkraftverk og enda et imperialistisk angrep. Denne gangen

retta mot Libya. P.g.a. Olja. Som vanlig.

Jeg kjøpte en ny bok her om dagen. NOK 129,- .. 800 sider og

vel så det.

Stephen King: «UNDER THE DOME»

Han er min favoritt til Nobels Litteraturpris.

Som han sjølsagt aldri kommer til å få:

Han blir jo lest! Av millioner.

Fra side 82:

«They could be in real trouble here.

•Twenty-eight days? She asked. - You think we need to plan for four weeks?

•I don´t know if we do or not, but when I was in Iraq, someone gave me a copy of Chairman Mao´s Little Red Book. I carried it around in my pocket, read it cover to cover. Most of it makes more sense than our politicians do on their sanest days. One thing that stuck with me was this: WISH FOR SUNSHINE, BUT BUILD DYKES. I think that´s what we .. you .. I mean ..

•We, she said, and touched his hand.

He turned his over and clasped it.»

... og sakte, men sikkert, steg temperaturen!

Det er alltid moro med litt høy temperatur ellers kan det lett bli litt kjedelig;) Bare vi ikke begynner å bli totalt usaklige. De som mener det blir for mye har lov å trekke seg tilbake. Blir noen ufine er det bare å trykke på varsle-knappen:)

Jeg synes i grunnen det gikk helt fint denne gangen - selv med litt høy temperatur! Om man ikke akkurat bruker varsler-knappen, så er det bare å la være å svare de som er usaklige. ;-)

Det har vært veldig mange gode og nyanserte(hehe)innlegg i denne lille debatten. Glad for at så mange har engasjert seg. Skulle kanskje inkludert "Øya" også? Lurer på hvordan den ses på av de mest kritiske? Er den unyansert underholdning, eller har den noe å tilføre.. Jeg har selvfølgelig lest den, og har ikke engang sjekket om det finnes noe sannhetsgehalt i historien om lepraøya. Ren underholdning for meg, men er det noe sannhet har jeg altså lært noe ekstra:)

Eg tykkjer at konseptet til "Øya" var godt, dog kunne dei ha klart seg uten rammefortellinga. Den gav ikkje noko særleg ekstra til boka. Noko anna som vart problematisk med denne boka for meg var det klisjéfylte språket (med fullstendig allvitande fortellarrøyst, som gjer oss særs lite å tyggje på!) og dei flate karakterane, og i det heile tatt utføringa av idéen.

Om handlinga skreiv eg følgjande på bloggen min (utdrag frå eit lengre innlegg med komplett slakt...):

"Handlinga er smertelig melodramatisk, og det er nesten litt trist å være vitne til når konseptet tross alt har godt potensiale. Historien kunne nok med fordel ha vært begrensa til å omfatte litt færre karakterer og hendelser som vi fikk komme tettere innpå, men da hadde vel ikke ingredienslista til en bestselger blitt tilstrekkelig fylt. Her må det på død og liv være jakt på egne røtter, sjukdom, tunge avskjeder, krig, heltemot, god/ond søster-dikotomi, klasseforskjeller, sjalusi, familierelasjoner, falsk og ekte kjærlighet, utroskap, ja, til og med mord. Etter å ha blitt utsatt for hele sjekklista i et rasende tempo er det ikke til å unngå å sitte rimelig blasert igjen som leser."

Eg står framleis ved det. Difor likte ikkje eg boka.

Jo, da øya fins den. Hvis du vil kan du se bilder derfra på nettet. Selv måtte jeg oppdatere meg på Lepra og finne ut om det virkelig var slik at Atenerne ble deportert til Spinalonga,og det ble de. Godt verden går fremover (der i alle fall.) Har nettopp lest den for 2.gang. Begynte på den mest fordi jeg ikke hadde noe annet lesestoff på ei reise, men fortsatte da jeg fikk lest fakta på nettet og syns det ga dybde til historien.

Jeg bruker ofte internett for å sjekke historiefakta når jeg leser bøker. Man får ofte en annen nærhet til bøkene når de tar utspring i faktiske hendelser synes jeg.

De spedalskes øy eksisterer faktisk. Jeg er blant dem som likte denne boka.

Samme her. Rammefortellingen var jo tidvis i dameroman-klassen, men selve historien var gripende. Jeg har vært på Spinalonga og sett restene etter lepra-samfunnet, uten at jeg den gangen visste hvor stort og mangfoldig dette samfunnet var (og med de gamle bibelske fordommene om hvorfor spedalske nødvendigvis måtte isoleres). "Øya" bidro vel faktisk til at jeg fikk et mer nyansert syn på dette spørsmålet.

Jeg likte også "Øya" godt, og fikk den anbefalt da jeg var på Spinalonga. Deler av historien var jo tynn, og de snille er så snille og de slemme bare slemme. Men jeg syns likevel den var gripende. Men så hører ikke jeg til de særlig kritiske heller, da. Jeg forventer ikke at romaner skal gi meg et helt bilde av et land eller historien. Det gjør vel ikke fakta-bøker heller, for den saks skyld.

En ting jeg har tenkt på er at uten bestselgerne, ville vel neppe de mer smale bøkene bli utgitt. Det er et uttrykk som heter at det man taper på karusellene, tar man igjen på gyngene ... Så bestselgerne kan vel på mange måter sies å subsidiere de mer smale utgivelsene. Min konklusjon er dermed at ja, vi trenger bestselgerne! ;-)

Akkurat det der er ei sanning med modifikasjonar. Du har rett i at forlagsbransjen får overskot til å ta sjansar på å gi ut smalare litteratur i og med at dei tener mykje pengar på bestselgjarmaskineriet.

På den andre sida blir den smale litteraturen gjerne dytta til side, til fordel for bestselgjarane, når det kjem til marknadsføring i medier og reklame og eksponering i bokhandlarane. Dermed er det også ei viss fare for at dei smale bøkene blir smalare, enn dei hadde vore om alle bøker hadde fått like mykje hylleplass og spalteplass.

Eit eksempel som provoserte meg ganske mykje, var då eg for nokre år sidan hadde lyst til å lese den då nyaste boka til Jon Fosse, Andvake. Eg gjekk innom fleire bokhandlarar for å leite etter denne boka, og først i fjerde butikken fekk eg tak i ho. Det som slo meg medan eg leita etter denne boka var at dei ansette i samtlege butikkar hadde på seg t-skjorter kor det stod "Ligge i grønne enger" på bryst og mage med gigantbokstavar, medan butikken ikkje ein gong hadde tatt inn romanen til Fosse.

Fosse og Ragde kan ikkje samanliknast. Dei har svært ulike skrivestil. Men når dei store kjedane vel å la vere å ta inn Fosse si bok i det heile tatt, kan ein ikkje seie at dei får like premisser. Så sjølv om bokavtalen er med på å gjere at bestselgjarane finansierer smalare utgivingar, er også bestselgjarane med på å ta frå smalare bøker den marknadsføringa og den eksponeringa dei kunne ha fått.

Det er nok kapitalen som gjelder her som på de fleste andre områder. Andevake har jeg ikke lest, tenker Fosse ikke er helt min stil, men jeg har hørt mye om den så noe må den ha solgt. Den er populær blant en del bokelskere. Skjønner at poenget ikke var å trekke frem Fosse spesielt, men han er vel relativ "smal" har jeg forstått, og er et godt eksempel. Tenker nettsamfunn som bokelskere har god påvirkningskraft så kanskje de smale får større plass etterhvert:)

Fosse er vel langt frå den smalaste. Men eg synest det er grunn til å stille spørsmål ved kven det eigentleg er som styrar kva som blir bestselgjarar og ikkje.

Innimellom får jo marknadsavdelinga i forlaga ei overrasking, slik som med Linda Ohlsson si bok (er det Synge stille sanger eller noko slikt ho heiter?), som blei ein bestselgjar som eit resultat av gode omtaler frå lesarar - nedanifrå. Men veldig ofte er eksponering og marknadsføring styrt frå forlaga si side.

