Bokelskere.no

Du skriver så klokt! Jeg forstår din bekymring, og kanskje går jeg i den fellen at jeg tror at alle er like nysgjerrige og vitebegjærlige som meg - og dermed bare bruker dette som en inngangsport til videre søken etter viten. Jeg ønsker vel å tro at de fleste kan "tenke sjæl" og skjønner at fiksjon er fiksjon og ikke gir det hele bildet.

Det du skriver gir meg assosiasjoner til et intervju jeg så for litt siden om Coen-regissør-brødrene, som jo er av jødisk avstamning. Da de laget sin forrige film "A serious man" ble de innad i det jødiske miljøet konfrontert med at "jammen, vil dette stille jødene i et positivt lys, da?" Dette var svært viktig i miljøet. Mens Coen-brødrene nærmest harsellerte og moret seg med å utfordre tradisjonelle forhold i miljøet. Det var nettopp dette som gjorde nevnte film til noe veldig, veldig morsomt og interessant (uten å være ekstremt dyptpløyende nødvendigvis).

Jeg tenker i alle fall - for egen del, vel og merke - at folk er folk uansett kultur og bakgrunn. Om jeg leser en bok hvor et menneske fremstilles som spesielt demonisk, så tror jeg ikke automatisk at alle kan skjæres over samme kam. Men ... mulig jeg misforstår noe her, og at enkelte faktisk gjør det. I "Tusen strålende soler" tenkte ikke jeg at den demoniske mannen som undertrykket sine kvinner gjorde det pga. talibantilhørighet. Talibanregimet gjorde det imidlertid lettere for ham å slippe unna, fordi restriksjonene kvinnene ble underlagt gjorde det helt umulig for dem å velge seg bort fra situasjonen.

Jeg holder imidlertid en knapp på at folk som velger å lese bøker som "Tusen strålende soler" og "Drageløperen" i utgangspunktet er så pass oppegående og nysgjerrig på andre kulturer at de også finner andre kilder for sine kunnskaper - og dermed blir sittende igjen med en relativt nyansert syn likevel.

Det du trekker frem angående somalierne, kan det trekkes paralleller til for mange andre utvandrergrupper. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vår egen andedam og etniske nordmenn i Amerika. Skal man VIRKELIG bli opplyst, må man jo dra til krigsområdene selv. Men likevel vil våre vestlige øyne sette begrensninger i forhold til vår evne til å ta innover oss det vi ser - fordi vi nødvendigvis vil tolke det meste gjennom våre vestlige verdier og preferanser. Det kan jo lede over til en mye større diskusjon: finnes det objektive sannheter i det hele tatt? ;-)

For meg dreier ikke dette seg om å kunne tenke selv, være oppegående eller vitebegjærlig. Fordi selv om en måtte kunne og være alt det, så er en avhengig av en kritisk offentlighet for å være opplyst.

Og disse bøkene er for meg mer produkt av sin samtid, enn kun en tilfeldig vinkling på et konfliktstoff. Og jeg er ganske sikker på at en gjennomgang av kommentarstoffet i mange aviser de siste årene vil vise et flertall av historier som er inspirert av den samme tidsånden, som disse bøkene eller samtaler rundt helt vanlige kjøkkenbord. Maktforholdene i verden har en tendens til å virke sånn at populærkulturen oftere spiller på lag, enn stiller spørsmål ved det verdensbildet som råder. Før muren falt ga den røde fare og sovjetiske spioner mye godt underholdningsstoff, og var samtidig med å vedlikeholde folks oppfatning av å leve i en todelt verden. Alle fordommer må bygge på en kjerne av sannhet. En karikatur også, skal den ha noen funksjon.

Når det gjelder arabere (afghanere omfattes, selv om få er arabere) kvinner og Islam har vi et flere århundrelangt reservoar av historier om det mystiske, seksuellt ladede (harem og slør), farlige (sabler, ørner og intense blikk) og primitive (ære, beduiner, ørken og vold) å hente vårt tolkningsapparat i fra. Og dette preger oss selvsagt når vi leser. Houssein har med sine bøker skapt historier som passer inn i denne tradisjonen og svarer til våre forventninger og fordommer. Han har på en måte lagt et nytt kapitell til en tradisjon som blir så sterk, at summen av alle framstillinger nærmest framstår som en sannhet, der jeg deler din oppfatning om at EN sannhet ikke finnes. Det er ikke bare romanforfattere som har latt seg friste til å lage enkle historier basert på gammelt tankegods, det har også verdens beslutningstagere.

Så disse bøkene er ikke så viktige for meg i seg selv, men jeg synes det er lærerikt å se de som en del av noe større.

A serious man er forresten en veldig god film:-) Og utvandrere kan lære oss mye i sine oppfatninger av gjøren og laden i moderlandet. Deres virkelighetsbilde er ofte beviser på at enhver kultur består av mange kulturer og individer, som er i stadig endring.

Nå skjønner jeg for alvor hva du mener! Og jeg forstår! Meget godt sagt og oppsummert! Du får det siste ordet! ;-)

Eg har visst gått glipp av mykje, som ikkje har vore innom her i dag, men Strindin har sagt mykje av det eg tenkte, på ein langt betre og ryddigare måte enn eg sjølv kunne gjort.

Det er veldig kjekt å sjå at denne diskusjonen har spora tilbake til sak! Det liker eg.

Vi er jo alle prega av vår bakgrunn og det vi gjer til dagleg. Sjølv underviser eg i religion og etikk, eit fag der eg stadig møter elever som trur alle muslimske menn er som han fyren i Tusen strålende soler og at alle katolikkar er som i DaVinci-koden og Engler og demoner. Dette er også bakgrunnen for at eg trur at bøker som presenterer ein stereotyp av ei gruppe mennesker, kan vere med på å stadfeste fordommar. Det er ikkje noko problem om folk les ein roman som gir eit unyansert bilete av muslimske menn og deira haldningar, viss det fører til at dei går djupare til verks og forsøker å finne ut meir om kven dei muslimske mennene verkeleg er, slik du Rose-Marie beskriver. Men eg meiner at det grensar til å kunne kallast eit problem, når svært mange ikkje gjer det, men heller konkluderer tvert med at "alle muslimske menn er slik" og "alle katolske menn er slik". Og som Strindin så fint forklarar, er tradisjonelle framstillingar av arabiske menn svært stereotype.

Dette svaret verkar eigentleg litt overflødig, tatt i betrakning at dei andre svara er så gode. Men eg tenkte bare å seie litt om korfor eg meiner at dette er noko som er verdt å diskutere.