Bokelskere.no

Kjedeleg bok. Aaalt for lang. Dårleg slutt. Hovudpersonar utan truverde. Hjelpelaus humor.

Langeland er eg ferdig med.

Takka vere opplesar Ivar Nergaard fullførte eg likevel lydbokversjonen.

Terningkast 1 til Langeland, terningkast 6 til Nergaard. Altså terningkast 3.

Jeg har ikke lest denne boka (og kommer etter all sannsynlighet aldri til å gjøre det), men jeg føler likevel treng til å skrive et innlegg til din støtte. Hvis jeg hadde gitt i kast med en 550-siders mastodont av en bok - slik denne er – og funnet at at den er så omfangsrik bare fordi forfatteren har tatt med en masse unødvendigheter, hadde jeg vel hivd faenskapet i veggen i purt raseri. At en del bokelskere med lang fartstid ved UiO koser seg med gjenkjennelsen er nesten irrelevant. De blir jo nærmest inhabile med tanke på hvordan den jevne leser vil oppfatte boka.

Synes ikke det var noe unødvendig i denne boka. Alt var med på å vise hvem hovedpersonen var, og å drive handlingen framover. Mener jeg i alle fall. Synes Langeland er meget bevisst på virkemiddelbruk. Må legge til at jeg veldig ofte foretrekker forfattere med et korthugd språk, men Langeland er ikke unødvendig ordrik. Dette er formen en slik type bok må ha.

OK. Jeg har som sagt ikke lest boka, og kan ikke diskutere den konkret. Høres dog lite attraktiv ut i forhold til min boksmak.

Etter ca 7 år på Blindern må man bare medgi at det er mye som skjer der som man ikke skulle tro var reelt. Allerede første året så jeg en foreleser ramle inn på et toalett med en dame som så mistenkelig ut som en prostituert. Etter å ha lukket døren bak seg satte de igang. For meg representerer Francis Meyer karakteren alt jeg syntes var irriterende ved universitetet. Han gis riktignok en mennesklig framtoning, på godt og ondt, men setter samtidig fingeren på hva slags hoedløse haner de ansetter ved et institutt. Uio lider under århundrenes innavl, der de samme familiære etternavnene har fått figurere på kontordørene, og gitt muligheten til å terrorisere studentene i en grad som er Adolf Hitler verdig. Kvinnelige studenter har gode forutsetninger for å skape seg en karriere, så lenge det finnes kåte professorer i gangene, med unntak av den kvinnelige hovedrollen som heldigvis har litt ære i behold og gir F. Meyer på båten.

Det var liksom ikke måte på slakt.....

Denne romanen finnes det allerede mange tråder om fra før. Noen elsker boka, noen liker den og noen likte den ikke. Men ingen er i nærheten av den analysen du gjør her. Tredimensjonale karakterer; med forbehold om at jeg ikke vet hva du mener med det, har kritikerne snarere påpekt at karakterene mangler dybde og troverdighet. Slik jeg ser det ligger mye av Langelands humor og ironi her, i stereotypiene. Langeland selv sa et sted at karakterene var utviklet for å være motsetninger til hverandre. De litterære referansene er det mange som koser seg med og jeg har ikke sett mange kritisere den delen av romanen. For meg er de med å understreke nerdetheten til hovedkarakteren og hvilken herlig bobble universitetsmiljøet lever i. Samtidig skaper det faglige en atmosfære i boka som gjør de middelaldrende mennene ekstra fjollete i sin jakt på unge studiner. Kontrasten i mellom det å tilsynelatende kunne mye om mennesket og livet igjennom litteraturen og det levde livet, blir humoristisk stor.

Fordi om jeg ikke synes dette er Langelands beste, synes jeg den er verdt å lese og kjenner ikke igjen romanen i din beskrivelse. Og pretensiøs? Tja, i mine øyne ikke mer enn universitetsmiljøet selv. Og dette er jo en universitetsroman.......

Det var noen tråder om boka, men jeg fant ikke noe tilfredsstillenede svar på hvorfor folk mente den var dårlig/bra. Kanskje har jeg misforstått begrepet diskusjon her.