Det er jo tydeleg at forlaga har oppdaga at sosiale medier kan brukast til marknadsføring, det ser vi jo på at dei sender leseeksemplar til bloggarar, blant anna.

Der kan du se..Han er nok mer enn smal nok for meg:)Ble litt nysgjerrig- Hva anser du som en smal bok og hva legger du i det? Er det motsatsen til bestselgerne?

Jeg tillater meg en liten kommentar, selv om det ikke var meg du stilte spørsmålet. Jon Fosse ER smal, men jeg har selv nokså nylig lest "Andvake" og jeg ble veldig positivt overrasket! Jeg trodde han var for smal for meg, men det var han definitivt ikke. "Andvake" ER spesiell, men språket og det vare i historien var nydelig - eller trist-vakker. Denne boka er nokså kort, så den er høyst overkommelig selv om du skulle finne den litt tung å komme gjennom.

Fosse er smal, i alle fall på norsk basis, men på verdsbasis er han jo svært suksessrik. Og sjølv om ikkje alle les han, har dei fleste høyrd om han. Og dermed er han langt frå den smalaste. Han er spesiell og han har ein spesiell stil, men han er allikevel eit namn dei fleste med marginal interesse for litteratur har fått med seg. Eg meiner ikkje å seie jo smalare, jo betre, for Morgon og kveld som er ei av dei finaste bøkene eg veit om, er skriven av Fosse. Men det er mange forfattarar som når ut til ei langt mindre lesargruppe enn Fosse.

Kva eg legg i "smal"? Det er eg jammen ikkje sikker på, og eg trur ikkje eg vil gå ut å kalle ei bok smal. Men nokre bøker har større lesarbreidde enn andre, og dei med smalare lesarbredde kallar eg "smalare" enn dei med stor lesarbredde.

Det har du dessverre rett i ... ;-/ Og det smerter meg dypt!

Og det er da jeg har et lønnlig håp om at vi her på Bokelskere kan bli en pressgruppe for å øke fokuset på sjeldne perler, slik at de atter kan bli utgitt og/eller (forresten både og!) bli tilgjengelige! Ja takk begge deler! ;-) Gode bøker selger ikke seg selv - de trenger ivrige ambassadører!

Tenker dette ble skrevet simultant,hehe. Beklager, hadde bare så lyst å svare;)

Er veldig ening med deg, Rose-Marie. Jeg tenker at tilgjengelighet er cluet her. Disse bøkene, nevnt over, er markedsført på en slik måte at mange, selv dem som ikke vanligvis leser så mye, kan unngå å legge merke til dem. Om dette blir en døråpner til å lese mere om samme tematikk, evt noe helt annet er bra synes nå jeg. Jeg velger nødvendigvis ikke vekk denne typen litteratur, men jeg ser at andres kritikk påvirker meg og at jeg derfor begynner å se litt på dette med litt andre øyne enn tidliger. Liker det ikke, men sånn er det. På grunn av det synes jeg det er kjempefint at så mange står frem og forsvarer bøkene de elsker og som har betydd noe for dem.

Klart det er viktig at vi leser det vi selv ønsker og vi må selv få danne oss en mening uten at en skal føle seg uvitende og dum fordi en ikke skjønner at dette ikke er bra/ eller nyansert nok. Blir som i moteverden er du hot or not, nei sånn vil ikke jeg ha det. Jeg sier som Ole Brumm " ja, takk begge deler":)

Jeg ser at flere nevner grunnene man har for å lese og at man ikke nødvendigvis leser for å innhente faktakunnskaper. Jeg mener at det til dels er irrelevant med tanke på spørsmålet om disse romanenes påvirkningskraft, for det er da ikke slik at vi bare tar til oss informasjon fra de kildene vi selv ønsker å lære fra. Vi henter informasjon fra absolutt alt vi er i kontakt med, og der bøkenes budskap/innhold enten bekrefter eller lar være å utfordre våre grunnleggende og implisitte antagelser, er det mindre sannsynlig at vi er bevisst på den påvirkningen vi utsettes for. Sjansen blir så liten for at vi plukker opp en faktabok senere.

Poenget er at omgivelsene våre former oss, enten vi liker det eller ikke. Noe er vi bevisst og kan reflektere over, men majoriteten av den informasjonen vi tar til oss hver dag, forblir mer eller mindre ubevisst. Slik må det også være for at vi skal kunne fungere effektivt, men det er nettopp derfor unyanserte bøker fra fremmede kulturer er problematiske. For ikke bare former omgivelsene oss, men vi former også omgivelsene - og det er der bøkenes påvirkning kan få praktiske konsekvenser i den virkelige verden. For eksempel har våre antagelser og forestillinger mye å si for hvilke partier vi stemmer på, hvilke saker og organisasjoner vi støtter osv.

Jeg er så enig med deg! "For ikke bare former omgivelsene oss, men vi former også omgivelsene." Det kan ikke sies bedre :)

Det er helt umulig ikke å være enig med deg i dette, Strindin! Det som imidlertid blir interessant i relasjon til det vi diskuterer er hva vi velger å la oss påvirke av, hva vi forkaster, hva vi tar med en klype salt, hva som får oss til å undres, hva som får oss til å bli mer nysgjerrig - og hva som for den saks skyld gir oss fordummende og intolerante holdninger. Det er bare å se på meningsutvekslingene i denne diskusjonen, hvor enkelte av oss er enige, noen er dypt uenige, noen er provosert og atter andre mer nysgjerrig på annerledes tenkende. Slik er vi som lesere også. Noe lar vi oss provosere dypt av, mens andre ting glir ubemerket inn i holdningsapparatet vårt. Det er dette som er mitt poeng: folk er mer sammensatte enn de mest bekymrede på denne diskusjonstråden synes å mene.

Jeg tar forbehold om at jeg ikke fullt ut kan vite hva alle på tråden mener, men er helt enig med deg i dette. Tenker at alle evnene vi mennesker har som du beskriver er nogenlunde jevnt fordelt, i sammen med vettet;) Vi utvikler dem i møte med andre, som her på tråden og som lesere. Og det finnes som kjent mange veier til Rom;-) Mao leste mye, men forstod lite. Mens mange ikke leser og forstår mye.

Helt sant dette. Stalin leste visst også mye, og det gikk jo heller ikke så bra...

He-he ... Så sant, så sant! Jeg har også forstått det slik at Hitler var en meget belest mann. Og vi vet jo alle hvordan dét gikk ...

Jeg tolker deg som at du mener at de av oss som leser lettvekterlitteratur ikke eier kritisk sans, og det er i så fall ganske arrogant. Det fleste voksne mennesker er fullt i stand til å tenke over hva de leser, de sluker ikke alt med hud og hår.

Og hvorfor skulle det være liten sjanse for at man setter seg grundigere inn i et tema/en kultur etter å ha lest en underholdningsroman? Jeg har ofte gjort det, og jeg ser ikke på meg selv som så unik at jeg tror jeg er den eneste.

Edit: Jeg ser nå at Rose-Marie har skrevet mye av det samme som meg, men jeg lar innlegget stå i alle fall.

Det jeg sier, er at ingen av oss har kapasitet til å gjennomskue all feilaktig informasjon vi møter, og at vi i enda mindre grad har det når det er snakk om en tematikk eller en kultur som er fremmed for oss. Dette gjøres igjen enda verre når f.eks. feil eller stereotyper i romaner ikke diskuteres.

Angående ditt annet avsnitt, mente jeg heller at om vi på forhånd ikke har kapasitet nok til å avsløre større feil og mangler, kan det være at vi rett og slett ikke oppfatter nødvendigheten av å lese korrigerende litteratur eller faglitteratur siden.

