Bokelskere.no

Godt sagt, Ella! Dystopi personifisert gjennom omskiftelige og endimensjonale hovedrolleinnehavere som gjennom sine tanker og gjerninger beviser krigens meningsløshet. For meg, det som gjør hele krigen så meningsløs, er måten Grekerne og Troyanerne behandler hverandre på når de omfavner hverandre og skryter av hverandre. Jeg kjenner jeg blir provosert.

Kjærlighetshistorien fikk jeg aldri noe forhold til annet enn at jeg registrerer at her mer enn antydes det tredje base på første date mellom Troillus og Cressida. Noe som i Shakespeares samtid skulle bevise at Cressida er en skjøge... Registrerer at Edward Hoem i sin gjendiktning har kalt den kvinnelige hovedpersonen Kressida(med K)). Da jeg på ungdomssskolen forsøkte å skrive Sissel Kyrkjebøs navn som Kirkebø, fikk jeg kjeft av min norsklærer (Geir Moa) med klar beskjed at det var ikke min beslutning om hvordan man ønsket at navn skulle bli skrevet. Jeg anser det som både frekt og respektløst av Hr. Hoem at han velger å omdøpe navn bare fordi han synes at de fremstår som mere nynorskt korrekt.

Men har ikke denne “gentlemans”-oppførselen i krig eksistert nesten opp til vår tid da? Den er jo en måte å vise respekt for motparten som menneske på selv om krigen fortsetter i morgen? I hvert fall har slik oppførsel i krig blitt framstilt ganske ofte på film som en del av krigens “regler”. Jeg tenker blant annet på “Enemy at the Gate” med Jude Law og Ed Harris der de som respektive russisk og tysk snikskytter jakter på hverandre, begge med dyp respekt for den andres evner og også menneskelighet selv om de er dødsfiender. Det ble også laget en film, som jeg ikke husker navnet på, basert på en sann historie fra første verdenskrig, der tyske og franske soldater ved fronten bestemte seg for å holde sin egen lille våpenhvile, og feiret julaften sammen før de fortsatte skytingen dagen etter. Midt oppi krigens redsler og meningsløshet er vel det at man tross alt kan respektere hverandres menneskelighet noe av det som gir meningsløs krig mening?

Det som gjør den trojanske krigen så fullstendig meningsløs for meg, er at de slåss om Helena, som de kanskje på begge sider faktisk ikke synes det er helt verdt det å kjempe for. Hele krigen handler egentlig etter hvert bare om å ikke tape ansikt overfor motparten.

Det er vel ikke så mye tvil om at Troilus og Cressida når tredje base i stykket nei. I det hele tatt så er det jo utrolig mange seksuelle referanser i dette stykket, enda flere og mer direkte kanskje enn vi allerede har blitt vant til hos Shakespeare. Jeg leser for tiden Peter Ackroyds biografi om Shakespeare, og har akkurat lest om at det på hans tid var veldig mange barn som ble født 4-5 måneder etter ekteskapsinngåelse. De hadde en tradisjon med å sverge en ed om evig troskap med vitner tilstede, og da var det fritt fram selv om ikke bryllup var feiret ennå. Finner ikke igjen tallet akkurat nå, men synes å huske at det var bortimot 20 % av alle barn som ble født etter fryktelig korte svangerskap i Shakespeares samtid. Troilus og Cressida sverger jo også hverandre troskap før de går til sengs, så jeg er ikke sikker på hvor opprørt samtidens publikum var over akkurat dette. Som du ser i tråden, så er ikke Anja og jeg helt på linje når det gjelder tolkningen av Cressida. Er hun en svikefull og troløs skjøge eller gjør hun så godt hun kan for å overleve i mennenes verden? Hadde vært interessant å få høre ditt syn på henne, og Troilus også, som jeg synes rett og slett er litt for enkel og firkanta?

Jeg leste Bjørn Alex Herrmans oversettelse til bokmål denne gangen, og her heter Cressida Cressida med C. Han har fornorsket Ulysses til Odyssevs og Achilles til Akilles, men det synes jeg passer, på norsk heter Ulysses Odyssevs. André Bjerke var veldig konsekvent med å oversette navn, nå sist i “Helligtrekongersaften” der Andrew Auguecheek for eksempel ble til Andreas Bleknebb. Jeg synes det er logisk at slike navn som betyr noe, eller utgjør en del av karakteriseringen av en person oversettes. Dessuten høres det nok bedre ut på norske scener at navnene er norske. Litt irriterende noen ganger når man leser sekundærlitteratur på engelsk der den karakteren jeg kjenner som “Nype” omtales som “Dogberry”. Vet ikke riktig hva jeg mener om Kressida, skal det oversettes så skal det? Her er det jo ikke en gang uttaleforskjell mellom variantene og da er det kanskje ikke så ulogisk å velge norsk stavemåte? Her har Hoem og Herrman valgt ulikt, det har vel ikke nødvendigvis noe å gjøre med om de skriver på bokmål eller nynorsk kanskje.

