Bokelskere.no

Da har vi altså kommet fram til at krigen er meningsløs, kjærligheten er dømt til å gå under, heltene er dumme, desillusjonerte, kyniske eller går, ironisk nok, under på lite ærerikt vis på grunn av æren.

Flott oppsummert! Jeg er fascinert over måten Shakespeare har grepet tak i dette stoffet på. Synes i grunnen det er ganske artig at han behandler de store, klassiske heltene med så liten ærefrykt. Den staslige Achilles er redusert til en vellystig og lat mann. Han bryr seg ikke om annet enn seg selv (vel, kanskje den unge elskeren) og lever på sin fordums storhet. Paris og Helen(a) er portrettert som overflatiske og egoistiske…. Det er også interessant at Shakespeare har valgt å fokusere på Troilus og Cressida. Troilus er visstnok bare så vidt nevnt i Illiaden (det er for lenge siden jeg leste den til at jeg husker ham), mens Cressida overhodet ikke er nevnt. Dette gjør egentlig scenen der de lover hverandre troskap og diskuterer hvordan ettertiden vil huske dem, ganske ironisk.

If I be false, or swerve a hair from truth,
When time is old and hath forgot itself,
When waterdrops have worn the stones of Troy,
And blind oblivion swallow'd cities up,
And mighty states characterless are grated
To dusty nothing, yet let memory,
From false to false, among false maids in love,
Upbraid my falsehood! when they've said 'as false
As air, as water, wind, or sandy earth,
As fox to lamb, as wolf to heifer's calf,
Pard to the hind, or stepdame to her son,'
'Yea,' let them say, to stick the heart of falsehood,
'As false as Cressid.'

Jeg er enig med deg i din karakteristikk av Cressida. Det er klart det må ha vært vankelig for henne å bli behandlet som en vare, først av onkelen, senere av faren og grekerne. Hun er jo først ganske ambivalent til Diomedes; hun gir ham pantet, tar det tilbake, for så i gi ham det igjen. Det er tydelig at hun kjemper med seg selv, men jeg synes likevel denne indre tvekampen er såpass kort at det ikke står særlig respekt av den. Til tross for at Troilus lover å komme etter henne, et løfte han faktisk holder, er hun svært rask til å gjøre det beste ut av situasjonen hun befinner seg i. Hvilket svik det er å gi pantet til Diomedes, slik at han på slagmarken kan vifte med det foran Troilus. Det er mulig at hun, slik du påpeker, gjør dette for å ødelegge sin kjærlighet til den tidligere elskeren, men samtidig sårer hun ikke bare seg selv, men Troilus også. Ja, hennes handlinger var kanskje nødvendige, samtidig er det lite ære i dem.

Jeg tenkte ikke på Richard III da jeg leste dette stykket, men jeg er enig med deg i at det finnes flere likhetstrekk mellom Cressidas og Lady Annes situasjon. Til tross for at Shakespeare har gitt oss mange sterke kvinneskikkelser, er det ingen tvil om at kvinnene var underlagt mennene, deres lyster og handlinger. Vi får atter en gang prise oss lykkelige for at vi lever i vår egen tid.

Jeg synes også denne framstillingen av larger-than-life superhelten Akilles og de andre personene som er så kjente, er interessant. Det er vel 15 år siden jeg leste Illiaden, og jeg husker ikke riktig hvordan disse personene karakteriseres der. Det skal innrømmes at filmen Troy ligger mye lenger framme i hjernebarken, i slik grad at jeg ikke klarte å se for meg Akilles som noen annen enn Brad Pitt, Hektor som Eric Bana og Paris som Orlando Bloom, men jeg tror ikke tolkningen min av stykket ble preget av framstillingen av noen av personene i filmen (kan ikke huske at Akilles fremsto som spesielt intelligent der heller), bortsett fra at jeg muligens så Paris som enda mer elskovssyk og feig enn det Shakespeare fremstiller ham som.

Det er i hvert fall fascinerende hvordan denne “grunnfortellingen” innenfor vår kultur, opp gjennom århundrene siden Homer skrev den, hele tiden har fortsatt å inspirere nye historier som tar utgangspunkt i den. Chaucers Troilus og Criseyde lå og lyste på 10-kronersbordet på biblioteket her før helga, så den skal jeg prøve å ta fatt på ganske snart. Plukket også med meg David Malouf Ransom fra en bokhandel i Oslo her i vinter. Forfatteren er australier, boka er skrevet i 2009 og bakpå står det blant annet: “A wonderful retelling of the encounter between Achilles and the Trojan King Priam…” Ser ut til at denne historien fortsetter å fascinere innenfor den vestlige kulturkrets.

Jeg ser at din tolkning av Cressida er veldig nærliggende, og at du sannsynligvis har flertallet på din side :) Het det ikke i ettertiden: trofast som Troilus, svikefull som Cressida? ikke minst på grunn av slike sitater som du gir et eksempel på ovenfor. Det var egentlig lady Anne som fikk meg inn på den alternative tolkningen. Jeg tenkte ikke på Richard III ellers da jeg leste stykket, men ladyen dukket opp da jeg begynte å tenke på hvorfor eller hvordan kvinner måtte ta valg, og hva de måtte gjøre for å overleve. Jeg oppfattet nemlig Cressidas kjærlighet som veldig sann og ekte før hun havnet hos grekerne, og det er egentlig bare hennes siste replikk den med “Vårt svake kjønn”, som virkelig er problematisk med min tolkning. På scenen kunne replikken framføres med stor bitterhet og dyp ironi og gjøre min tolkning også troverdig… tror jeg. Morsomt at vi for en gangs skyld er litt uenige :)

Blant den latterlige Akilles, den stakkars Cressida, den edle Hektor og den misantropiske Thersites forsvant Troilus litt for meg. Jeg oppfatter ham som veldig ung, både i bokstavelig og overført betydning. Han er handlingslammet av dødelig forelskelse, han er prinsippfast til døden både for sin egen del, men også når han insisterer på å beholde Helena. Han (i motsetning til meg) ser absolutt ingen formildende omstendigheter ved Cressidas situasjon i grekerleiren, og han går ut for å kjempe til siste slutt etter Hektors død. Han er skråsikker og firkantet slik unge kan være, og han oppnår ingen ny innsikt i stykket, han lærer ikke noe nytt om seg selv. Han er kanskje sviktet, han føler seg i hvert fall sviktet, men oppnår bare å bli blind av hevntørst, ikke å lære noe nytt om seg selv. Det er kanskje derfor jeg ikke ser ham som en tragisk helt, Shakespeare lar ham jo heller ikke dø noen heltedød. Nå brydde jo ikke Shakespeare seg så veldig om de aristoteliske krav til tragedie, likevel finnes en slags opplevelse av katharsis i forhold til flere av tragediene, ikke minst i forhold til Hamlet, men også i forhold til Richard II. Nei, for meg blir Troilus en stakkars unggutt som elsker og taper og går ut i krigen og nok dør av det.