Jeg er ikke på villspor, jeg er i skyene (skjønt det ikke nødvendigvis er bedre). Det jeg forsøkte å skildre var - på mitt vante burleske vis, som ofte kan gå hus forbi - en mulighet, en dysotopi, hvordan et litteraturhus kan utvikle seg, og kafékulturen som utopien ved siden av, en løsning. I en dysotopisk virkelighet vil menneskene være besteborgerlige, de besøker litteraturhuset bare for å kunne si de har vært der, at de har menget seg med litteraturen; og i en dysotopisk virkelighet ville de også ha blitt prakket på litteratur av en prekende kar på talestol. Heldigvis er det ikke slik. Jeg kunne godt ha nevnt fascisme (og kaféene som demokratiets høyborg), men det innså selv jeg at ville være å overdrive en anelse for mye. Kafékultur alla bohemene tilhører en svunnen tid, og ikke engang en særlig fin tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit. Men at vi kan ta det gode (eller si, sjarmerende) fra denne tiden og til vår, er det så dumt? Mitt poeng var: man skulle ikke trenge et litteraturhus for å kunne nyte litteraturen og sette pris på den, eller: kunsten og samfunnet må holdes fra hverandre (det er nå mitt syn). Jeg bygger her på mytene om litteratur og ensomhet, men jeg tror ikke de er helt gale. Er ikke litteraturen møtet mellom leser og tekst? La for all del litteraturen få et hus til sin ære - det fortjener den like mye som musikken, teateret og filmen . . . og hvis atmosfæren i et litteraturhus innbyr utelukkende til prat om litteratur og aldri om bensinpriser, jo, da er det jammen et flott initiativ . . .
Viser 2 svar.
Jeg tror jeg ser poenget ditt, og det er et interessant motsetningsforhold jeg egentlig ikke har tenkt på før. Bildet ditt av et litteraturhus for litteraturen som en kirke for religionen er et festlig bilde, et bilde det såklart er noe ved. Et litteraturhus er autorativt, ja, og autoritet skal en alltid stille spørsmål ved. Men mens kirkas autoritet er hjemlet i Gud, noe som gjør den vanskelig å utfordre, er et litteraturhus' autoritet heldigvis lettere å motsette seg, og i litteraturens verden er jo kritikken en del av kulturen. I forhold til å prakke litteratur på folket tror jeg dessuten kjede-bokhandlere og Mamut-salg representerer en større fare enn et litteraturhus i seg selv.
Vi trenger kafékultur, vi trenger biblioteker og vi kan trenge litteraturhus, akkurat som vi trenger små kunstnerkollektiv og store, autorative (skremmende) museer; selv om det første er mest sjarmerende, fyller begge viktige funksjoner. Jeg tror ikke det representerer motsetninger, men tro er ikke viten :)
Forresten skulle en heller ikke trenge kafékultur for å kunne nyte litteraturen og sette pris på den, men det er fint å kunne krydre lesningen med en kafédiskusjon, med et forfattermøte på et litterhus og med en diskusjon her på bokelskere.no, selv om intet av dette krydderet er strengt nødvendig for den pietistiske leser.
For meg er Litteraturhuset krydder for lesningen. Og jeg finner også at det å fortelle om et arrangement på Litteraturhuset ofte kan være en måte å starte en god samtale om bøker på, som gjerne ender opp med å dreie langt vekk fra Litteraturhuset selv.. Så jeg velger å rope "ja" der du roper "nei" (forresten ganske moro å rope til en forandring).
Ja, du fanget poenget mitt. Takk! Og takk også for at du behandlet overdrivelsen min med velvillighet.