Med tredimensjonelle karakterer mener jeg at det er mer med karakterene enn "what meets the eye." Det at vi får vite mer om karakterene og misforståelsene rundt dette var det som gjorde boka mer spennende for min del. At de mangler troverdighet og dybde kan godt være sant, jeg kjøpte jo som sagt ikke handlingen.

Dette med nerdhet, faglig atmosfære og det å være pretensiøs ... jeg liker å trekke paralleller med "De best blant oss" av Helene Uri. Der har du ca samme setting, men Uri klarer å formidle nerdheten og den faglige atmosfæren ved lingvistikkavdelingen uten å faktisk være pretensiøs i sine beskrivelser ... jeg mener at Langeland kunne ha hatt samme effekt om han kuttet litt ned på noen av scenene. Alle hans detaljerte seminarer og diskusjoner er ikke noe som trekker opp boka for min del .

Det er interessant hva du sier om humor og ironi i stereotypene. Kanskje hvis jeg leser den i lys av humor vil jeg få mer ut av den.

Det glødende innlegget ditt fikk meg faktisk til å ta fram denne boka igjen. Jeg har den på lydbok, og siden jeg har holdt på med en del veldig kjedelig malejobbing i huset en stund, passet det bra å høre den om igjen for å sjekke om den fortsatt var like morsom som det jeg husket. Det var den! Men jeg ser i noen av de andre trådene om boka, at flere mener at oppleseren av lydboka gjør den enda morsommere enn den er i trykt versjon. Oppleseren gjør en strålende jobb her og “spiller” virkelig de ulike karakterene mer enn å lese opp.

Jeg oppfatter ikke at det er boka eller språket som er pretensiøst. Jeg leser (hører) denne boka som et skråblikk på det av og til noe pretensiøse miljøet den beskriver. Forelesere og studenter er pretensiøse og selvhøytidelige, men samtidig sårbare og usikre på innsiden. De passerer hverandre på Frederikke-plassen og spiller roller, og sklir rett inn i stereotypiene som Strindin skriver. Meyer viser jo noe selvinnsikt der han diskuterer forskjellen på intellektuell dannelse og kulturell dannelse. Samtidig lever han jo i en drømmeverden (Nadia og Petter Dass-prosjektet). Jeg synes ellers han skildres med stor sympati, stakkars forelska mann.

Jeg synes det du beskriver som kjedelige innblikk i rutinene ved instituttet beskriver noe av det som er hverdagen til Francis, tregt byråkrati osv. Scenen der han ikke har tilgang til noen skanner før den store avsløringen sin på doktor-disputasen for eksempel, er jo med på å bygge opp spenningen, og jeg følte i hvert fall med Francis i hans frustrasjon. Jeg synes også litteratur-forelesningene til Francis både setter handlingen og hovedpersonene i perspektiv enkelte ganger. Var det egentlig “Byens Metafysikk” han skulle forelese over den dagen han tok “Hestene står i regnet” i stedet? Så settes dette i perspektiv igjen gjennom Bendiks “ulykke”, der virkelig liv og livet “i litteraturen” settes opp mot hverandre.

Nå skal det innrømmes at det muligens er gjenkjennelseseffekten som utgjør en del av sjarmen med boka for meg. Etter noen års trasking på Niels Treschows hus, er typene veldig gjenkjennelige, både professorer og studenter. Jeg påstår ikke at dette er en veldig “dyp” bok, men det er en veldig morsom skildring av den lille boblen der oppe på Blindern, og jeg smilte mye og lo rett som det var ved annen gangs gjennomlytting også :)

Helt enig i at detaljene fra forelesninger osv. er viktige deler av boka. Jeg synes faktisk Langeland har gjort en fantastisk jobb med å velge ut hva som skal med og ikke. Er enig med deg i at det er mye humor i boken.

Akkurat!

Jeg mente absolutt ikke at diskusjonen var "ferdig" med de andre trådene og innlegget ditt tilførte også mye nytt:-) Jeg har oppfatta bokelskere som et sted for diskusjoner og tildels sterke meninger, så kjør på! Ofte blir det mange tråder om en bok istedet for å slenge seg på en gammel. Det gjør det vanskeligere å leite fram og skaffe seg oversikt.