Verden vil bedras! Vi bør faktisk også stille spørsmål ved de oppleste og vedtatte "sannheter" som fremgår av historiebøkene (les: korrigerende litteratur) også. Sannheten er vel at det ikke finnes noen sannheter - bare en hel masse subjektive oppfatninger som i beste fall inneholder en viss kjerne av noe objektivt og verifiserbart. ;-)

Kildekritikk er viktig, men noen kilder er mer pålitelige enn andre. Selv om vi alle farges av våre subjektive oppfatninger, og selv om vi ikke kan bedrive forskning eller historieskrivning uten å la funnene farges av våre egne oppfatninger, vil jeg ikke gå så langt som å si at det ikke finnes noen sannheter. Da kan vi i så fall legge ned universitetene ;)

Det finnes ingen absolutte sannheter annet enn i de absolutte vitenskapene. I for eksempel humaniora og samfunnsfag må man drive aktiv kildekritikk for å ikke la seg lure. Min utdannelse er en krysning av statsvitenskap og historie og jeg kan si at du må lete lenge for å finne absolutte sannheter her, nettopp derfor er teori og metode-kursene innen disse fagfeltene absolutt nødvendig.

I matematikk finnes det absolutte sannheter, men selv i språk finnes det rom for diskusjon.

Nei, selvfølgelig. Innenfor humaniora snakker vi vel heller om representabilitet og sannsynlighet. Likevel anses noen påstander og tolkninger for å være mer sannsynlige enn andre. Men dette er vel et sidespor? ;)

Det er helt riktig, man lærer det som anses for å være mest representabelt og sannsynlig, og ja, dette er definitivt et sidespor;)

Jeg satte det hele på spissen med vilje. Men det ER likevel noe i det jeg sier. Opp gjennom historien har det alltid vært seierherrene som har skrevet historien. I nyere tid har vi sett hvordan mediene manipuleres i forbindelse med krigshandlinger i enkelte land. Det vi tror er vedtatte sannheter i dag, trenger absolutt ikke å være det om 50 år ... ;-)

Det er jeg ikke uenig i :)

Selvfølgelig kan ingen gjennomskue alt, men jeg tror de fleste som leser en underholdningsroman er fullt klar over at det er nettopp underholdning og ikke noe de lærer av. De lar seg underholde mens de leser, så legger de bort boken og er fornøyd med det. Det finnes selvsagt de som tar alt for god fisk, men vi kan ikke begynne å sensurere med tanke på disse.

Om vi ikke skal lese noe vi ikke har full innsikt i fra før, for å være sikre på å unngå misforståelser og vranglære, så går veldig mye litteratur bort. Ta for eksempel Dostojevskij, han skrev ikke nødvendigvis om St. Petersburg/Russland slik det faktisk var, han skrev ut ifra sitt politiske ståsted, så man kan ikke tro man lærer alle fakta som Russland på 1800-tallet av å lese hans romaner. Jeg har en utdannelse som inkluderer russisk litteratur- og kulturhistorie, så jeg kan da lese Dostojevskij, men ikke en som ikke har mye kunnskap om dette fra før, er det det du sier? I så fall hadde mange gått glipp av en stor forfatter.

Nå er du inne på det jeg skrev tidligere i dag. Jeg mener at vi aldri til fulle legger fra oss en bok - alt vi leser, som alt vi er i kontakt med, former oss og våre oppfatninger. Noe reflekterer vi over, men det meste forblir mer eller mindre ubevisst. Er man bevisst, blir en større andel av dette reflektert over, men ingen reflekterer over absolutt alt. Derfor har det heller ikke noe å si om man ikke leser en bok for å lære som sådan, for man "lærer" noe uansett.

Og ingen skriver kanskje heller så nyansert som verden er, og det er kanskje nødvendig at det er slik for å kunne skape gode historier, men det er også forskjell på forfattere.

Det jeg sier er at vi som samfunn bør være bevisst problematikken, slik at grove feil og stereotyper oppdages - og slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse.

Jeg er enig i noe, men jeg tror vi er uenige om er hvor stor grunn det er til bekymring at mange velger lettvekterne. Jeg tror fortsatt de fleste tar underholdning for hva det er og søker faktisk lærdom fra andre kilder. Vi kan undersøke sannheten i det vi presenteres for på utallige måter, som Rose-Marie sier under her, vi er mer opplyst enn noen gang. Jeg har tiltro til leserne, min erfaring er at de fleste mennesker man møter i verden er oppegående og reflekterte.

Du må heller ikke glemme at vi lever i et multikulturelt samfunn, det er ikke sånn at de eneste inntrykkene man får fra en kultur er gjennom underholdningsromaner med handling derfra. De fleste av oss kjenner folk med en annen bakgrunn enn norsk. I tillegg kommer at når en roman fra et område blir populær så står ofte representanter for kulturen frem i media, og sørger dermed for å nyansere bildet.

Og det du sier i det siste avsnittet ditt fører bare mine tanker til Stalin, det er sikkert ikke din intensjon, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor ytringsfriheten innskrenkes for å gi folk det de har godt av å lese og ikke det de kanskje vil lese.

Jeg er langt på vei veldig enig i det du skriver. Det er bare en hake ved dette - det du skriver om at "slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse". I ytringsfrihetens navn kan i grunnen hvem som helst skrive om hva som helst. Og i vår materialistiske verden er det kun ett språk som forstås: manglende klingende mynt i kassen som uttrykk for at bøkene ikke er salgbare. I neste omgang er dette vår tids største svøpe: for det ER et faktum at det er de mest lettvinte greiene som selger best og mest.

Aldri før har vi blitt overstrømmet av så mye informasjon som nå, og min påstand er at vi heller aldri har vært så opplyste som nå. Verden kommer tettere innpå oss, og det er for første gang i historien faktisk mulig å undersøke sannhetsgehalten i det vi blir servert. Vi kan jo reise dit selv!

Bare så det er sagt: jeg har veldig sansen for mye av det du skriver! Når alt kommer til alt tror jeg i grunnen vi bare er uenig om én vesentlig ting: vår tiltro til lesere flest er høyst ulik. ;-)

Jeg mener ikke at forfatterne skal hindres i å skrive det de vil, men at de skal kunne konfronteres med problematiske skildringer på lik linje med alle andre aktører i den offentlige diskurs. Det betyr ikke at man kan tvinge dem til å svare på kritikken, for det har de rett til å avstå fra. Men vi som samfunn kan gjøre det vanskeligere å slippe unna med feil.

Jeg ser at vi lever i et materialistisk samfunn, men jeg er såpass idealistisk (og naiv?) at jeg ikke følger spilleregler jeg mener det er noe i veien med.

Og ellers ser jeg at vi er mer opplyste enn noensinne, og det er bra, men jeg tror også at vissheten om at vi er så opplyste kan gjøre oss litt blinde når feil så dukker opp, slik at vi faktisk ikke alltid benytter oss av ressursene vi har tilgang på. Jeg hører ofte folk si ting som at de tror på en påstand fordi de selv ikke har hørt noen motsi den - selv om det finnes mange motsigelser de bare ikke har oppdaget.

En liten presisering: Jeg er heller ikke veldig glad i de verste sidene ved det kapitalistiske samfunnet. Når jeg var inne på dette i det innlegget du her svarer på, var det ikke for å si hvordan jeg mente at det skulle være - men noe om hvordan det faktisk er ... Det kan man like eller ikke like - det er slik likevel. Dessverre!

Ja, på samme måte som jeg akkurat nå leser Amalie Skrams "Forrådt", men ikke må tro at jeg dermed vet alt om hvor lite forberedt unge piker var på ekteskapet på 1800-tallet ... Handlingen er fra et overklassemiljø, men ikke engang alle overklassemiljøer den gangen forholdt seg på samme måte som den virkelighet unge Ory ble utsatt for ...

Helt sant! Og Amalie Skram hadde også en sak hun brant for å ville fremme gjennom det hun skrev, det må man heller ikke glemme.

