Nå er jeg kommet halvveis i "Andalucía - en reise i sol og skygge" og må så langt si meg dypt uenig med deg, Kjell! Henry Notakers språk flyter lett og levende, tørrvittig og medrivende. Stilen er kåserende og saklig, men etter min mening aldri kjedelig. Notaker deler sjenerøst av sine store kunnskaper om sitt tema. Måten han fletter sammen historiske fakta, små dagligdagse episoder og egne erfaringer og refleksjoner på, skaper et interessant og levende bilde.
En digresjon, hadde jeg lest Notakers "Andalucía" før Falcones' "Fatimas hånd", hadde jeg nok hatt større utbytte av sistnevnte. (Kritikken av de grunne personskildringene og det klisjefylte språket står likevel ved lag.)
Et lite ps: Skulle du ønske å kvitte deg med denne "kjedelige og tørre" reiseskildringen, kan jeg tilby et godt hjem :-)))
Viser 2 svar.
Eg er likevel på ingen måte imponert over denne delen av Notakers litterære produksjon (kanskje det var fordi at eg liker han at eg hadde venta meir av han her), men kunne aldri tenkje meg å kvitte meg med boka, nei. Ho kjem nok til nytte. Ikkje rart at det flyt over av bøker heime hos eg ...
He, he, jeg kjenner "problemet" ...