Nei, jeg synes ikke at repekt for motstanderen i krig har sin presedens når det gjelder de tilfellene du nevner. At "gutta på gølvet" i 1. verdenskrig velger å overse sine ordrer og innføre en privat våpenhvile, er ikke det samme som at de som har initiert krigen velger å lovprise hverandre, gå på besøk, drikke te og andre sterkere saker. Mulig jeg reagerer slik siden jeg har befalsutdanning og synes at en slik holdning fra mine overordnede hadde vært et svik jeg personlig ikke hadde tolerert. Tenk å feste med den dødsfienden som neste dag jeg kan møte i kamp! Nei, jeg synes de oppførte seg nidrig, demoraliserende, ynkelig og patetisk.

Helena er ikke det som gjør denne krigen meningsløs i mine øyne. Helena rettferdiggjør krigen. Tenk om Kronprinsesse Victoria av Sverige hadde stjålet Norges kronregalier midt under ski-VM, mens svenskekongen stod på tribunen i Holmenkollen? Paris sin forføring og rømming med Helena er en "akseptabel" årsak (i før-Kristus tid) til å gå i krig. At hun ikke er verdt det, er sånn sett uinteressant, her har det skjedd en majestetsfornærmelse. Etter 7 år burde imidlertid Troyanerne ha innsett det åpenbare. De er villige til å respektere sine motstandere i sånn grad at de pleier sosial omgang med dem, men å innse at Helena ikke er verdt en fortsatt krig er de ikke villige til .

Til slutt litt om skrivemåte av hovedrolleinnehavere. Nå er jeg nok noe fordomsfull mot Edvard Hoem, men jeg synes tross alt at en tittel på et stykke som inneholder egennavn, bør beholde sitt egentlige egennavn og ikke en omskrivning. Når det er sagt, ser jeg i www.nb.no at det er en bokmålsoversettelse av Antonius og Kleopatra mens Samlaget har sin nynorske gjendiktning av Antonius og Cleopatra. Så det går vel et spark til begge målføre :-)

Jeg ser poenget ditt når det gjelder oppførselen i krig. Historisk sett er jeg ikke riktig sikker på hva de anså som etisk og riktig. Sannsynligvis var det vel forskjell på hva de overordnede kunne tillate seg og hva “fotsoldatene” kunne gjøre. Det er jo helt klart at det “i gamle dager” fantes et helt annet syn på krig, hva som var ærerikt osv. Det fantes en slags “krigens estetikk” (avskyelig begrep!) der det var viktigere å vinne på en ærerik måte enn at minst mulig “kanonføde” ble ofret. Gutta på gølvet var temmelig lite verdt og de høye herrer gjorde som de ville og gjorde med “gutta” som de ville. Det var rett og slett et annet menneskesyn som hersket. I dag ville slik oppførsel selvfølgelig være umulig, siden vi nå for tiden har skjønt at også kanonføde er mennesker.

Når det gjelder krigens meningsløshet, mener jeg fortsatt at det i teksten fremstilles som at mange både på den greske og den trojanske siden stiller spørsmålstegn ved om Helena er verdt å slåss for (2.2). Det er jo Helena hele trojanerkrigen dreier seg om, uavhengig av hvem som fester med hvem. Nå er det lenge siden jeg leste Illiaden, men det forekommer meg at noe av poenget er at ikke Helena akkurat var uvillig til å reise fra gamle Menelaos og heller bli med den kjekke Paris til Troja. Hvis vi da holder oss til fortidige æresbegreper, så var jo dette en voldsom fornærmelse mot Menelaos og grekerne slik du skriver, og det rettferdiggjør krig.

I stykket framstilles ikke akkurat Helena som noe stakkars kidnappingsoffer. Hun er fullstendig del av det trojanske hoffet, koser seg med musikk, flørting og Paris og oppfører seg ikke som et offer. Hun er utro og trives med det, hun oppfører seg som en skjøge i samtidens øyne.

Hektor: “Hør bror, hun koster mer enn hun er verd.”
Troilus: “Verdi er vel hva ting verdsettes til?”
Hektor: “Men ikke av en enkelt manns begjær:
Verdien får sin rang og verdighet
Så vel i kraft av eget verd som
Den vi gir den.”

Hektor stiller jo virkelig spørsmålstegn ved om Helena er verdt krig i annen akt, scene 2. Han lar seg overbevise av de andre om at det er æren som krever at de fortsetter krigen. Troilus sier jo rett ut hva det er dette handler om: “Manndom og ære får harehjerter hvis de fôrer tanken med stinn fornuft.” Jeg mener dette viser ganske klart at trojanerne vurderer Helenas “verdi”, men at det er æren som hindrer dem i å avslutte krigen, samme forskrudde (med dagens øyne) æresbegrep som tillater dem å feste med fienden. Disse æresbegrepene representerer jo en slags moral, eller til og med lov og rett i samtiden. Fornærmelse besvares med krig og det anses som riktig. Slik sett opprettholdes jo moralen i det at de fortsetter krigen, det tragiske er at Troja ofres. Dette er det valget Hektor må ta stilling til.

Slik sett er vel slutten på dette stykket typisk Shakespearesk begynner jeg å tenke. Har det ikke vært sånn i mange av stykkene vi har lest at det er en ørliten disharmoni på slutten? I Twelfth Night for eksempel slynger Malvolio ut en replikk om hevn på slutten, i As You Like it blir Jaques igjen i skogen, hmm, dette må jeg tenke mer på…