Det er mulig jeg banner i kirka nå, men ligger det ikke i en del av det du skriver en nokså grov undervurdering av andre lesere? (Dette innlegget er forresten ikke myntet på deg! ;-) Jeg har ment det som et generelt innlegg på diskusjonstråden.) Jeg tror de fleste er i stand til å tenke nokså mye selv. Mye av "lettvekter-populær-litteraturen" er for øvrig veldig situasjonsbetinget. Ofte er den knyttet til spesielle politiske hendelser, krig etc. - i en tid hvor folk befinner seg i ekstreme, eksistensielle kriser. Og dette lages det mye film og bøker om - både gode og dårlige. Dermed sier ikke denne litteraturen så mye om hvordan hverdagsmenneskene fungerer i fredstid. Jeg synes man legger for mye ansvar på en enkelt forfatter dersom vedkommende skal få ansvar for absolutt alt som kan gå galt mht. holdningene hos dem som leser. I dag har vi tilgang til ekstremt mye informasjon på nær sagt alle de plan man måtte ønske, og det er dermed fullt mulig å oppsøke korrigerende kilder. Det gjør svært mange mennesker.

Et element som faktisk blir helt borte i denne debatten, er at den oppvoksende generasjon er MYE mer liberale og innsiktsfulle i forhold til andre kulturer enn deres foreldre var, og deres foreldre igjen. (I de fleste Oslo-skolene er brorparten av elevene fremmedkulturelle, og de etnisk norske elevene får med seg dette med respekt på tvers av kulturer på en helt annen måte enn for eksempel jeg selv fikk i min oppvekst. På det meste har yngstejenta vår hatt 20 ulike nasjonaliteter i sin klasse, og vi er vant til at noen av dem også kommer inn i vårt hjem. Dette gjør noe med holdningene til den oppvoksende generasjon. Og til foreldrene!) Dermed skal vi eldre også være varsomme med å tro at vi skjønner hva som skjer med en ung leser som får servert en såkalt lettvekter-bok fra en annen kultur.

Jeg tror det jeg reagerer mest mot er det formynderske som ligger i enkeltes ytringer på denne diskusjonstråden. Som om det skulle være "vårt ansvar" (les: de av oss som har forstått litt mer enn de andre) å passe på at andre (les: de som dessverre ikke forstår så mye) ikke blir pådyttet litteratur som de ikke har forutsetninger for å bearbeide på den riktige måten. Som jeg har sagt i et tidligere innlegg på denne diskusjonstråden, og som jeg gjerne gjentar: dersom de som tilhører den ytterste høyre fløy innenfor politikken hadde lest kanskje nettopp disse lettvekter-bøker, tror jeg verden hadde vært et bedre sted å være!

Denne tråden og forrige viser at dette er et følsomt tema, men jeg mener likevel det er viktig. Jeg tror vi overvurderer oss selv som lesere, både av populærlitteratur og annen litteratur, om vi tror at vi helt på egenhånd og uten å samtale om kulturproduksjon, klarer å avkle vår egen samtid og tidsånden. For kultur produseres aldri helt uavhengig av tid og sted. Enhver epoke knytter bånd til sin tids politiske kamper. Og ofte vil vi ikke se det før vi har den epoken vi er inne i litt på avstand. Dette omfatter høy og lav, de beste blant oss, ledere og undersåtter.

I imperialismens tidsepoke var populærlitteraturen full av sosialdarwinistisk tankegods, som legitimerte politiske handlinger. Og visa versa. En måtte lære indierne å gå før de kunne løpe sa Churchill som kommentar til kravene om selvstyre. Tankegodset han hentet sine fordommer fra gjennomsyret alle samfunnslag igjennom kulturproduksjon og skole, og det var ikke noen sammenheng i mellom grad av IQ og det å avsløre den samtida en levde i. Det tror jeg heller ikke det er i dag. For alle er vi avhengige av at meninger brytes for å forstå.

Demokratiet er helt avhengig av en kritisk offentlighet om velgere og valgte skal kunne fatte beslutninger på et opplyst grunnlag. Så når politikere sender våre ungdommer i krig for å frigjøre kvinner, og to romaner om disse kvinnene selger så godt at en kan regne med at mange påvirkes av å lese de, ja så ser jeg det som en stor fordel at kvaliteten på de og budskapet de sender, også diskuteres. For populærkulturen er bare underholdning, men mange av våre refleksjoner gjøres også i møte med kulturprodukter og underholdning.

Romaner utretter svært sjelden omveltninger alene, men eksisterer heller ikke uavhengig av verden rundt seg. Så ja, jeg mener at en underholdningsroman med et unyansert budskap i seg selv kan være til glede, til nytte for å utvikle leseferdigheter og ikke til skam for noen som leser den (meg selv inkludert, om noen skulle være i tvil:-), men jeg mener det er fordummende for fellesskapet og å undervurdere leserne (ofte oss selv) om vi avskrev dem som "bare underholdning".

Det jeg ser som problemet med det du sier her Rose-Marie, er at du trekker paralell mellom det å kritisere bøker, og det å kritisere de som leser de bøkene. Men det er jo to totalt forskjellige syssler.
Hvis vi ikke kan kritisere en bok uten at de som uforbeholdent liker den boka tar seg nær av det, da kan vi jo ikke snakke om bøker i det hele tatt, annet enn helt overfladisk.

Jeg tror det muligens har vært en tendens her på bokelskere i det siste at kritikk av bøker, eller en genre leses som kritikk av lesere av de bøkene eller genrene. Og det er totalt unødvendig.

Er det forresten pussig at vi identifiserer oss såpass sterkt med det vi leser? Jeg ser for meg at et utsagn som det som startet denne tråden, (eller den forrige relaterte) knyttet til andre kulturuttrykk som film eller musikk neppe hadde forårsaket like mye engasjement. Hvis jeg fx ikke liker Death Metall eller actionfilmer, og sier at det velger jeg bort, eller jeg opplever listepop eller romatiske kommedier som alt for kommersielt, så det gidder jeg ikke å høre/se på. Så er det helt legitimt, og jeg kan ikke se for meg at noen så mye som løfter på øyenbrynet over det. Men hvis jeg sier noe tilsvarende om litteratur, så tas det som et angrep på de som liker de bøkene jeg velger bort.

Nå undervurderer du meg grovt! Jeg har ingen problemer med å diskutere uenighet om bøker. Det gjør vi da hele tiden. DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke? Jeg har meldt meg inn i en diskusjon hvor vi snakker om holdningene som man tror at bøkene skaper - ikke om bøkene i seg selv.

Jeg tror ikke jeg undervurderer deg. Men det ser ut som du forveksler uttalelser om bøker som uttalelser om lesere. Hvorfor ellers ville du lese "en nokså grov undervurdering av andre lesere" inn i det Heidi Terese skriver? Det handler ikke om hvordan du eller jeg som lesere blir påvirket, men hva en "unøyansert" bok kan gjøre for å påvirke lesere generelt som gruppe. Det at diskusjonen uavlatelig blir dratt ned på individnivå kan jeg ikke se fører noe positivt med seg.

Jeg opplever forøvrig at du forsøker å stemple innlegget mitt som irrelevant i denne diskusjonen, og det på en utidig måte som ikke hører hjemme i en voksen diskusjon. Fx med denne setningen: "DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke?" Dette er unødvendig hersketeknikk.

"... hva en (...) bok kan gjøre for å påvirke lesere generelt som gruppe":

Er ikke det en uttalelse om lesere?

Nei, om boka.

Da så ...

Mange lesere er bevisst på det de leser, men det finnes også store grupper med ellers oppegående folk som i det minste tidsvis tar det de leser for å være sannferdig. Ja, kanskje gjør vi alle det når vi ikke har nok kunnskap om temaet eller når det vi leser ganske beleilig støtter opp under våre egne antagelser.

Det er ikke nødvendigvis det at vi må være dumme eller lettlurte for å falle for de problematiske delene av lettvekterromanene, men det er det at de tillater oss å være dumme når vi ikke trenger være det.

