Bokelskere.no

Eg kan ikkje fatte å begripe kvifor folk skryt så av denne boka?? Fantastisk språk seier folk, men eg syns språket var tungt. Og kor er denne humoren dei snakkar om? Eg sleit meg gjennom 310 sider og når den ikkje hadde fenga til da, fann eg ut at det umuleg kunne vera verdt å slite seg gjennom nesten 310 sider til...

Synes boken var relativt lettlest, men den ga meg meget lite. Sett fra et naturvern- og fulgeelskerperspektiv er det en del problemstillinger som er interessante i boken. Men jeg klarte liksom ikke å identifisere meg med noen av karakterene, og slutten var jo - som mye annet - pinlig amerikansk.

Klarer ikke helt å forstå hva som skulle være så bra med denne boka.

Det der fugleverngreiene gjorde det berre lettare for meg å avbryte boka... for noko pjatt! Sikkert viktig "in real life" og interessant for dei som er ornitologisk interessert, men det bryr ikkje meg..

Eg synest problematikken er ganske interessant. Kva er det eigentleg vi menneske gjer med jordkloden vår og korleis forvaltar vi dei ressursene vi rår over? For det er jo ikkje tvil om at vi forvaltar ressursene på ein måte som går på bekostning av andre artar.

Og sjølv om Walter sitt engasjement tipper over i galskap, når han går ut etter alle nabolagskattane, synest eg det er ein del viktige tankevekkarar i akkurat dette. Måten historia blir fortald på, spissformulert til det ekstreme, og gjennom eit engasjement som gradvis tipper over i galskapen, gjer ikkje spørsmåla om mennesket si rolle i økosystemet mindre aktuelle.

Eg tenker kanskje heller at det er eit ironisk aspekt over måten Walter sitt engasjement blir framstilt på. Han blir jo på mange måtar ei personifikasjon over ein person med mykje kunnskap og stort engasjement over eit viktig tema, som ikkje klarer å formidle dette.

Nettopp. Dette er ikke ornitologisk "pjatt", men en måte å illustrere hvor vanskelig det kan være å gjøre de rette valg både på et personlig og samfunnsmessig plan. Kan man alliere seg med hensynsløse kapitalister dersom det fører til at en enkelt fugleart reddes? Hvordan kan man vite at den kursen man følger i livet er den som fører til mest mulig lykke for en selv og sine nærmeste?

Karakterene i "Frihet" har ikke den fulle oversikt over noen av disse spørsmålene, men det er fascinerende å betrakte dem når de forsøker å finne løsningen.

Det hele kan også ses som et dypere psykologisk aspekt ved at når det topper seg fullstendig på det personlige plan, hvor problemene står i kø, så er det ansvarsbefriende (i forhold til dette) å hengi seg til noe helt annet, som da fjerner fokuset fra den man egentlig burde bale med for å komme videre i livet. For hovedpersonen er jo på mange måter villig til å slippe sitt store ornitologiske prosjekt når kona kommer tilbake ... Jeg så på denne delen av boka som en helt nødvendig del av et større hele, hvor det som går igjen som en rød tråd er en dysfunksjonell familie hvis medlemmer ikke er ordentlig til stede i sine egne liv ... ;-)

Tenkte som deg at dette med Walters idealisme og plutselig interesse for truede fuglearter hadde noe med familien og hans midtlivskrise å gjøre. Det økologiske aspektet er vel bare en sekundær sak i historien. Dette handler mer om dysfunksjonelle mennesker som er et resultat av sine foreldre.

Eg tenker også at det er ein del av ein større heilskap i forhold til mennesket og den fridommen mennesket har. Vi er frie til å gjere akkurat det vi vil, noko som i denne eksempelforteljinga fører til ei øydeleggjing både av seg sjølv på individnivå og relasjonar på samfunnsnivå. Og i tillegg kjem denne øydeleggjinga av jordkloda på globalt nivå.

Boka problematiserer jo også dette intense ønsket om reproduksjon. Mennesket blir født, og befolkninga aukar kvar veke, men til kva blir mennesket eigentleg født?

Denne fugleinteressa er med på å forsterke det dystopiske aspektet ved boka, og flytte mistrua på mennesket frå eit individ- og samfunnsnivå og over til eit globalt nivå.

Smart trekk! Selv syntes jeg at jeg hadde invistert så mye i boka at jeg, imot mine prinsipper, slet meg gjennom siste halvdel, istedetfor å legge den fra meg slik som du gjorde. Det er noe Woody Allen over denne boka, uendelig mange ord, nevrotiske betraktninger og digresjoner. Det kjeder meg, rett og slett. Jeg må vel likevel i anstendighetens navn si at jeg vet at mange elsker Woody Allen (eller ikke). Denne boka er i samme elsker eller hater kategorien. Det er vel ganske klart hvilken kategori jeg tilhører....

Eg las ho på engelsk, og synest mykje av humoren låg i det småironiske språket og dei spissa skildringane av hendingar og personar. Men eg har høyrd fleire seie at dei har lese ho på norsk, utan same lesaropplevinga, så eg lurer på om det kan vere noko der.