Bokelskere.no

Nei, jeg synes ikke at repekt for motstanderen i krig har sin presedens når det gjelder de tilfellene du nevner. At "gutta på gølvet" i 1. verdenskrig velger å overse sine ordrer og innføre en privat våpenhvile, er ikke det samme som at de som har initiert krigen velger å lovprise hverandre, gå på besøk, drikke te og andre sterkere saker. Mulig jeg reagerer slik siden jeg har befalsutdanning og synes at en slik holdning fra mine overordnede hadde vært et svik jeg personlig ikke hadde tolerert. Tenk å feste med den dødsfienden som neste dag jeg kan møte i kamp! Nei, jeg synes de oppførte seg nidrig, demoraliserende, ynkelig og patetisk.

Helena er ikke det som gjør denne krigen meningsløs i mine øyne. Helena rettferdiggjør krigen. Tenk om Kronprinsesse Victoria av Sverige hadde stjålet Norges kronregalier midt under ski-VM, mens svenskekongen stod på tribunen i Holmenkollen? Paris sin forføring og rømming med Helena er en "akseptabel" årsak (i før-Kristus tid) til å gå i krig. At hun ikke er verdt det, er sånn sett uinteressant, her har det skjedd en majestetsfornærmelse. Etter 7 år burde imidlertid Troyanerne ha innsett det åpenbare. De er villige til å respektere sine motstandere i sånn grad at de pleier sosial omgang med dem, men å innse at Helena ikke er verdt en fortsatt krig er de ikke villige til .

Til slutt litt om skrivemåte av hovedrolleinnehavere. Nå er jeg nok noe fordomsfull mot Edvard Hoem, men jeg synes tross alt at en tittel på et stykke som inneholder egennavn, bør beholde sitt egentlige egennavn og ikke en omskrivning. Når det er sagt, ser jeg i www.nb.no at det er en bokmålsoversettelse av Antonius og Kleopatra mens Samlaget har sin nynorske gjendiktning av Antonius og Cleopatra. Så det går vel et spark til begge målføre :-)

Jeg ser poenget ditt når det gjelder oppførselen i krig. Historisk sett er jeg ikke riktig sikker på hva de anså som etisk og riktig. Sannsynligvis var det vel forskjell på hva de overordnede kunne tillate seg og hva “fotsoldatene” kunne gjøre. Det er jo helt klart at det “i gamle dager” fantes et helt annet syn på krig, hva som var ærerikt osv. Det fantes en slags “krigens estetikk” (avskyelig begrep!) der det var viktigere å vinne på en ærerik måte enn at minst mulig “kanonføde” ble ofret. Gutta på gølvet var temmelig lite verdt og de høye herrer gjorde som de ville og gjorde med “gutta” som de ville. Det var rett og slett et annet menneskesyn som hersket. I dag ville slik oppførsel selvfølgelig være umulig, siden vi nå for tiden har skjønt at også kanonføde er mennesker.

Når det gjelder krigens meningsløshet, mener jeg fortsatt at det i teksten fremstilles som at mange både på den greske og den trojanske siden stiller spørsmålstegn ved om Helena er verdt å slåss for (2.2). Det er jo Helena hele trojanerkrigen dreier seg om, uavhengig av hvem som fester med hvem. Nå er det lenge siden jeg leste Illiaden, men det forekommer meg at noe av poenget er at ikke Helena akkurat var uvillig til å reise fra gamle Menelaos og heller bli med den kjekke Paris til Troja. Hvis vi da holder oss til fortidige æresbegreper, så var jo dette en voldsom fornærmelse mot Menelaos og grekerne slik du skriver, og det rettferdiggjør krig.

I stykket framstilles ikke akkurat Helena som noe stakkars kidnappingsoffer. Hun er fullstendig del av det trojanske hoffet, koser seg med musikk, flørting og Paris og oppfører seg ikke som et offer. Hun er utro og trives med det, hun oppfører seg som en skjøge i samtidens øyne.

Hektor: “Hør bror, hun koster mer enn hun er verd.”
Troilus: “Verdi er vel hva ting verdsettes til?”
Hektor: “Men ikke av en enkelt manns begjær:
Verdien får sin rang og verdighet
Så vel i kraft av eget verd som
Den vi gir den.”

Hektor stiller jo virkelig spørsmålstegn ved om Helena er verdt krig i annen akt, scene 2. Han lar seg overbevise av de andre om at det er æren som krever at de fortsetter krigen. Troilus sier jo rett ut hva det er dette handler om: “Manndom og ære får harehjerter hvis de fôrer tanken med stinn fornuft.” Jeg mener dette viser ganske klart at trojanerne vurderer Helenas “verdi”, men at det er æren som hindrer dem i å avslutte krigen, samme forskrudde (med dagens øyne) æresbegrep som tillater dem å feste med fienden. Disse æresbegrepene representerer jo en slags moral, eller til og med lov og rett i samtiden. Fornærmelse besvares med krig og det anses som riktig. Slik sett opprettholdes jo moralen i det at de fortsetter krigen, det tragiske er at Troja ofres. Dette er det valget Hektor må ta stilling til.

Slik sett er vel slutten på dette stykket typisk Shakespearesk begynner jeg å tenke. Har det ikke vært sånn i mange av stykkene vi har lest at det er en ørliten disharmoni på slutten? I Twelfth Night for eksempel slynger Malvolio ut en replikk om hevn på slutten, i As You Like it blir Jaques igjen i skogen, hmm, dette må jeg tenke mer på…