Debatten i mediene etter utgivelsen av Da Vinci-koden viste ganske tydelig at forferdelig mange tar det de leser i romaner for å være sant, og at ganske mange i stedet for å oppsøke eventuelt korrigerende litteratur, heller blir inspirert til å oppsøke litteratur som bygger opp under de samme (her: historiske) feilene.

"Debatten" ved utgivelsen av Da Vinci-koden er et godt eksempel på vellykket, aggressiv markedsføring. Mediene fulgte lydig opp på et tidspunkt da de færreste hadde lest boka. Jeg tillater meg å tvile på at "forferdelig mange" jevne lesere tok historien for å være sann.

Jeg er helt enig med deg! Hvem i all verden tok DaVinci-koden på alvor? For øvrig er jeg blant dem som undret meg over alt hysteriet rundt denne boka, som jeg synes er oppskrytt.

Her for bare noen få dager siden, lå boka "Da Vinci-koden" i ei bunke med bøker som skulle leveres til Fretex. Da fikk min mann hakeslepp. "Gir du bort DEN boka ?" utbrøt han og jeg svarte : "Ja, for den kommer jeg aldri til å lese om igjen."

Jeg måtte pent legge den tilbake. Min mann vil også lese den. Så nå blir den med til Spania.

Enig i at den er veldig oppskrytt, og til tider synes jeg også språket blir veldig banalt.

Det underlige med boka, slik jeg opplevde det da debatten raste som verst, var at så mange faktisk tok boka, eller deler av den, på alvor.

Men i så fall var vel den etterfølgende - og kritiske - samfunnsdebatten et viktig korrektiv ... ? ;-)

Hysteriet er et mysterium for meg også. Men jeg var en av de "jevne" leserne som slukte boka. Et ulidelig spennende rebusløp!

Du har selvfølgelig helt rett. Men dette gjelder ikke bare for skjønnlitteratur fra fremmede kulturer. Vi påvirkes like mye av norsk/nordisk/vestlig litteratur, som dermed også er med på å bestemme våre holdninger både politisk, kulturelt og gjerne også religiøst. Skulle vi ha dette i bakhodet ved valg av lesestoff, er jeg redd vi måtte være ytterst selektive. Kanskje fornuftig, men akk så kjedelig!

Nja, det finnes da fryktelig mye velskreven litteratur med gode historier uten lettvinte generaliseringer, så jeg vet ikke helt om det ville blitt så kjedelig. Jeg tenker slik at en større bevissthet om dette kan dytte oss som lesere videre og få oss til å grave dypere og oppdage bøker vi ellers ikke hadde lest.

Ellers er jeg enig i at det ikke bare gjelder fremmede kulturer, men jeg tror at vi har lettere for å oppdage grove feil/feilrepresentasjoner når det gjelder temaer eller grupper vi har bedre kjennskap til. Og selv om jeg mener dette er noe enhver leser bør reflektere over, er jeg kanskje enda mer opptatt av de (mer eller mindre) offentlige debattene knyttet til slike bøker. Disse kan skape en kollektiv bevissthet om problematikken og slik gjøre det vanskeligere for forfattere å slippe unna med feil/stereotyper/o.l. i utgangspunktet.

Jeg tenker det handler mindre om å være selektive og mer om å vite hva man leser:-) Kose seg og bli underholdt, men vite at man sjelden får hele bildet av å lese en bok. Jeg synes for eksempel Shantaram er en underholdene bok jeg vil anbefale alle, men tror ikke den gir meg et veldig sammensatt bilde av India. Også mener jeg det finnes gode og det finnes dårlige underholdningsromaner, slik det gjør i alle andre sjangere bøker også. Og jeg synes det er like nyttig at de blir utsatt for kritiske blikk, som andre romaner. For selv om de har noen fellestrekk er de ikke like verken i språk, vinkling eller innhold:-)

Nettopp! Du sier det så flott: det handler om å vite HVA man leser!

Velges vekk synes jeg er to veldig "fysj fysj" ord. Ingen litteratur bør velges vekk, i mine øyne. Da blir man sittende igjen med et tungt utvalg og ikke mange nye lesere. Selvsagt er det utrolig viktig å kunne møte nye kulturer, steder, og syn gjennom "vanlige, kommersielle eller lette" bøker. Veldig sjelden blir sånne bøker møtt med, "Åh, javel, da er det sånn det er der da". Oftest pirrer det nysgjerrigheten og får folk til å undersøke litt mer, se litt nærmere, følge med. Og noe som irriterer meg grenseløst er at bøker må ha en såkalt misjon for å ha noe ved seg, for å være gode. Jeg har nesten aldri sett på bøker først og fremst som en informasjonskilde, men som underholdning, dernest informasjon.

Hvis bøker ene og alene skulle eksistere for å bygge opp kunnskapene hos leseren hadde det vært en forferdelig kjedelig verden. Samtidig tenker jeg hver bok utvikler en person, fordi du får tanker, hvor små eller store de enn er, og nye perspektiver, og nye opplevelser av følelsesliv du ikke ville fått ellers.

Det er spennende å lese hvor forskjellg vi ser på litteraturen. Selv fryder jeg meg over begge deler, og etter å ha lest "Saras nøkkel" fikk jeg behov for å bla litt i noen faktabøker om jødeforfølgelsen i europa. Venner og kollegaer som nesten aldri leser har gjennom populære bøker fått lyst til å lese mer og tyngre romaner. Da er det en fryd å kunne anbefale bøker jeg har lest eller fått anbefalt her. Det viktigste her syns jeg er at vi har glede og nytte av det vi leser.

Jeg mener absolutt slik "lett" literatur har sin misjon. Jeg leste "Saras nøkkel", og da fikk jeg assosiasjoner til "Den blå sykklen" av Regine Deforges. Det er jo en skikkelig lettvekter, men det gjorde et UTROLIG sterkt inntrykk å lese den som ung - sikkert 30 år siden? En lettvekter, JA, men historien om hvordan franskmennene støttet tyskerne og forrådte sine egne gjorde et STORT inntrykk på en ung sjel. På den tiden slukte jeg bøker fra NORSK motstandsarbeid og så dette i sammenheng. Lærerikt!

;-) Og jeg hulket meg i sin tid gjennom slutten på "Tusen strålende soler"! Noen vil sikkert synes at det er patetisk, men jeg står for det! ;-)

Du må jo lese boken for og kunne mene noe om den.
Og når først meningene blir fremmet er de høyst subjektive. Hvis du ikke er litteraturviter da, og det er de færreste av oss.
Selv gikk jeg i fella når jeg var tenåring og begynte få fjun på haken. Da gikk jeg rundt med Dostojevskij under armen og prøvde se intellektuell ut. (Mest fordi andre mente at jeg skulle lese de) Jeg skjønte ikke så mye av bøkene og fullførte ikke noen av de. Etter det har jeg hatt problemmer med å ta fatt i russiske forfattere.
Hvis jeg fått rådet "les det du har lyst på så blir du etterhvert nyskjerrig på annen litteratur også", ville jeg fått en morsommere start på boklivet mitt.

Selv leser jeg svært få av disse bøkene, men kjenner flere, mest kvinner som trykker de til sitt bryst.

Og det skal sies, har aldri sett noen så beveget av noen kunstform som da min samboer las Drømmehjerte av Cecilia Samartin. Tårene rant i strie strømmer. Og fins det folk som klarer å få såpass ut av slik litteratur, tror jeg absolutt den har sin plass.

Mulig den tar opp mye plass i bokhandler o.l., men for meg personlig er dette aldri et problem. Jeg leser meg frem til hvilke bøker jeg vil lese, og finner dem om ikke i bokhandlere, så på nettbutikker eller bibliotek.

