Bokelskere.no

Den beksvarte byen er noe treg i begynnelsen, synes jeg, men historien bygger seg opp fra kapittel 6 når Violet, Klaus og Sunny får vite at Grev Olaf er fengslet bak lås og slå. Lemony Snicket skriver at det nødvendigvis ikke trenger å være sant, og det får vi bekreftet lengre ut i boka. Utfordringene barna møter er så merkelige. Spenningen øker, og nysgjerrig som jeg er, fortsetter jeg å lese videre. Måten de håndterer vanskelighetene på, er beundringsverdig. De gir aldri opp, og kjemper til siste slutt. Dessuten skildrer forfatteren båndet mellom søskene, og evner å plassere inn noen minneverdige tilbakeblikk før leseren er ved bokas ende. Jeg har enda ikke lest alle bøkene i serien, men jeg er blitt glad i karakterene. Violet, Klaus og Sunny har hver deres egenskaper, og vet å bruke dem til det ytterste. Og det at Grev Olaf alltid klarer å rømme unna dem, for så å dukke opp igjen og utsette dem for atskilligere verre prøver, gjør meg interessert hele veien. Lemony Snicket vet å vekke leserens nysgjerrighet. For når klimakset ender ved bokens slutt, lengter en etter å vite hva som skjer videre med Baudelaire-barna. Det forundrer meg ikke dersom flere lesere ønsker at Baudelaire-barna skal ta kloa i Grev Olaf. Men jeg er en av dem som vil bli DYPT skuffet dersom ikke Grev Olaf klarer å utslette barna ved siste slutt. Det fordi at Snicket avslutter hver bok med at Greven klarer seg, mens Baudelaire-barna står igjen like tom og foreldreløse som fra begynnelsen av. Jeg klarer ikke å se for meg at serien vil ha en lykkelig slutt, så jeg håper VIRKELIG at den siste boken inneholder en grusom overraskelse som vil forbløffe meg til nye høyder.

Det som trekker ned ved denne serien, er språket. Ordvalget er ikke det mest varierende, og leseren kan forsåvidt se for seg hvordan handlingen kommer til å utspille seg fremover i tid. For noen kan serien være altfor forutsigbar. Noen synes kanskje at hver bok i serien ligner på hverandre, selv om prøvelsene barna utsettes for varierer for hver enkelt gang. Det tror jeg har noe med at leseren vet hva som kommer ved bokas slutt.

Jeg en av dem som ikke klarer å legge bøkene fra meg, og som liker å løse mysteriene sammen med Violet, Klaus og Sunny. Å følge dem på den forferdelige reisen deres, er spennende!

At Snicket bestandig skriver en advarsel i begynnelsen av bøkene, ser jeg på som uhyre morsomt. Det fører automatisk til at vedkommende må undersøke bøkene hans nærmere. Smart avgjørelse.

Jeg elsker denne serien, og leser den igjen nå. Har gått til innkjøp av hele serien på engelsk, noe som anbefales på det sterkeste, siden språket i bøkene er en stor del av humoren, ihvertfall for meg. Samme med V.F.D (V.M.S), oversettelsene er absolutt ikke like gode som de burde.

Jeg også synes de endeløse advarslene er veldig morsomme. Synes også de dystre dedikasjonene til Beatrice er veldig humoristiske. Disse bøkene er nok for oss med litt merkelig humor..

Hehe... Ja! Vi som eier galgenhumor, kan synes at bøkene er morsomme. Å... Jeg har lyst til å lese bokserien på engelsk i fremtiden. Aller først tenker jeg å lese ferdig de norske oversettelsene av serien, da jeg er noe treg til å fullføre serier. Jeg tror nok at det engelske språket tilfører noe annet enn hva norsken angår.

Haha, ja