Haha:-)! Nå fikk jeg assosiasjoner til fine salonger der frøknene, godt beskyttet fra livets harde realiteter, kunne flykte inn i dameromaner, samt ett og annet broderi;) Jane Austen og Victoriatidens England.

og hva er nå da unyanserte lettvektere...folk har forskjellig smak når det gjelder bøker..det viktigste er vel at man leser...

Skal skjønnlitterære verker være "nyanserte"? Leser vi romaner for å lære å kjenne alle sider ved et samfunn? Ha meg unnskyldt, men jeg leser for å ta del i andre menneskers opplevelser, som regel sett med en eller noen få hovedpersoners blikk, og farget av disse personenes opplevelser og erfaringer.

Krever vi av norske forfattere at de skal være nyanserte i framstillingen av det norske samfunnet? Hvorfor skal det være annerledes med forfattere fra konfliktområder?

Jeg er hjertens enig med dem nedenfor her som forsvarer "lettvekterne". Vi trenger dem. Det er ikke automatisk slik at man avanserer fra lettvekterne til lødigere litteratur, som det også påpekes nedenfor, men i mange tilfeller er det slik. Jeg kjenner utallige eksempler.

For å være litt mer spesifikk: Jeg elsket Drageløperen. Ikke fordi den ga meg en leksjon om det afghanske samfunnet, men fordi den fortalte en dramatisk og rørende historie. Drømmehjerte og Strålende soler var også lesverdige, men ikke i samme klasse.

Og så leser jeg tunge, russiske klassikere innimellom, og tør påstå at de heller ikke alltid er så veldig nyanserte ...

Som jeg skulle sagt det selv, bortsett fra at du formulerte det mye bedre enn jeg ville klart selv. Takk for det! Jeg er helt enig i de tre første avsnittene dine, og kommentaren om Drageløperen.

Jeg vil ikke karakterisere de tre bøkene du nevner som spesielle lettvektere. Jeg kunne i hvert fall ha nevnt mye annet jeg synes mer kunne havnet i den kategorien. Jeg er bibliotekar (jobber riktignok med barne- og ungdomslitteratur), og jeg har hatt stor glede av å lese nevnte tre bøker. Å gå inn i tunge russiske klassikere har ikke fristet meg foreløpig.

Cuba har jeg ikke veldig god kunnskap om, men bøkene fra Afghanistan forteller etter min mening historier som gjenspeiler karakteristiske sider ved det samfunnet. Hvis jeg ønsker meg nyansert, objektiv kunnskap om Afghanistan, tar jeg for meg faglitteraturen.

Av de bøkene du eksempelvis nevner søker jeg en riktig god historie som beveger meg og rører ved noe i meg på flere måter. At jeg i tillegg får innblikk i samfunn jeg ikke kan så altfor mye om er også positivt, men jeg verken forventer eller ønsker at forfatteren samtidig skal fortelle meg om en rekke andre sider av samfunnet som ikke har noen relevans for den aktuelle historien. Det er en oppgave for andre typer bøker.

Når det gjelder bøker om fremmede kulturer, kan jeg se at lettvektere kan åpne noen dører, men det er problematisk om man ikke tar steget videre og så blir sittende igjen med lite representative bilder av fremmede kulturer. Jeg studerer religionsvitenskap og er blitt ganske sjokkert over hvor mye feil vi lærer om (særlig ikke-kristen) religion og kultur. Særlig fordi denne uvitenheten har praktisk-politiske konsekvenser. Her har skjønnlitterære forfattere som nettopp skriver om disse kulturene også et ansvar.

Jeg er ellers ikke enig med dem som mener at det viktigste er at man leser. Bokstaver er ikke magiske, de har ikke automatisk en positiv effekt på oss uavhengig av teksten de står som del av, og lesning av én type litteratur fører ikke automatisk til lesning av en annen.

Jeg er nok litt farget av å ha jobbet som lærer i barneskolen en periode.

Derfor mener jeg at det viktigste er at de leser noe som helst.

Jeg satt med en 5. og en 6. klasse hvor ingen andre enn de to flinkeste jentene leste noe som helst. Og det var faktisk skremmende. Ingen av de andre elevene kunne skrive (og jeg tar her høyde for at unger i den alderen uttrykker seg litt annerledes enn voksne, så...), leseferdighetene var forferdelige, og alle ble slitne etter å ha lest et kort avsnitt (dårlig).

Jeg er enig i at bokstaver i utgangspunktet ikke er magiske. Selv om jeg synes synd på dem som har slitt seg gjennom fagbøker og annen obligatorisk litteratur uten å ha sett magien en eneste gang.

For når forfatteren gjør jobben sin, så ER faktisk bokstavene magiske. De beskriver en verden du ikke kjenner, det være seg en reell verden eller en ren fiksjonsverden. Det gir mulighet for å sette seg i sofakroken og reise til et sted man aldri før har vært. DET er magien.

Og om man foretar de første reisene sammen med Margit Sandemo, eller om man foretar en senere reise med en kjent reisebokforgatter eller en litterær gigant, så ER det magi der.

Den magien unner jeg alle å oppleve. Selv om de velger den billige bakgårdsmagien istedenfor den storslåtte magien som ligger i den STORE litteraturen.

Så sant, så sant. Ikke sensurere de unge, la dem lese på. Og så kan man vel diskutere hvor stor en forfatter er hvis ingen leser ham/henne lenger... og han praktisk talt er uleselig.

Jeg er enig med deg i at bokstavene blir magiske der forfatteren har gjort jobben sin, men jeg har vanskelig for å tro at det bare er de aller enkleste bøkene som kan virke stimulerende på dem som ikke er så lesevante. Det finnes jo gode historier skrevet med et tilgjengelig språk, uten at de av den grunn havner i den kategorien jeg forbinder med "lettvekterne". Jeg synes vi kan tillate oss å ha standarder på vegne av dem som sliter også, og ikke bare slenge all slags rask (uten at jeg påstår at du mener det, altså) i deres retning bare for at de skal lese.

Jeg leser av to grunner.

Det viktigste, som sannsynligvis er farlig å tilstå i en diskusjon som denne, er for å "tømme hodet". Jeg har alltid hatt en tendens til å jobbe for mye (både hva gjelder tid og intensitet), og det å plukke opp en eller annen "trash-bok" fungerer utmerket for å bli kvitt jobben og komme ut av "jobb-modus".

Den andre grunnen er selvfølgelig for å oppleve /lære/føle/whatever det som ligger i de "store" bøkene.

Hvis du ser på boklisten min vil du se at jeg i stor (litt for stor?) grad vektlegger "trash"-delen av bøkene mine. Det er helt bevisst, nettopp fordi jeg ikke liker den "man må lese de store bøkene for å kunne kalle seg leser"-holdningen. (Og for å parafrase deg, nei, jeg sier ikke at DU har den holdningen).

Jeg leste ut et bibliotek før jeg fylte 15. (Helt sant, men det hjalp at jeg jobbet der fra jeg fylte 13). Sånn i etterkant ville jeg absolutt ikke vært det foruten, men HOLDNINGENE der sjokkerte meg.

Det var alt for mye "vi vet hva du bør lese, så du bør slippe den boken du har i hendene og heller finne VERDIG litteratur".

Dette er en tanke jeg forkastet der og da, og som jeg har sloss mot siden.

Lesing er en treningssak. Og etter noen år i arbeidslivet har jeg flere ganger jobbet sammen med og styrt mennesker som knapt nok er istand til å lese en bruksanvisning uten å måtte ta med seg jobb hjem.

Derfor er jeg livende redd for den holdningen "du må lese noe som er verdt det". For uten lesetrening så blir lesingen et ork. Og den enkleste lesetreningen er ganske enkelt... å lese. Mye. Ofte. Alt.

Start gjerne med Donald Duck.

Når "vi andre" begynner å definere hvor listen skal ligge for de "nye" så starter vi en form for anti-litterær bevegelse.

Hvis en person idag er istand til å hoppe ut og lese stor, tung litteratur som det første skrittet for å bli en leser, så all respekt til den personen. (Selv om jeg er litt fristet til å spe på med en dose sympati også, for DEN veien er ikke lett).

De aller fleste har godt av å "gå veien". Starte med det enkle, bli begeistret (eller, for all del, irritert) av det, og bevege seg videre.

Hvis vi er for flinke til å fremheve mangelen på litterær kvalitet, mangelen på "smarthet" i de bokvalgene, så skremmer vi bort en potensiell leser. På mange måter snakker vi om kulturell mobbing her. (Ja, jeg SKREV m-ordet). "Du har ikke noe du skal si om bøker, for du leser bare den delen av dem som ikke er BRA NOK."

Jeg leser en del rundt om kring i ulike fora. Og jeg er sjokkert. Profesjonelle journalister kan ikke norsk. Debattantene kan ikke norsk. Den eneste måten man kan forstå enkelte innlegg og tekster på er om man først oversetterd et til (dårlig) engelsk, og så forsøker å oversette det tilbake til forståelig norsk.

Dette skyldes ikke latskap, det er stor forskjell på SMS-språk og det som blir skrevet på nett i stort alvor.

Og dette er en prosess som bare kan bremses om man får folk igang med lesing. For selv for voksne så er lesing læring.

Vi lever i en verden hvor grafiske, ferdigtygde fremstillinger holder på å ta over for fantasien. Rowling gjorde en god jobb med Harry Potter-bøkene, men duverden hvor mange diskusjoner det er der ute som forteller at filmene var bedre fordi... man i praksis slipper å tenke så mye. Samme med Ringenes Herre. Filmen var bra, men bøkene var ikke noe særlig fordi man måtte gjøre tenkejobben selv.

Om man da i tillegg skal fortelle disse som faktsisk har brukt tid og krefter på å lese disse bøkene at "hele innsatsen din er bortkastet, for det er ikke akkurat LITTERATUR du har brukt tiden på her", så hjelper vi etter min mening bare verden videre mot en form for litterær undergang.

(Så skal jeg i denne omgang ikke gå inn på dette med å dømme "litteratur" man ikke har lest fordi man "VET" at det ikke er "bra nok" til at det er verdt å lese.)

(og her skjønner jeg plutselig at dette også er et godt innlegg i debatten "hvorfor er folk her inne anonyme;) )

Jeg er så enig i mye av det du skriver. Som bibliotekar blir jeg lei meg hvis holdningen hos mine kollegaer fortsatt er at vi sitter inne med nøkkelen til hva som er god og verdig litteratur. Jeg ønsker aldri å fremstå som noe litteraturpoliti selv om jeg selvfølgelig i diskusjoner gir uttrykk for hva jeg selv liker/synes er bra og ikke. Jeg har stor respekt for den enkeltes smak og preferanser.

Jeg jobber med barn i grunnskolen, og min jobb er i første rekke å veilede dem i valg av bøker - hjelpe dem til å finne litteratur som passer både leseferdigheter og interesser. Det har uendelig mye å si for deres leseglede. Jeg foretar alle innkjøp til vårt bibliotek, og jeg prøver å favne bredest mulig, fra det enkle og trivielle til det mer avanserte. For meg spiller det ingen rolle rolle hva de blir hekta på, bare de finner frem til gleden ved å lese på en eller annen måte. Mange stoler såpass på meg etter hvert at de tar sjansen på å prøve noe nytt jeg anbefaler selv om de utgangspunktet er skeptiske. Noen ganger er det vellykket, andre ganger ikke. Men de fleste utvikler seg i fin retning i løpet av grunnskolen, og særlig i 6. og 7. klasse er det en hel del leseglade, ganske avanserte lesere.

Det aller viktigste etter min mening er dog LESEGLEDEN, og når de har funnet den, så skal verken jeg eller noen andre fortelle dem at det de leser ikke er bra nok.

For et flott innlegg! Du sier akkurat det jeg også kjemper imot, og som kanskje av og til skinner litt for tydelig gjennom i mine meningsutvekslinger. (Hvilket ikke forhindrer meg i å "ta helt av" i begeistringens rus når jeg kommer over bøker som for meg oppleves som fantastiske innenfor den mer klassiske litteraturen - og brenner etter å frelse verden til å lese den samme boka.)

Jeg diskuterer litteratur med mange - mest andre steder enn på Bokelskere - og jeg har mange ganger opplevd at jeg har snakket begeistret om en eller annen ny forfatter - og hvor vedkommende jeg snakker med ikke vet helt hva man skal våge å mene før man har snakket med "sine" for å vurdere om det er greit å mene det ene eller det andre om ditt og datt. Livende redd for å ha feil meninger om de gale bøkene ... Man kunne jo bli tatt for å være lettvekter, og måtte gud forby! Og da kan man ikke ha på seg at man var så fordømt naiv at man trykket f.eks "Strålende soler" til sitt bryst i sin tid! Det blir flaut og noe man helst vil skjule.

Jeg elsker at folk leser! Uansett hva! De aller, aller fleste har potensiale i seg til å utvikle smaken sin og bli kritisk til det de leser (som i seg selv absolutt er en positiv ting - dette avspeiler jo også hvordan man leser aviser, forholder seg til ting som presenteres i de fleste medier egentlig). Og så er det et fåtall som ikke har et slikt potensiale, og hvor det er en stor fare for at de sluker litt for rått de stereotype klisjeene de blir presentert for i enkelte bøker, og tror at dette er det eneste sanne bildet på virkeligheten. Hvilket jo er synd, fordi verden ikke er svart-hvitt, men så mye, mye mer komplisert.

Jeg har et yrke hvor jeg skriver mye, og jeg merker godt om dem jeg jobber sammen med er vant til å lese bøker eller ikke. De som leser en del, skriver betydelig bedre enn de som nesten ikke leser bøker i det hele tatt. Og når det er tale om stereotype oppfatninger av forhold i verden som det påstås også segmenteres inn i politikken, så tenker jeg (i alle fall sett fra et europeisk ståsted) at jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette bildet. (Derimot synes dette lett gjenkjennelig i den amerikanske politikken.) Mon tro om det egentlig er medias skyld at det ser slik ut - fordi det ikke nytter å fange interessen hos journalister hvis man snakker for "vanskelig". Absolutt alt skal tabliotiseres til enkle, slagkraftige uttrykk/statements - og der er det ikke plass til dyptgående analyser. Dermed tvinges politikere og andre debattanter til å forenkle og forenkle og forenkle budskapene sine - med fare for at de selv virker rimelig enkle til slutt ... Jeg tenker ikke da først og fremst på politikere som tilhører den ytterste høyrefløy og som faktisk HAR stereotype holdninger og dertil hørende enkle løsninger på ting .. ;-)(De mest ekstreme blant disse leser antakelig ikke noe særlig i det hele tatt ... og de kunne faktisk hatt godt av å lese "Tusen strålende soler" for å skjønne at det er mennesker som dem selv det handler om, selv om Afghanistan er langt, langt unna Norge. Folk er folk, uansett kultur og rase.)

Dette innlegget vil jeg gjerne gi flere stjerner!

Skulle ønske det var jeg som hadde sagt disse ordene:) Jeg veldig enig og du sier det veldig klart og tydelig.

Jeg har forståelse for flere av poengene dine, men jeg er likevel litt kritisk til vinklingen din. Jeg synes det er viktig å skille mellom debatter om litterære verkers kvalitet som sådan og hva man eventuelt sier direkte til dem som leser bøker en mener er av dårlig kvalitet. I denne tråden ønsker jeg å bidra til det som kan være en interessant debatt om hva slags krav vi kan stille til skjønnlitterære forfattere. Jeg mener som nevnt at de er ansvarlige for de feilene, stereotypene eller fordommene de fører videre gjennom sine bøker samt de konsekvensene det får for meningsdannelsen i samfunnet som helhet.

Jeg henvender meg ikke til sliterne her, men til et forum bestående av mennesker med hundrevis av bøker i bokhyllene sine.

Jeg har sagt en del om dette i tidligere tråder, men jeg kan godt ta en kort oppsummering her. Jeg er enig med Jengeno under her, den type bøker du nevner er viktige for å gi folk leseglede.

Alle finner ikke lesegleden på samme måte, for noen går helt sikkert veien utenom lettvekterne, og det er selvsagt helt greit. Akkurat som det er greit å lese dem. For min egen del gikk jeg veien om lettere underholdningslitteratur før jeg nådde frem til Dostojevskij og Turgenjev, og jeg er veldig glad for at ingen tok leselysten fra meg ved å fortelle meg at de lette bøkene jeg leste ikke var bra nok.

En annen ting er at ikke alle leser en bok om en kultur og dermed tror man kan mye om denne kulturen. For meg har ofte bøker fra fjerne himmelstrøk ført til at jeg har lest mye faktalitteratur om det aktuelle området også. Jeg er nysgjerrig av natur og om jeg får en liten smak av noe så må jeg ofte lære mer for å bli fornøyd.

Bør denne type litteratur velges vekk, eller har de noe godt ved seg, noe oppbyggende som gir enkelte lesere nye kunnskaper og opplevelser?

Det enkle svaret på dette spørsmålet er selvfølgelig ja. Eller nei. Eller hva det nå er man må si for å få frem at man bør lese det uansett.

Jeg har sagt det før, og er ikke redd for å si det igjen. Det viktigste er at folk leser. Deretter kan man forsøke å åpne nye dører for dem. Eller enda bedre, gi dem verktøyet sånn at de selv ønsker å åpne nye dører.

J K Rowling. Harry Potter. Litteratur? Vel... Mer for underholdning enn for dyp ettertanke, iallefall. Men ingen bør få lov til å glemme at den damen alene har gjort mer for LESINGEN enn de 10 mest LITTERÆRE foratterne tilsammen.

Og faktum er at alle må begynne et sted. Det er ingen (eller iallefall veldig få) som plutselig en dag, som et resultat av en sen 30-årskrise, plutselig finner ut at de må lese Dostojevskijs samlede.

Det er nok heller flere som har funnet ut, etter mange år med lesing, at man kanskje skal sjekke ut etpar av de russiske klassikerne også.

Derfor blir det veldig feil om vi skal leke litteraturpoliti, og fortelle folk som er på vei inn i litteraturen at den veien de har valgt er FEIL. "Bare idioter bruker den døren".

Det viktigste er at folk leser. I dagens samfunn begynner dette allerede å bli mangelvare. Lesere, altså. (Noe som er lett å se om man ser på hvordan ulike debattanter formulerer seg. Du må lese for å kunne skrive. (Ok, du måtte det for noen år siden, iallefall. Idag holder det normalt å ha tilgang til et tastatur og ha "behov for å uttrykke seg" Noe som går ut over kvaliteten, selv om kvantiteten holder seg)).

Hvis vi som litteraturpoliti sperrer den veien folk ønsker å bruke for å tilnærme seg litteraturen, så ender vi opp med enda flere kulturelle analfabeter (det er de som ville lest det ordet som anal-fabeter), og det er vi ikke tjent med om vi vil ha en litterær utvikling. (Eller en utvikling innen litteraturen).

Vi trenger rekrutteringen. Ikke stopp den!

Jeg har selv to døtre og må innrømme at jeg er like lykkelig hver gang jeg ser de leser nesten samme hva. Den eldste, på 16, elsket Drømmehjerte, som hun leste i fjor sommer, og jeg var veldig glad hun fikk inn litt fakta samtidig som hun koste seg med lesingen, to fluer i ett smekk:)

Er dette en tikkende bombe eller er temaet utdebattert? Overrasket over at ingen ønsker å forsvare evt kritisere disse bøkene. Hvis en for eks går inn på boka "Tusen strålende soler" finnes det intet mindre enn 21 forskjellige innlegg om denne. Synspunktene er veldig forskjellige så derfor skulle det være godt grunnlag for å diskutere dette i en felles tråd. Regner med at det er tilnærmet like mange menninger om de to andre nevnte bøker.

I lys av foregåande debatt, som denne debatten spring ut av, synest eg heile spørsmålsstillinga blir litt kunstig. Eg trur mykje av det som var verdt å seie, blei sagt, og eg kjenner ikkje at eg har så mykje meir på hjartet i denne omgangen.

Men for å oppklare ei potensiell misforståing av mitt synspunkt, som eg skimtar bak spørsmålsformuleringa di: Treng vi "lettvektarar" og "unyanserte" bøker? Ja, absolutt! Men er det lov å velje dei bort, dersom dei ikkje faller i smak? Ja, definitivt.

Kanskje du er litt for raskt ute etter den forrige debatten som til forveksling ligner på denne? Jeg føler i alle fall at jeg sa det jeg hadde å si i den forbindelse.

Det kan jo være verdt å gi det hele litt tid - evt. forsøke å løfte tråden etter en uke eller to? Temaet er interessant nok!

Jo da, bortsett fra "Drømmehjerte" som er ny, er det nok ikke store forskjellen. Drageløperen, som kanskje objektivt regnes som den beste av disse, ble grundig debattert. Det jeg synes er synd er at når vi er så mange bokelskere (over elleve tusen) at ikke flere forsvarer den litteraturen de elsker eller setter så stor pris på. Håpet på mer engasjement, men lar nå være å holde den oppe hvis ingen andre melder sine meninger.

at ikke flere forsvarer den litteraturen de elsker eller setter så stor pris på

Jeg forstår ikke helt hvorfor man skal måtte forsvare litteraturen man elsker... For meg er alle bøker litteratur. Jeg elsker å lese. Trenger jeg å forsvare dette som om det å lese bøker jeg liker er feil?

I utgangspunktet burde ikke det være nødvendig, jeg er helt enig, men nå har det seg sånn at av og til er det noen parter som kritiserer det du for eksempel elsker å lese. Det er da det hadde vært kjekt med litt likevekt, og at for eksempel du ville forklart/ begrunnet hvorfor akkurat du liker de bøkene. Det etterlyses ofte gode begrunnelser for hvorfor noen bokelskere skriver at de elsker/ hater bøker, uten videre begrunnelse. Det er også en av grunnene til denne diskusjonstråden:)

Jeg liker nok best å diskutere handlingen i bøker, kanskje ting jeg lurer på og ikke har forstått i en bok. Om den er god er dårlig er lite interessant syns jeg, siden vi alle har forskjellig smak. Jeg forventer faktisk at en med en helt annen bakgrunn enn meg, eller en helt annen utdannelse, ofte vil like helt andre bøker. Og føler derfor at en diskusjon om den er god eller dårlig - basta - blir for dum.

Men derimot å diskutere handlingen i en bestemt bok syns jeg er interessant. Og kanskje sammenligne med andre lignende bøker, eller andre av samme forfatter. Uten (!) at man må forsvare seg for å like nettopp den boka. Eller kanskje heller den sjangeren.

Syns derfor det er synd det er vanskelig å diskutere innholdet i bestemte bøker på nett pga spoilere.

Men dette ble kanskje helt utenom tema... ;)

Det er ikke alltid en finner det rette stedet å klage sin nød, eller fortelle hva en ønsker hvis en ikke, som jeg oppretter egne diskusjonstråder:)

Jeg tror heller at temaet er utdebattert, i alle fall for de av oss som har vært med i forumet lenge. Men sikkert mange nye som kommer inn i debatten etterhvert. Du vet; vi leser litt også, - er ikke bare innom forumet:-)

Haha, det burde nok jeg også. Leser alt for lite. Må finne meg en bok som sluker all min oppmerksomhet. Kanskje en litt lett unyansert bok om et land jeg ikke vet så mye om...Er det skrevet noe fra Jemen, eller Syria;) Nei, seriøst. Forstår at dette kan bli litt trått. Det er vel en tid for alt..